Denne verden er full av religioner og
religiøse systemer, kirkesamfunn, filosofiske tankeretninger,
ideologier og ismer. Men religion, hva er egentlig det for noe? Hva vil det
si å være religiøs? Forenklet kan man si at religion er en
måte å forstå verden på, ett sett av antagelser eller
forestillinger som sier noe om hva som er og gir mening i tilværelsen.
Religionen forteller hva som er sant eller galt, godt eller ondt, bra eller
dårlig. Den forteller hva man bør og hva man ikke bør
gjøre. Religionen gir et sett av tolkninger som til sammen danner et
oversiktlig - om enn forenklet - bilde eller forståelse av mennesket,
dets liv og den verden som omgir det. Enhver religiøs ideologi
presenterer et ferdiglaget "produkt" av dogmer og ideer som sier
noe om hva som er viktig og ikke viktig i livet, den "hjelper"
mennesker til å "se" virkeligheten; kort sagt, den sier noe
om hva som er meningen med livet.
ALLE MENNESKER ER
RELIGIØSE
Mange mennesker vil si at de ikke tror
på noe, at de ikke er religiøse. Men dette er ikke sant; til
dags dato har jeg ennå ikke truffet et eneste menneske som ikke
søker å oppnå noe meningsfylt i og med sitt liv. Alle
mennesker søker trygghet gjennom tilhørighet med andre
mennesker som betyr noe for en. Alle lager seg en forståelse av livet,
hvordan ting forholder seg til hverandre. Alle mennesker foretar små og
store valg hver eneste dag som uttrykker menneskets indre søken etter
mening og trygghet: hvem de vil være eller ikke være med, hvilke
fritidsinteresser de vil dyrke, hvilke blader, aviser og bøker de vil
lese, hvilke fjernsyns- programmer de vil se, osv. Og hvilke valg vi velger
er avhengig av den enkeltes livssyn, av hva den enkelte av oss synes gir
mening eller ikke mening i livet.
Ustanselig søker mennesker trygghet
og kjærlighet, og denne søken er innflettet i motivene bak alle
våre handlinger, selv om vi ikke alltid ser det. Det kan være
vitenskaps- mannen som søker anerkjennelse gjennom sin forskning,
musikeren som søker berømmelse gjennom sin musikalske
utøvelse, eleven som søker foreldres eller venners beundring
gjennom gode karakterer, idrettsutøveren som søker
lagfellesskap eller beundring av venner og tilskuere, studenten som
søker en trygg materiell fremtid gjennom målretted utdannelse,
eller rett og slett barnet som søker foreldrenes kjærlighet,
hengivelse, støtte og respekt for at det er nettopp den det er.
Kort sagt, religion er å søke
mening, fellesskap, kjærlighet og trygghet i tilværelsen.
Ut fra denne definisjon vil jeg hevde at
ethvert menneske er religiøst, enten de tror på en ide, en
kraft, en gjenstand eller en personifisert Gud, og enten de vedkjenner seg
denne "tro" eller ikke. Religiøsitet er en konkret faktor i
alle menneskers liv, en menneskelig fellesnevner. Derimot varierer
religiøsitetens innhold og uttrykk i tanke, ord og handling fra
menneske til menneske, fra gruppe til gruppe. For eksempel kan det som av et
menneske oppfattes som betydningsfullt, være betydnings- løst
eller helt likegyldig for et annet menneske, men felles for dem begge er at
de søker noe som de tror og mener har betydning nettopp for dem selv
og deres eget liv.
VÅRE VALG
AVHENGER AV VÅR TRO
Ikke bare er alle mennesker
religiøse, men enhver lever i tro på noe som står utenfor
en selv. En bonde som sår om våren har ingen garanti for at han
skal høste frukten av sitt arbeid når den tid kommer. Regnet kan
utebli, åkeren kan ta fyr, tidlig frost kan ødelegge avlingen. I
utgangspunktet kan alt komme til å skje, men bonden velger likevel
å så fordi han innerst inne bærer på en tillit, en
tro på at alt skal gå bra.
Når man setter penger i banken, er det
fordi man tror at man kan ta pengene, renter medregnet, ut igjen på et
senere tidspunkt som en selv måtte velge. Men bankinnskyteren har
likevel ingen absolutt garanti. Banken kan gå konkurs, landets
økonomi kan bli rammet av en alvorlig depresjon,
bankfunksjonæren kan svindle kunden. Alt kan skje. Likevel velger
bankkunden å ha tro, dvs. å ha tillit til banken og dens
medarbeidere.
