"For vi lever ved tro, uten å se" (2.Kor.5:7).
"Salige er de som ikke ser og likevel tror" (Joh.20:29).
"Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Elohims (Guds) herlighet?" (Joh.11:40).

Jeg lurer på om du er en av de intuitive personer som har "følelser" om ting? Jeg lurer på om du noen gang har sittet og lyttet til noen som snakker om religiøse prinsipper og hatt "følelsen" av at noe er sant eller falskt? Enten vi liker det eller ikke, spiller våre følelser en stor rolle i de standpunkt vi tar angående folk, teologi og selv ting. Selv den mest rasjonelle, logiske og intellektuelle forsker vil innrømme, hvis han er ærlig, at han til en viss grad er styrt av følelser i sine valg.

I religionens sfære spiller følelser en enormt stor rolle. Vi er til tider sjokkert over å se hva mennesker vil gjøre i religionens navn når deres lidenskaper totalt dekker over ethvert spor av vanlig forståelse og rasjonalitet. På samme måte kan vi bli overasket over å se hvor følelsesmessig kalde enkelte religiøse mennesker kan være, mennesker som handler og reagerer uten et snev av følelse.

Kanskje de av dere som allerede er troende vil huske en tid når dere kjempet med deres følelser, og kanskje gjør det ennå, når det kommer til deres kristne tro. Jeg kjenner mange mennesker som er frustrerte på grunn av at deres møte med Kristus innebar få eller ingen følelser i det hele tatt. De antar at enhver samtaleprosess må være ladet med følelser ellers er det ingen samtale i det hele tatt. Og fordi de ikke har hatt særdeles enestående følelser begynner de å tvile på sin tro. "Ble jeg virkelig overbevist?" spør de seg selv. "Er jeg egentlig en troende?" eller "har jeg virkelig mottatt den Hellige Ånd?" Det finnes mange kirker som lærer at en person ikke er født på ny med mindre de har en brennende følelse i brystet, eller et plutselig følelsesutbrudd, kanskje til og med etterfulgt av å snakke på et rart mål. Så hva er svaret på disse spørsmålene?

La meg starte med å peke ut noen ting som jeg tror vil overaske de fleste av dere. Visste dere at ordet "følelse" ikke er brukt i Bibelen en eneste gang? Nei, brødre og søstre, ikke èn eneste. I hvert fall ikke som en uavhengig kvantitet. Det vi i tyvende århundredets europa kaller "følelser" er i skriftene kalt Å SE. Det finnes ingen adskillelse mellom hjerte og sinn, tanker og følelser. I sannhet finnes det ikke noe ord for "sinn" i bibelen heller. Setet for tanker og følelser er beskrevet som HJERTET. Du tenker i ditt hjerte og du...vel, ikke føler, fordi ordet "føle" ikke eksisterer på hebraisk eller ny testamentlig gresk...du tenker og du SER med ditt hjerte.

Hvis dere vil motta denne enkle språklige nøkkel vil en hel ny åndelig verden åpne seg for dere. Dere skjønner, skriftene sier gjentatte ganger at frelse ikke kommer ved å se men ved å tro. Eller for å si det på en annen måte, frelse kommer ikke ved å føle men ved å ha TRO. I samsvar med skriftene, er tro ganske enkelt å tro det Yahweh-Elohim (Gud) sier. Hvis du ikke tror, og ønsker å se, vil du ikke se. Hvis du ikke tror, og ønsker å føle, vil du ikke føle. Hvis du ikke tror, og ønsker å forstå, vil du ikke forstå.

For å se Yahwehs herlighet må du simpelthen tro. I innvielsen av det første Jerusalems tempel, ofret Salomo en veldig trosbønn, og som et resultat kom ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet som var satt i stand av prestene. Så stor var herligheten av Yahwehs nærvær at de ikke kunne gå inn i templet i det hele tatt (2.Krøn.6:12-7:2).

Kong David, som var en mann av stor tro, erklærte: "Jeg er viss på at jeg skal få se Herrens godhet her i de levendes land. Vent på Yahweh, vær frimodig og sterk! Ja, vent på Herren!" (Sal.27:13-14) Jesaja sa "Vil dere ikke tro, skal dere ikke bestå (Jes.7:9b).

