Da jeg var i ferd med å stå opp om morgenen søndag 3. september 1989 fikk jeg i et syn se et stort fjell. Jeg befant meg høyt oppe, men kunne ikke se toppen siden jeg bare kunne se det som var nedenfor meg. Det var et vakkert syn med friske farger, godt lys, og en rolig atmosfære. Jeg ble overrasket over det jeg så for jeg hadde ikke opplevd noe slikt før. Alt var så virkelig og jeg hadde ingen kontroll over synet.

Til og begynne med var alt stille, ikke en lyd eller bevegelse. Men etter en liten stund så jeg bevegelser nederst på fjellet. Der var det svakere lys og solen eller lyset nådde ikke ordentlig ned. Jeg kunne heller ikke se foten av fjellet på grunn av mørket eller en slags tåke langt der nede. Bevegelsene jeg så viste seg å være mennesker, mange mennesker. De fartet frem og tilbake på fjellsiden, hver og en uten opphør. Noen forsvant nedover i tåken, andre dukket opp. Ved nærmere ettersyn så jeg at en del av mennesken forsøkte å klatre oppover fjellsiden, men det var noen som forsøkte å hindre dem. Disse hadde veldig moro med dette og de så akkurat ut som unger som lekte.

Et stykke lenger oppe på fjellsiden så andre mennesker klatre under vanskeligere forhold. Ikke så mange og de var veldig spredt. Disse ble også forsøkt stoppet av andre mennesker, mennesker som var fast bestemt på å hindre dem. Disse virket onde og forsøkte å skade de som klatret og skyve dem utfor. Mange av dem lyktes og det var vondt å se på.

Alt dette hadde jeg sett ovenfra, men plutselig befant jeg meg inne ved fjellsiden ved et bratt heng. Også her var det mennesker som klatret og de hadde andre hengende på ryggen. høyere opp ble dem som hang på nervøse og redde. Fryktelig redd og ansikts- uttrykkene fortalte om skrekk. Da de kom til et visst punkt ble de så stive av redsel at de slapp taket og falt ned igjen. Noen av dem forårsket også at de som bar falt ned.

Jeg var meget forbauset over det jeg så og like etter dette forsvant synet.

Nesbru, 3 september, 1989, Hurdal område