Når jeg kjøper mat i butikken
velger jeg å tro at ingen har forgiftet maten i hemmelighet. Men heller
ikke her har jeg noen absolutt garanti.
Når jeg reiser med fly stoler jeg
på flykapteinens kvalifikasjoner. Han kan bli syk underveis, han kan
være beruset, det tekniske utstyret kan slå feilt ut, noen kan ha
plassert noe eksplosivt blant all bagasjen - det skjer jo fra tid til annen -
men likevel velger man å tro og håpe på at ikke noe av
dette vil inntreffe, skjønt noen garanti for dette har man heller
ikke.
Hvorfor nevner jeg disse eksemplene? Jo,
ganske enkelt for å understreke at intet mennekselig samfunn eller
aktivitet kan eksistere eller fungere uten en viss grad av tro og tillit
iboende enkeltmennesket. Hvis mennesket var helt uten tro og tillit til seg
selv og andre, det være seg til det som er synlig eller det som ikke er
synlig, da ville ikke denne planeten, og særlig dens nasjoner, kunnet
ha eksistert noe særlig lenge. Alt ville ha gått i indre
oppløsning.
La meg gi et siste eksempel på hvor
dypt menneskets tillit stikker og hvor sterkt våre behov for
tilhørighet driver oss. Alle vet at barn har en medfødt
åpenhet og tillit til sine omgivelser. Riktignok ser vi at denne
medfødte gaven etterhvert blir kraftig undergravet, enten ved at
foreldre eller andre myndighetspersoner i barnets liv ikke respekterer
barnets egenakt, tanker og følelser, eller fordi barnet psykologisk
eller på andre måter blir utnyttet eller utbyttet av dem som det
ser opp til. Denne prosessen hvor tro og åpenhet raseres og etterhvert
erstattes med skepsis og tvil, fortsetter gjennom hele livet, men når
denne utviklingen fortsetter i voksen alder, er det selvfølgelig like
mye en følge av egen synd som det er en følge av det andre
gjør mot en. Det som er interessant her, og som burde være en
tankevekker i vår vestlige kultur hvor kritikk og opprør
nærmest har blitt opphøyet som prisverdige dyder, er at barn som
ikke har tiltro, respekt, ærefrykt og beundring til voksne personer som
de kan identifisere seg med og føle seg trygg sammen med, heller ikke
vil være i stand til å utvikle selvstendighet, dyp moralsk
ansvarsfølelse og indre frihet. Vi lever i et samfunn hvor ekte
åpenhet og tillit blir foraktet, samtidig som tross og overdreven
selvhevdelse blir opphøyet som noe ønskelig.
FRA ORDEN I
TILVÆRELSEN TIL ÅNDELIG TYRANI
Vi er ikke bare skapt for å kunne
eksistere, dvs. sove spise og arbeide, men også for å kunne leve,
dvs. føle glede, meningsfylde, ekstase, opplevelse av indre utvikling
og oppdagelse av ny innsikt. Og føle at man stadig lærer noe og
utvikler seg, er kanske det høyeste behov et menneske kan ha. Bare
når mennesket eier tro og åpenhet og ønsker å tjene
sine medskapninger, kan det oppnå en ekte glede og tilfredstillelse med
sitt liv, bare da kan det føle liv inni seg og rundt seg. Et menneske
som har kvelt sin indre tillit og nysgjerrighet, vil føle seg
innvendig tom og livløs.
Som sagt er denne verden full av religioner,
men den er også full av mennesker som hevder at de ikke tror på
annet enn det de kan se og ta på. Slike mennesker er ikke annet enn
dårer som bedrar seg selv. For det første har jeg gitt eksempler
på hvordan vi alle tror og har tillit til forhold som vi ikke selv kan
forutse eller kontrollere. For det andre bekrefter moderne vitenskap at
våre fysiske og psykiske sanser er svært begrensede og at vi
mennekser bare ser og erfarer en liten del av den egentlige virkelighet.