Dere vil minnes en hendelse da Peter trodde på Yah'shua (Jesus) og startet å gå på vannet mot Mesteren. I det øyeblikk hans tro sviktet ham ble han oversvømmet med følelser. Skriftene forteller: "Men da han merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke, og ropte: "Herre frels meg!" med en gang rakte Yah'shua (Jesus) hånden ut og grep fatt i Ham. "Så lite tro du har!" sa han "Hvorfor tvilte du?" (Matt.14:30-31)

Dog var Peter en mann av stor tro. Husk denne hendelsen da han sa: "Mester, vi har strevd hele natten og ingenting fått. MEN PÅ DITT ORD VIL JEG KASTE NOTEN." Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at noten holdt på å revne" (Luk.5:5-6). Bare Mesterens Ord var nok for Peter -- bare det. Han trodde. Og han oppnådde velsignelser for sin tro.

Hvis du er en av de personene som søker etter følelser, og blir trist fordi du ikke kan finne dem, da forteller jeg deg at du aldri vil finne dem. Men hvis du ikke søker etter følelser, men etter sann tro, lover jeg deg at du vil finne dem i overflod. Yah'shua (Jesus) sa: "Den som elsker sitt liv skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv" (Joh.12:25). Det er bare ETTER AT TRO PÅ ORDET er vist uten forventning eller tvang, at sanne, hellige og rene følelser kommer gjennom den Ruach haQodesh (Hellige Ånd). Og disse er ikke oppfunnede følelser eller sentimentale følelser, men de er selve Guddommens følelser. Paulus stilte dette spørsmålet: "Fikk dere Ånden på grunn av lovgjerninger, eller var det ved å høre og tro?" (Gal.3:2). Ruachen (Ånden) kommer ved tro, ikke ved følelser. Ikke forveksle de to, som så mange millioner troende gjør. Følelser og den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) er ikke nødvendigvis den samme ting, og følelser har aldri vært Ruachens (Åndens) dør. Tro er døren.

Lær å leve ved tro. Forstå at, for å leve et følelsesmessig balansert liv i samsvar med ren, mental intelegens, må dere først og fremst leve ved TRO. Tro er ikke følelser. Tro er ikke intellektuell rasjonalisasjon. Tro er ganske enkelt å akseptere det Yahweh sier som sant og dernest handle ved det. Hvis dere føler at hjertet er kaldt når dere ber -- hvis bønnen føles følelsesmessig død, ikke tving følelsene deres eller tillat dere å synke ned i depresjon. Nei, gjør ikke dette i det hele tatt. Lev heller ved tro. Stol på Yah'shua (Jesus). La deres tro se på Mesteren som nær. Se på Hans kraft og trofasthet; og selv om deres hjerter ikke har noe å gi ham, tro at Han vil gi dere alt. Dere skjønner, følelse søker alltid noe i seg selv -- den er selvisk. Men tro holder seg beskeftiget med det Kristus er.

Da han snakket om Abraham sa Paulus: "Han var ikke vantro så han tvilte på Yahwehs løfte, men ble sterk i troen og ga Elohim (Gud) ære. For han var overbevist om at det Yahweh hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre. Derfor ble han regnet som rettferdig. Det var ikke bare for hans skyld det ble skrevet om ham. Det gjelder også oss. Vi skal få rettferdigheten tilregnet når vi tror på ham som reiste Yah'shua (Jesus), vår Herre opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige for Elohim (Gud)." (Rom.4:20-25)

Merk dere at Abraham ikke ble gjort rettferdig for Yahweh på grunn av følelser men på grunn av sin TRO. Følelser er som tidevannet -- de kommer inn og de går ut. De tilhører det slaget som vi kaller "selvet". Men tro -- sann tro -- er det som bringer oss inn i et rett forhold med Gud. Forandrer følelsene deres seg? Selvfølgelig gjør de det. Men spørsmålet som teller er: tror dere fremdeles? Hvis dere gjør det, fryd dere, for det er i den tro dere er gjort trygge i Kristus.

