Som medarbeider ved P22 kontaktsenter for narkotisert og alkoholisert ungdom i Oslo satt jeg vakt der denne aktuelle nattvakten.

Inne på det spesielle rommet vi hadde der for nye klienter ligger en ung gutt som nettopp er innkommet. Han pakker dyna rundt seg å går ut til meg i resepsjonen, setter seg ned i stua og pakker dyna bedre rundt seg og viser tydelig at han fryser - Han sitter nemlig å skjelver ganske voldsomt. Jeg gjør istand en provisorisk seng for ham og henter to dyner og pakker rundt ham. Skjenker ham varmt drikke og gjør istand varmeflaske til ham. Deretter setter jeg meg ned sammen med ham. Den ene timen etter den andre går uten at svært mye blir sagt. Efterhvert begynner jeg å gi ham mitt vidnesbyrd. Der nevner jeg at i mitt hjem var forholdene sånn og sånn. Straks jeg nevner dette ordet: Hjem, senker han blikket ned og sitter lenge i tunge tanker mens jeg ser at noe skjer med ham og tier stille. Snart snur han seg vekk og tørker tårene så raskt som mulig for at jeg ikke skal se at han gråter, snur seg deretter mot meg ser lenge på meg med tårevåte store åpne undrende blå øyne med masse lidelse og vonde minner står tydelig skrevet i hans øyne og ansikt. så spør han: "Hva er et hjem for noe Herman" straks etter brister han i gråt. Jeg springer ut for å gråte ut mine lidelser for all den lidelse som sto å lese i hans øyne. Samler meg etter et minutt eller to, går ut til ham og prøver å trøste ham så godt jeg kan. Ord lagt i en menneskelig munn kan ikke beskrive den lidelse, smerte og vonde minner som sto skrevet i de øynene i det øyeblikket.

La oss be for verdens barn og unge. De utsettes for så utrolig mye ondskap i den verden vi lever i idag. Jeg tror den onde er særlig ute etter barna for de er de svakeste både fysisk og psykisk, de er de lettest påvirkelige enten det er godt eller ondt og også mest følsomme for vibrasjoner både i ånd og følelser. Be derfor mye for verdens barn.