Religioner og religiøs
utøvelse kan uttrykke seg på så mange forkjellige
måter; meditasjon, sang, bønn, lidenskapelig dyrking av en
hobby, fordyping i noe man har sterk interesse for, søke tilflukt i
naturen, osv. Uansett hvordan man velger å kanalisere sin energi
gjennom tanker, føleleser og handlinger, så er det et faktum at
de valg en foretar er et utrykk for hva man føler bringer lykke,
tilfredsstillelse og mening i livet. Et overordnet mål i denne
henseende er søken etter indre harmonoi og fred gjennom det man
gjør.
Religionene har sin styrke, eller kanskje
jeg heller skulle si sin nødvendige funksjon, men de har også
sin svakhet. Nødvendigheten ligger i at religiøse systemer
hjelper menneskene til å rydde og skape orden på sine (kaotiske)
tank er slik at tilværelsen blir mer oversiktlig og forståelig.
Samtidig formidler religionen et felles språk som danner utgangspunkt
for kommunikasjon i et samfunn, og ikke minst gir den enkelte et
begrepsforråd som kan danne utgangspunkt for videre søken og
formulering av nye spørsmål. Å stille
spørsmål er jo viktig fordi dette danner grunnlaget til
oppnåelse av større erkjennelse og viten.
Svakheten ved religiøse systemer er
at de lett begrenser fri meningsutveksling og videre søken blant
mennesker, og isteden fanger mennesket og stenger inne dets åndsliv.
Religioner og kirkesamfunn kommer lett i den situasjon at de hindrer
mennesket fra å søke Yahweh-Gud og virkeligheten for seg selv.
Svarene er nemlig allerede gitt, veien er allerede på forhånd
fastlagt av andre. Vi ser tydelig hvordan hvert enkelt kirkesamfunn har sine
kjepphester og læresetninger som de er særlig glad i, mens de
samtidig kanskje helt utelater andre sentrale deler av evangeliets helhet.
Derfor kan kirken like mye bli et fengsel som binder sine
pånyfødte medlemmer i Kristus fast til krybben, som den er en
mor som gir stabilitet, næring, omsorg, oppmuntring og trygghet.
"KLØR DEM I
ØRET..."
I verden finnes et utall av filosofier;
humanisme, eksistensialisme, anarkisme, sosialisme, materialisme, etc. Det er
alle slags moteretninger for hvordan vi skal kle og te oss, hver
samfunnsgruppe har sine egne idealer som er "in". Folk velger seg
de verdier og forestillinger som harmonerer med deres egen natur og egne
syndige tilbøyeligheter. På denne måten søker man
å rettferdiggjøre seg selv. Paulus forutså vår egen
tid, som i mangt og meget har mye til felles med det romerske riket i det
første århundre etter Kristus. "For det skal komme en tid
da folk ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine lyster ta
seg selv lærere i mengde, fordi de stadig må høre noe
nytt. De skal snu det døve øre til sannheten og vende seg til
sagn." (2 Tim 4:3-4)
Mange mennesker, ja kanskje de fleste bruker
hele livet på å finne sitt livsmønster, sin rolle i denne
verden. Man søker etter en identitet, men dette faller vanskelig fordi
en hele tiden må ta hensyn til andre slik at vissheten om at man er
akseptert og satt pris på fortsatt er der. Ingen ønsker å
bli fordømt, utstøtt eller mobbet, i hvert fall ikke av dem man
selv er mest glad i eller ønsker å identifisere seg med. Som
allerede nevnt, så virker religionen med å forenkle
virkeligheten, og den krever at menneskene marsjerer i takt, at de blir lik i
sinn og tanke. Og fordi menneskene hindres i å finne sitt sanne jeg,
sin egentlige gudgitte identitet, og fordi de ikke kjenner det sted hvorfra
de kommer, nemlig Faderens nærhet i foruttilværelsen, så
lever de under hverandres og religionenes slaveri.