Jeg er sikker på at dere har lest skriftene og ofte ikke har følt noe i det hele tatt. Faktisk har dere kanskje følt dere ganske døde innvendig. Hvis dere etter å ha lest Ordet ikke har noen følelser, interesser eller velsignelser, les det en gang til, men gjør det i tro. Bare da vil Ordet begynne å arbeide inne i dere og frembringe åndelig frukt. Når dere ikke føler noen kjærlighet i deres hjerter, vend straks deres tanker mot Kristi kjærlighet og si i tro: "Herre jeg vet at du fremdeles elsker meg". Når dere ikke føler noen glede, tro på den ubeskrivelige glede som finnes i Jesus for dere. Si høyt: "Herre jeg tror at du føler stor glede ved meg!" Og hvorfor kan dere tro det? Fordi Han har sagt det i skriftene. Det er alt dere trenger.

Tro er lykksalighet og vil gi glede til de som ikke er interessert i den selvforsyntheten som kommer av glede, men i den lovprisningen av Yahweh som kommer av tro.

La oss tenke på det en stund, Paulus skrev til romerne: "Måtte håpets Elohim (Gud) fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved den Hellige Ånds kraft" (Rom.15:13). Og til galaterne sa han: "Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Elohims (Guds) Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg" (Gal.2:20).

Apostelen Peter gjengir Paulus når han sier: "Lovet være Elohim (Gud), vår Herre Yah'shua ha;ashiachs (Jesu Kristi) Far, Han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Yah'shua haMashiachs (Jesu Kristi) oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Elohims (Guds) kraft blir bevart ved troen, så dere kan nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved verdens ende. Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå i en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være. Slik blir troen deres prøvet, selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Kristus åpenbarer seg. Ham elsker dere, enda dere ikke har sett Ham; Ham tror dere på enda dere nå ikke ser Ham. og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord; for dere når troens mål: frelse for sjelene" (1.Pet.1:3-9).

Dere kan være helt sikre på at Yahweh vil fullbyrde Sitt Ord: "Velsignet er de som ikke har sett men likevel trodd." "Sa Jeg dere ikke at om dere trodde, ville dere se Elohims (Guds) ære?"

Hver dag må dere velge -- velge om dere vil leve et følelsesliv eller et trosliv. Nei, ikke misforstå meg, jeg sier ikke at dere skulle være kalde og følelsesløse. Ikke i noen forstand. Jeg sier heller at lykkelig er den person som, en gang for alle, har gjort et urokkelig valg. Lykkelig er den person som hver morgen bestemmer seg for ikke å søke eller lytte etter følelser men kun å vandre i tro i samsvar med Elohims (Guds) vilje.

Den person som velger, i tro, å la Yahwehs Ord bo i seg selv, med det Yahweh har sagt og sier, vil sannelig smake velsignelsen av et liv sentrert i Kristus og kjenne en indre harmoni og fred. Hans sinnsbevegelser vil være rene, sterke og stabile. Hans tanker vil være klare, hellige og skarpsindige. Han vil ikke bli kastet fram og tilbake av enhver skiftende tanke eller følelse. Han vil være urokkelig som en sten, øm som vann, og vis som en salvie. Siden han ikke ønsker å innfri seg selv, vil han ikke være sentrert i følelser, fordi følelser søker og sikter til seg selv. Men tro ærer ikke seg selv, men Yawheh og vil i sin tid bli æret av Ham. Tro har alltid behaget Yahweh. Og det er gjennom den troen at den troende mottar et vitnedsbyrd i sitt hjerte -- gjennom sterke, rike og rene følelser -- om at han er akseptabel for Yahweh. Men først kommer TROEN på det Yahweh allerede har sagt.

Her er et forslag til bønn for å hjelpe dere til å oppnå senteret av dette sanne evangeliet: Kjære Himmelske Fader, Yahweh-Elohim, det er bare en ting som jeg ønsker, og en ting som du ønsker, og det er at jeg skulle stole på Deg, og at jeg skal vandre med deg i den troen. Herre, la denne troen bli den ene tingen i hvilket jeg søker lykke -- for å ære og behage Deg ved en tro som urokkelig holder Deg, den Usynlige, og stole på Deg i alle ting. I Yah'shuas (Jesu) Navn. Amen.

