Hva er skatten vår/hva kan den være eller hete? Tenk etter i ditt hjerte: Hva betyr aller mest for deg. Det kan være snakk om materielle ting eller ideer, tanker, idealer, overbevisninger eller hva som helst som du bygger ditt liv og din glede på. La oss se på en av dem som tydeligvis hadde en skatt. Vi leser om denne skattens eier i Lukas 15. La oss lese fra v 11-19.

"Og han sa: En mann hadde to sønner, og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi meg den del av boet som faller på meg! Og han skiftet sin eindom imellom dem. Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og dro til et land langt borte, og der ødte han sin eindom i et ryggesløst levnet. Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød. Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin. Og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget. Men da han kom til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult. Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og mot deg; Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la meg få være som en av dine leiefolk."

Hva besto denne guttens skatt av? Var det familien, pengene, landområdet faren rådet over eller lå skatten i hans såkalte venner der ute i det fremmede landet? Eller hva var skatten? Hva og/eller hvor lå hans livsverdier? De lå gjemt i hva vi idag kan beskrive ved hjelp av et kjent ordtak som kan brukes i denne sammenheng: "Gresset er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet." Eller for å si det på en annen måte. Hans skatt lå i hans eget livs illusjoner eller innbildninger. Han trodde som så uhyggelig mange av menneskene på denne jord.

Bare jeg fikk tak i det eller hint.
Bare jeg kom meg dit.
Hvis jeg bare fikk tak i henne eller han.
Bare jeg fikk den stillingen/jobben.
Bare jeg kunne bo der/flytte dit.
Bare jeg kunne få livet ordnet slik og slik.
Om jeg bare kunne få de ønsker og de drømmene oppfylt.

Da og bare da ville jeg bli lykkelig, bare da ville mitt liv få en mening. Da ville livets mening og solen skinne på min vei. La oss se på hvordan Bibelen skildrer denne sønnens dom om han ikke hadde vendt om. Vi finner også denne skildringen i Lukas Kap. 16 v. 19-31. Vi leser v. 19-25.

"Der var en rik mann, og han kledde sig i purpur og kostelig linklæde og levde hver dag i herlighet og glede. Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for hans port, full av sår, og hans attrå var å få mette seg med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom å slikket hans sår. Men det skjedde at den fattige døde, og at han ble båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og ble begravet. Og da han slo sine øyne op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Da ropte han: Fader Abraham! forbarm dig over mig og send Lasarus for at han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og svale min tunge! for jeg pines storlig i denne lue. Men Abraham sa: Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nu trøstes han her, og du pines. Og dessuten er det et stort svelg festet mellom oss og dere, for at de som vil gå herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og for at heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss. Da sa han; Så ber jeg deg, fader, at du sender ham til min fars hus - for jeg har fem brødre - for at han kan vitne for dem. Så ikke også de skal komme til dette pinens sted. Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem! Men han sa; Nei, fader Abraham! men om nogen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg. Men han sa til ham: Hører de ikke på Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om nogen står op fra de døde."

Hvorfor ble han dømt til denne dom? Var det på grunn av hans ubarmhjertige holdning ovenfor Lasarus? Hans rikdom? Egoisme? Vellevnet? Eller var det noe annet?

Svaret er at han ble dømt på grunn av alt sammen, men dette er ikke det egentlige fulle svaret. Også han bygde sitt liv på illusjoner. Illusjoner om at han selv var sentrum i verden.

Han var sin egen gud.
Han aviste den sanne Gud.

Denne illusjonen at man kan gjøre seg selv til gud ved å plassere seg selv i sentrum i sin egen virkelighetsoppfatning.

En annen bibelskt berettning som også beskriver menneskelige illusjoner er den samaritanske kvinne i Sykar Joh. 4,4.

Hun hadde også illusjoner, men hun var ikke forherdet i sitt hjerte som rikmannen var. Hun skjønte at Yah'shua (Jesus) var Messias (Kristus) da han snakket med henne. Illusjoner kan være så mye. Livsløgner som med rikmannen, falske religioner eller ideer som med kvinnen i Sykar, eller det forherdede sinn som var fariseernes dom over seg selv.

Det Nye testamentet er full av eksempler på deres blindhet: F.eks Lukas 11 kap.

Jonas flyktet fra Yahwehs kall om å gå til Ninive ble kastet i havet, slukt av hvalen og reddet senere. Hva var Jonas' fortelling om sin unvikenhet ovenfor Yahweh, så er det allikevel umulig å flykte bort fra Yahwehs ansikt.

Den motsatte siden av dette vårt store problem med våre falske og høyest uholdbare illusjoner skal jeg forsøke å beskrive;

Den fortapte sønn innså sine illusjoner og deres uholdbarhet i det øyeblikk han sto opp og bestemte seg for å gå hjem fra sitt svik, livsløgn og dåraktige egoisme. Han var preget av alt dette men ble fri fra løgnen da han begynte å gå hjem og ydmyket seg.

Kvinnen i Sykar var en illusjonist og ble en troende sann Elohims (Guds)- tillbedr da hun spurte seg selv: "han skulle vel ikke være Messias?"

Jonas sluttet sine illusjoner da han innså at han ikke kunne flykte fra et kall fra Yahweh ved å stikke av fra ham.

Hva fariseerne angår så vet vi at de aldri innså sin synd i illusjonene de levde i. Fariseerånden innser sjelden sin synd fordi den er PREGET av stolthet, og det er veldig tungt å ydmyke seg fra stoltheten.

Dersom man unnskylder sviket, livsløgnene, egoismen, hatet eller hva det enn måtte være, er også det en form for illusjoner. Dette fordi man forsøker å gjøre illusjonenes synd mindre, bortforklare dem i en eller annen grad. Det er faktisk en form for GUDS-fornektelse.