Men for snart to tusen år siden kom
det en mann, en Frelser, for å sette menneskene fri fra syndens
trelldom. Han ville frigjøre dem fra deres uvitenhet, utakknemlighet,
bitterhet, blindhet og tomhet. Han kom for å lære menneskene
å være seg selv, å leve i pakt med det evige mønster
som de var skapt til. Han kom ikke for å dømme menneskene slik
vi er så flinke til å gjøre, nei, han kom for å
frelse dem, for å hjelpe dem ut av den hengemyr av fortvilelse,
ensomhet og frykt som de befinner seg i, og for å vise dem den vei de
må gå for å bli lykkelige. Han ønsker ikke å
sette mennesker i en religiøs tvangstrøye. Derfor er også
Hans evangelium såre enkelt, ja så lett å forstå at
ikke en gang dåren skal fare vill. Han, Yah'shua Mashiach (Jesus
Kristus), sa og sier fremdeles: Elsk og tjen din Elohim (Gud) av hele ditt
hjerte. Elsk din neste som deg selv. I disse to bud sammenfattes Yahwehs kall
til mennesket. Han sa, og han sier fortsatt: Glem deg selv, og du skal finne
deg selv, dø fra din egen vilje og underkast deg Min vilje, og du skal
finne Livet og Gleden.
KRISTUS KOM IKKE FOR
Å OPPRETTE EN NY RELIGION
Hva mente Yah'shua (Jesus) når han sa
"følg meg"? Kom han med en mengde bud og paragrafer som sier
at du må gjøre det og det, eller ikke gjøre dette og
hint? Kom han for å gjøre oss strømlinjeformet og
regulere våre liv til minste detalj? Satte han opp forordninger, regler
og instrukser? Nei!
Når Yah'shua (Jesus) sa
"følg meg", så mente han ganske enkelt at vi skulle si
ja til livet og nei til døden. Ja, for Yah'shua (Jesus) er selve
Veien. Yah'shua (Jesus) er Sannheten. Yah'shua (Jesus) er Livet. Å
følge ham innebærer at man glemmer seg selv og lever for sin
neste. Jeg er sikker på at den største lykke du kan huske
å ha opplevd, er i forbindelse med noe du uselvisk har gjort for
å glede en annen. Bare når vi glemmer oss selv vil vi vite hvem
vi er. Bare når vi mister oss selv vil vi finne livets kjerne inni oss.
Det er ingen andre veier enn denne ENE VEI. Mange tror at det å
følge Yah'shua (Jesus) er ensbetydende med å bli ufri, å
si farvel til alt som er gøyt, moro og spennende. Men det er faktisk
det helt motsatte som er tilfelle. Å si ja til Yah'shua (Jesus) er
å si ja til selve livet. Ingenting gir større glede enn det
å kjenne Ham, ingenting er mer oppglødende og meningsfylt enn
det å vandre med Ham hver dag i sitt liv.
Yah'shua (Jesus) kom ikke for å tynge
oss ned med alle slags ritualer eller innholdsløse ideer. Jesus er
ingen teoretiker, men tvert om en handlingens mann som ønsker å
hjelpe hver enkelt av oss til å våkne opp fra vår
søvnstilstand, håpløshet og fangenskap av illusjoner og
forfengelige drømmer som er ved å kvele vår ånd.
Ikke bare kom han for å stimulere og oppkvikke våre
følelser og tanker, men han kom også for å lære oss
å leve, å finne ut av hvem vi egentlig er, hvor vi kommer fra,
hensikten med vårt jordeliv her og nå og hva vi er på vei
til.
Yah'shua (Jesus) kom ikke for å
oppfinne eller opprette en ny religion. Yah'shua (Jesus) var ingen
"religiøs" type, som forsøkte å finne meningen
med seg selv og livet. Nei, Han var og er et levende menneske og
menneskehetens Frelser, som ikke ønsker annet enn å hjelpe
ethvert menneske å finne sin Far i himmelen, til å leve i Lyset
og derigjennom erfare livets dypeste lykke og mening i en ellers så
fallen verden. Yah'shua (Jesus) sa ganske enkelt: "Kom til meg, alle
dere som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile! Ta
mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig
(fredelig/ stillferdig) og ydmyk av hjertet; så skal dere finne hvile
for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min bør er lett".
(Matt. 11:28-30)
Yahweh tvinger oss ikke til å
følge hans veier. Han ønsker at vi skal gå til ham av
egen fri vilje, at vi skal ta Ham med oss når vi er på skolen
eller arbeid, når vi er glad eller trist, når vi er sammen med
andre eller alene, når vi opp- lever noe sørgelig, spennende
eller interessant. Vi skal gå til ham fordi vi beundrer ham for den han
er . For hans grenseløse godhet og omsorg for hver enkelt av oss. For
det er nemlig ingen annen som kjenner deg bedre, respekterer deg mer og
elsker deg slik som ham. Om du visste alt han har gjort for deg og alt han
ønsker å gi deg, ja om du visste og forsto dette hadde du straks
løpt til ham og ønsket å være sammen med ham 24
timer i døgnet.