Jeg kjente en mann som fant det vanskelig å tro på Yahweh. Han ønsket en manifestasjon, en visjon, en brennende følelse i sitt bryst, eller en annen overnaturlig opplevelse. Han lette etter disse ting og fant dem aldri. Men Yahweh arbeider ikke på denne måten. Hva Yahweh ønsker er simpelthen deres tro på Ordet som Han har talt i skriftene. Det er gjennom denne enkle tro, som selv et barn kan forstå, at deres nye liv i Kristus kan slå rot. Dere må lese Ordet for å bli forandret innvendig. Forståelsen -- den sikre kunnskap av sannhet -- kommer bare som et resultat av utholdenhet i nåde.

Nå er en slik adgang til sannhet i total uoverensstemmelse med den moderne verden som underviser at man skal undersøke skeptisk. Den moderne vitenskapelige metoden, som er lovlig i sin egen sfære men ikke i den religiøse, sier at du må sette opp en vitenskapelig antagelse og så prøve å bevise om det er rett eller galt. Men religiøs sannhet kan ikke bli destilert eller dissikert i vitenskapsmannens laboriatorium på den måten. Den kan kun bli oppfattet ved tro. Nå betyr ikke dette at en persons tro skulle være fullstendig blind -- det er ikke ventet av oss at vi skulle nærme oss Yahweh med blanke sinn og hjerter. Vi skulle lytte, meditere og overveie, lytte til våre følelser, og mange andre ting. Signalene vil utvilsomt være blandede, en del av dere sier "ja" mens en annen sier "nei".

Vær oppmerksomme på alle disse tanker og følelser, og spesielt deres motsigelser. I tidsprosessen vil dere lære å skjelne deres kilde. Men lær å lytte til noe høyere enn "selvet", noe som overgår tanke og følelse, nemlig Ånden. Skriftene kaller den noen ganger for den "stille, lavmælte stemmen" -- ikke din underbevissthets stemme som konstant babler i vei (og hvilke mange forveksler med Åndens stemme), men stemmen som både er i høyeste grad sterk og fullkomment øm, "lik rennende vann". Den indre stemmen vil alltid stadfeste det Yahweh har talt tidligere i skriftene. Det skrevne og det talte er Hans Ord.

Her er en annen nøkkel til å hjelpe dere til å skjelne Ruachen (Ånden). Yah'shua (Jesus) underviste at himmelens rike tilhører de som er fattige i ånden. Det kan kanskje høres litt rart ut i begynnelsen, for sannelig, evangeliets velsignelse er rikdom i Ruachen (Ånden). Men det er ikke hva Frelseren mener. Ruachen (Ånden) Han snakker om er menneskets ånd. En følelse av dyp indre fattigdom kvalifiserer en person for kongelige rikdommer. Deres følelse av ytre svakhet kvalifiserer dere til kongelig evne. For å kjenne Yahweh -- for å oppnå Hans Ord innvendig -- må dere komme til en bevisthet om deres indre fattigdom. Den person som er innbilsk, som tror han vet alt, er ikke fattig i ånden og kan ikke komme inn i himmelens rike.

Å kjenne Yahweh er også å kjenne hvor lite mennesket er sammenlignet med Yahweh. Et menneske som vet alt trenger ikke tro, han kan ikke ha det. Dere kan bare ha tro på noe dere ikke kan se eller føle. Paulus sa: "Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser" (Heb.11:1). Tro er sikkerhet for det som ikke er forstått eller følt. Du vet at noe er sant men du vet ikke hvorfor. Din kunnskap er ikke intellektuell eller emosjonell men oversanselig -- den er over tid og sted. Likevel ettersom du gror i nåde vil denne kunnskapen brennes inn i deres sinn og deres følelser også. Men det tar tid og krever utholdenhet.

Den sanne tros hemmelighet er å ikke ha noe i seg selv -- fordi dere har oppgitt det -- og likevel er det å ha alt i Kristus -- fordi Han returnerer det til dere mange ganger og i overflod. Tro på Kristus er døden for deres egen måte å tenke og føle på, og å la Ham leve i dere, slik at deres tanker og følelser blir omgjort. Og når dette skjer, vil dere finne at deres måte å tenke og føle på er ganske annerledes fra den av det naturlige sinn og hjerte. Dere vil begynne å "se" og "forstå" på en ganske annen måte -- faktisk så annerledes at ingen untatt en sann troende vil forstå hva dere snakker om når dere prøver å forklare dette nye livet. Dere vil snakke et annet språk enn de vantro fordi dere tilhører et annet åndelig land.