Befrielsen fra illusjonenes, livsløgnenes og dårskapens mørke finnes utelukkende i en - merk kun en kilde. Denne kilden er Kristus og HAM alene. Glem det aldri, når du avslører et nytt område der du er eller har vært fanget av illusjonenenes fangenskap. Kristus levde et feilfritt liv, men det alene kunne ikke hjelpe oss - syndige mennesker. Han døde - syndfri, men hadde det blitt med det så hadde vi ingen nytte hatt av hans død heller, - selv om han var syndfri.

Den tredje dagen etter at han ble gravlagt sto han opp, og da først skjedde det som gjør at vi har avgjørende nytte av han ufattelige livsverk. Nå sier du kanskje at vil også er avhengige av alt det andre som skjedde FØR hans gravferd.

Vel, var han blitt i graven så ville det vært til liten nytte for oss at forhenget til det aller helligste i templet revnet fra øverst til nederst. Dette fordi vi da riktignok kunne gått inn for Yahwehs ansikt, men dersom Kristus IKKE hadde stått opp, så hadde han altså fortsatt vært dødens fange. Da kunne han ikke ha vært noen mellommann mellom meg og Yahweh - FADER.

Dersom jeg hadde kommet fram for Yahweh uten Kristus så ville jeg ha blitt ødelagt og mitt jeg, både fysisk, åndelig og på andre måter blitt tilintetgjort, ansikt til ansikt med Yahwehs hellighet. Da ville kirken med alt vi har av velsignelser uansett hva vi tenker på være nytteløse, maktesløse og uten verdi. Men takk og lov - Kristus sto opp fra de døde den - tredje dag etter sin død. Han sto opp på alle plan: Åndelig, fysisk og på hvilket plan vi enn måtte tenke på.

Graven er tom. KRISTUS er sannelig oppstanden.

Dette innebærer at du som er fortvilet over din egen utilstrekkelighet har arvet Kristi evner. Dermed er intet lenger umulig for deg. Du har arvet Kristi helse, dermed har du ikke lenger noen helseproblemer. Dette gjelder alle områder av eksistensen. Dette betyr ingen automatikk i våre velsignelser i Kristus. Det gjenstår fra vår side å oppfylle noen betingelser. Vi må tro at han led og oppsto fra de døde.

Vi må bekjenne dette for våre medmennesker. Vi må begynne å kjempe mot synden i våre egne liv, og leve et liv som står i forhold til vår bekjennelse. Kristus er oppstanden.

Det er tidlig påskemorgen ved soloppgang, kanskje 5 tiden om morgenen. En ung kvinne kommer styrtende sanseløs av glede. Hun er så ivrig med å få brakt sin store nyhet videre at hun gråter av glede. Hun gråter og jubler om hverandre. Hennes følelser kan uttrykkes i en gammel salme nr 860 i den gamle salmeboken i statskirken:

"Å salige stund uten like".
Å salige stund uten like,
Han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike
Min sjel hvorfor sørger da du.
Han er ikke lenger i graven
Hvor bleknet i døden han lå
jeg levende så ham i haven.
Og aldri så skjønn jeg ham så!"

Denne salmen beskriver en fortvilet sørgende som plutselig forstår at han er virkelig oppstått. Hun springer alt hun makter til apostlenes tilholdsted. Dundrer på døra, sanseløs av iver. Da hun endelig kommer inn, gisper hun det ut: Peter, han er oppstått, han er oppstått, jeg har møtt ham, jeg har møtt ham.

Venner - Kristus er sannelig oppstanden - er han verdt å tilbe? - er han verdt våre lovsanger, eller har vi noen eller noe annet som er verdt vår tilbedelse. Nei - all min glede, all min kjærlighet, hele mitt hjerte, all min energi vil jeg gi ham som er det og den eneste som er verdt tilbedelse.

Han er den eneste som er min kjærlighet, tilbedelse og hjertes og energis eneste mål. Døren til evigheten er åpen. Døren til Yahwehs hjerte er åpen. Kristus er den eneste nøkkelen som noengang har eksistert til Yahwehs Faders hjerte. Se foran dere venner inn i lyset, rett inn i Yahweh Faders armer, rett inn i hans hjertes favn.

Hans kjærlighet overgår all vår fatteevne. Hans farshjerte lengter så forferdelig mye etter den enkelte av oss, men vi har så liten evne til å svare på hans kjærlighet. Den evnen har synden ødelagt.

Vår GUDOMMELIGE FARs hjerte ynkes over oss og lengter etter å omfavne hver enkelt med en ufattelig kjærlighet.

Kjære venner, la oss gå vår FAR i møte gjennom den døra som Kristus har åpnet. Vår evige FARs kjærlige hjertes kjærlighet overgår den mest kjærlige mors ynkende kjærlighet mot sitt barn som selv valgte å gå ut i verden, men også valgte å vende tilbake. Vårt evige vel og ve avhenger av hva vi velger å satse på.

Begrepet kjærlighet er utvannet og ødelagt av denne jordiske falne tilstand. Men hans kjærlighet er høyt over denne falne tilstand.

Venner. Jeg trygler dere på vår Himmelske FARs vegne - åpne de fattige menneskehjerter og motta din Himmelske FARs kjærlighet og la denne fylle ditt hjerte.Yahweh kjærlighet mot oss kan i et enkelt sinnsbilde lignes med å komme opp fra en kald, rå, mørk og uhyggelig trist kjeller og opp i en varm fin sommerdags varmende lyse solskinn.

Velkommen inn i Yahwehs lys og solskinn. AMEN

Tale gitt i Oslo, januar 1993