Kan kjente deg til og med før du ble
født. Det er nemlig ham som skapte deg i begynnelsen før du ble
født inn i denne verden. Hvorfor tror du at mennesker som aldri har
opplevd et kjærlig og trygt hjem, fra dypet av sitt indre lengter etter
å kunne få oppleve dette en dag? Hvordan kan et menneske lengte
etter eller ønske noe som det aldri før har opplevd, som det
verken har erfart eller vet om? Svaret er ganske enkelt; innerst inne vet vi
at det må være en Gud, en kilde hvorfra alt godt kommer fra. Vi
vet at det et eller annet sted må være en God, Kjærlig og
Forståelsesfull Far. Vi vet at det må være et Trygt og
Varmt Hjem et sted. Hvorfor? Jo, fordi vi en gang bodde i Yahweh-Guds
nærhet. Og minnet om dette lever ennå i våre hjerter, dypt
nedgravd i vår ånd. Når vi ble født inn i denne
verden bar vi med oss en gave fra vår Skaper. Og denne gave er Kristi
Lys som bor i ethvert menneske, enten dette mennesket til hverdagen har
kontakt med dette Lys eller ikke. Den gang var vi ennå som små
barn, vi kjente ikke til noe annet enn varme, lys og trygghet. Men før
eller siden må et barn flytte hjemmenfra. Barnet er født for
å vokse, utvikle egen identitet og bli selvstendiggjort. Bare en ond
Gud ville binde barnet fast til krybben og ikke tillate det å oppleve
verden for seg selv.
Og nå er vi her altså. Vi er
alle sendt hit ned som følge av eget fritt valg. Vi visste at vi ville
leve adskilt fra Yahweh-Gud for en kort periode. Vi visste at denne verden er
full av ondskap og prøvelser. Men ønsket om å lære
å skjelne godt fra ondt drev oss framover. Og vi dro hit ned i full
visshet og håp om at vi, tross syndefallet og denne verdens
mørke, ville klare å finne veien hjem igjen til det himmelske
hjem. Og Yahweh-Gud har ikke fornektet seg. Han har talt til mennesket
gjennom sine profeter. Han har gitt oss sitt Hellige Ord, han har gitt oss
Den Hellige Ånd og sin Menighet. Ja, i tidenes midte sendte han endog
sin enbårne Sønn, for at vi gjennom hans forsoning skulle ha
mulighet til å overvinne døden gjennom hans rensende
blod.
ARVEN OG LØFTENE
VIL BLI GITT TIL DE TROFASTE
Vi vet at vi bor på en jord der
mennesker plager, undertrykker og utnytter hverandres svakheter. I kampen
mellom det gode og onde er det ondskapen som råder. Når vi bodde
i Yahwehs nærhet visste vi ikke om annet, vi hadde det godt men tenkte
ikke noe særlig videre over det. Det bare var slik. Først
når vi hadde flyttet hjemmenfra og etter at vi hadde komme ned på
denne mørke kloden, forsto vi hvor godt vi hadde hatt det der vi kom
fra. Og samtidig lærer vi nå for oss selv å skjelne godt
fra ondt. Og nå ønsker vi å komme tilbake til det
himmelske rike hvor vi først ble opplært. Dette rike er det
Yah'shua (Jesus) tilbyr oss når vi tror på ham og tar imot hans
evangelium.
Vi vet at en dag skal det bli en ny himmel
og en ny jord. Men denne himmel, eller rike som er uten begynnelse eller
slutt - dette riket er allerede nå tilgjengelig på grunn av Jesu
soningsdød for våre synder. Gjennom Hans død på
korset er dødens makt brutt og vi har fått et nytt liv i ham.
Dette rike kan du ta imot i dag der du er.
Fordi Yah'shua (Jesus) kom hit ned er vi
nå full av håp, sikkerhet og framtidstro. Når vi
følger Yah'shua (Jesus) vandrer vi samtidig på den veien som
leder tilbake til vårt himmelske hjem. Gjennom troen på ham kan
synd, depresjon og ulykkelighet i stedet bli forvandlet og erstattet av tro,
håp og kjærlighet. Og bare gjennom denne troen på Yah'shua
(Jesus) er det at vi mottar ånd, kunnskap, kraft og mot nok til å
holde fast ved løftet om evig frelse fra denne verdens fall og
ondskap.