Den sanne tros hemmelighet er å vite at disse ting er sanne. Men mer enn å vite, er å gjøre disse ting om til handling, slik at når dere føler dere ufruktbare og tomme, kan dere fremdeles vite at dere har alt i Kristus. Sann tro er ikke teori men praksis. Dere må gjøre troen om til handling ved å gjøre det som er rett. Lenestolevangeliet er ikke Jesu Kristi evangelium. Det finnes ingen "lenestoltroende", men bare de som er aktive i sin Herres sak. De velter seg ikke i sine egne følelser eller tumler i rådvillhetens dal. De hører Ordet, tror det, og begynner å handle. Da, og bare da, manifesterer sanne følelser seg.

Jeg kjenner en dame som nekter å tro at dåp ved nedsenkning er det sanne bibelske prinsipp på tross av den veldig tydelige undervisningen i skriftene. I stedet for å tro på det Yah'shua (Jesus) og Hans apostler underviste så tydelig, følger hun sine egne følelser og rasjonalisasjon. Siden hun har gode følelser tror hun at det er den Ruach haQodesh (Hellige Ånd) enda tankegangen er omtåket og forvirret. Dette er ikke tro men åpent opprør mot Ordet. Denne kvinnen sentrerer evangeliet i sine følelser. Hun er en av de mest ustabile og forvirrede kristne jeg noen gang har møtt. Hun har ikke tro på Ordet og fornekter sin egen frelse.

Jeg kjenner mange mennesker som baserer sin religion alene på det de kaller sitt "vitnesbyrd" som, i den endelige analyse, er følelsesbasert. De vil diskutere Ordet svært villig helt til de kommer til en motsetning, hvoretter de umiddelbart faller tilbake på sine følelser for å rettferdiggjøre sin feil.

Brødre og søstre, følelser er gode, nødevendige og vesentlige når de flyter fra troen på Ordet, men når de blir selve trosobjektet, er de forferdelig farlige. Jeg snakker ut fra en person som var veldig mye sentrert i intellektet og følelsene. Jeg ble også oppfostret i en religiøs tradisjon som la stor vekt på disse to ting. Og de brukte følelser spesielt som et middel til å oppmuntre tro først og fremst på mennesket, nemlig lederne i kirken deres. Når jeg møtte motsetninger i Yahwehs Ord ble jeg oppmuntret til å tro på kirkens ledere og på mitt følelsesbaserte "vitnedsbyrd".

Til slutt gjorde jeg opprør mot denne menneskelagde tilbedelse fordi den bare ledet til forvirring av hjerte og sinn. Jeg besluttet at jeg først og fremst ville tro på Yahwehs Ord og bygge alt mitt håp på det. Jeg bestemte meg for å lytte til alle og enhver og teste det opp mot Ordet. Jeg har gjort det til denne dag. Som et resultat føler jeg en stor indre styrke og overbevisning. Mine følelser er i fred og jeg har en kunnskap som jeg vet er basert på det Yahweh sier, og ikke mennesker.

Dette er den Nye Pakts Vei, det er den måten Nye Pakts Kristne lever på. Vi er ikke redde for sannheten selv om den utfordrer avholdte troer fordi vi ikke prøver å forsvare et menneskelagd religiøst system. Derfor lever vi ikke i engstelse, redd for at noen skal komme og velte vår doktrine og tro. I sannhet ønsker vi velkommen muligheten til å diskutere åpent hva det skulle være.

Fra vår begynnelse har vi gitt en åpen invitasjon for enhver kristen og ikke-kristen institusjon. Og den lyder slik: Dere kommer og underviser deres doktrine i vår kirke og prøver og overbevise vårt folk, og lar oss gjøre det samme i deres kirke. Ikke èn eneste kirke har noen gang akseptert denne innvitasjonen. Kanskje en vil en dag. Jeg håper det. Og hvorfor er det slik? Det er på grunn av FRYKT.

Vi har snakket om følelser og nå vil jeg snakke om frykt fordi frykt og følelser er nært sammenknyttet. I salmene er det erklært: "Salig er den som frykter Yahweh og har sin store glede i Hans bud! ... Han er ikke redd for onde rykter, hans hjerte er fast, han stoler på Yahweh. Hans sinn er rolig og uten frykt;..." (Sal.112:1,7-8).