De som ikke vil følge ham, men heller
følge sin egen vilje eller andre mennesker, ledere, idoler eller
filosofier; de kan aldri bli virkelig fri. Hvis de fortsetter å snu
ryggen til Kristi frelse og herlighet, vil de bli overlatt til seg selv og
sin egen uvitenhet og sitt eget mørke. Det er disse skriften taler om
når den beskriver en evig fortapelse.
Denne verden er for mange mennesker et slags
helvete, for andre en forgård eller utpost til samme rike. De som
velger å overgi seg til denne verdens guder, som alle representerer
menneskers og djevlers falne orden, kan aldri bli befridd fra den tilstand av
ulykke som de lever i, men må nødvendigvis forbli i sin
ulykkelige tilstand i all evighet. Mennesket har full handlefrihet til
å velge hvilken herre og mester de vil underkaste seg og tjene,
mennesket er fri til å søke eller å la være å
søke, til å leve for andre eller for seg selv.
Dessverre ser vi at så mange mennesker
dyrker det skapte, eller skapningen, mens de helt glemmer at det skapte har
sin kilde, sin opphavsmann som er Universets Skaper. Mange mennesker hevder
å tro på det gode, men de glemmer at alt godt har en kilde, og
denne kilde er Herren Yahweh. Mennesker som tror på det
"gode" (hva de nå enn måtte legge i begrepet), men ikke
på Elohim (Gud), tilber egentlig solstrålene men ikke solen. Og
hva er vel solstrålene uten solen, eller skapningen uten Skaperen?
Ingenting!
Hele universet har en skaper. Alt liv som er
skapt har en hensikt. Verden er ikke til av seg selv, men vår klode og
våre liv (kropp som ånd) er skapt av Yahweh-Elohim og gitt oss i
gave. Vi eier det ikke, men er satt til å forvalte det. Hvis vi bruker
alle disse dyrebare gaver til kun å tilfredstille oss selv og
ødelegge det hellige mønster som var innstiftet fra før
verden ble skapt, vil det en dag bli tatt fra oss alt sammen. Vi er gitt en
prøvestand her på jorden. Når vi er tro mot lite vil vi
også bli tro mot mye. Under den endelige og siste dom skal Herren
skille de rettferdige fra de onde. Og da skal Yahwehs arv, en ny himmel og en
ny jord, bli gitt til dem som den rettmessig tilkommer, nemlig alle dem som
bøyde kne foran Herrens majestetiske trone og elsket rettferdighet mer
enn noe annet.
La oss alle gå til Yah'shua (Jesus),
for å gå til ham er å gå til kilden av alle ting. Der
er bare en vei som fører til evig liv. Det er bare et navn gitt
hvorved frelse finnes. Alt annet er omveier, krokveier eller blindspor. Alt
annet kommer og går, bare Yahwehs ord og Hans kjærlighet er varig
og vil evig bestå. Derfor bygger et klokt menneske sitt liv på
Frelseren alene, og ikke på andre mennesker, guder, ideer eller
religioner. Yah'shua (Jesus) illustrerte tydelig forkjellen på en vis
og tåpelig mann i en av sine mange lignelser:
"Den som hører dette Jeg har
sagt, og gjør etter det, han likner en klok mann, som bygde huset sitt
på fjell. Så skyldte regnet ned, flommen kom, og vinden
blåste og kastet seg mot huset. Men det falt ikke, for det sto på
fjell. Men den som hører dette jeg har sagt, og ikke gjør etter
det, han likner en tåpelig mann, som bygde huset sitt på sand.
Så skylde regnet ned, flommen kom, og vinden blåste og kastet seg
mot huset. Da falt det, og det ble et stort fall!" (Matt 7:
24-26)
Hvem av disse to vil du være? La oss
lære av denne lignelsen. La oss ikke gi avkall på det evige liv.
La oss ikke forblindes av denne verdens tomhet, men rette blikket hen mot
Sions Klippe, som er verdens Skaper, Opprettholder og Fullender. Frelsen er
fri for alle. Evig liv eller evig død, det er ikke Yahwehs valg, men
vårt. Hans løfter til alle dem som tror på Hans Navn
står fast til evig liv.
2.
utgave, Moss, 19928