Lukas skrev: "Menigheten hadde nå fred ... Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Yahweh, og den vokste, styrket av den Ruach haQodesh (Hellige Ånd)" (Apg.9:31).

En av grunnene til at menneskene er så omtåkede i sine følelser er ren og skjær frykt, eller mangel på den. Mange mennesker tror at ordet frykt er "gammeldags" eller "barbarisk". Noen kristne underviser at Kristi evangelium er bare av kjærlighet og at det ikke er plass for en negativ følelse som frykt. Men de tar feil, og til og med veldig, veldig feil.

Skriftene bruker ordet "frykt" på to måter. Noen steder snakker den om frykt som noe galt og syndig, og forbyr oss på det strengeste å frykte. Som Johannes sier: "...I kjærligheten finnes det ikke frykt; den fullkomne kjærlighet driver frykten ut..." (1.Joh.4:17-18; se også 1.Mos.15:1; Jes.8:13; Jer.32:40; Rom.8:15; 1.Pet.3:14). Men mange andre steder i skriftene sies det motsatte -- frykt er priset som noe av de sikreste tegn på sann gudfryktighet, akseptabelt for Yahweh, og fruktbar i velsignelser for oss. David sa: "Pris Yahweh, Dere som frykter Ham ... I den store forsamling kommer min lovsang fra Deg. Jeg vil oppfylle mine løfter blandt de som frykter Deg" (Sal.22:24,26; se også 33:18; 112:1; 115:13; Ordsp.28:14).

I sannhet har Yahwehs folk en spesiell tittel i skriften, nemlig, "De som frykter Yahweh". Så hva er forskjellen på de to fryktene? Det er lett: den ene er vantroende frykt og den andre er troende frykt.

Der hvor frykt er funnet i sammenheng med mangel på tro på Yahweh, er den syndig og veldig skadelig. Yah'shua (Jesus) sa til sine disipler som fikk panikk i stormen på Genesaretsjøen: "... "Hvorfor er dere redde? Så lite tro dere har!" (Matt.8:26; se Rev.21:8). Er det noe rart at en person som nekter å tro skriftene men stoler på følelser lever i frykt? Nei, det er det ikke. En slik person lever i synd.

Til kontrast, er frykten forbundet med tillit og håp i Yahweh fullstendig uunværelig for det åndelige liv. Frykten som har mennesket som objekt, eller det som er timelig, er fordømt av Yahweh. Frukten med barnlig tillit og kjærlighet ærer Faderen og er hva Yahweh befaler. Yah'shua (Jesus) sa: "Jeg sier dere mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet ihjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt Ham som først kan slå ihjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, Jeg sier dere: Det er Ham dere skal frykte!" (Luk.12:4-5). Yahweh sa: "Yahweh har behag i dem som frykter Ham og venter på Hans miskunn" (Sal.147:11, se også 33:18).

Ordet er klart: La ingen bestride det for da risikerer han sin frelse! Skulle vi frykte Yahweh-Elohim? Ja, absolutt. Men hvilken form for frykt er dette? Er det slavisk frykt? Aldeles ikke. Den er sønn- og datterlig. Denne frykt er representert i skriftene som kilden til velsignelse og kraft. Han som frykter Yahweh vil i sannhet ikke frykte noe annet! Frykten for Yahweh vil bli begynnelsen på all visdom. Frykten for Herren er den sikre vei til frydelsen over Yahwehs velvilje og beskyttelse. Paulus sa: "Mine kjære, når vi har disse løftene, så la oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Elohim (Gud)" (2.Kor.7:1, se også sal.54:4,11; ords.1:7; 9;10; 10:27; 19:23; Apg.9:31).

Dere kan ikke gjøre hellighet perfekt uten frykt for Yahweh. Dere kan ikke bli helliggjort uten frykt for Yahweh. Dere kan ikke la løftene virke for dere uten frykt for Yahweh. Dere kan i sannhet ikke miste deres frykt for mennesket uten frykt for Yahweh! Dette kan jeg høytidelig vitne om fordi jeg har erfart dette selv.

Det er noen kristne som i sin oppfostring er ledet inn til frykten for Yahweh selv før de tror. Dette er en veldig stor velsignelse. Det er ingen større velsignelse foreldre kan gi et barn enn og oppfostre det i frykt for Yahweh. Når disse som er oppfostret slik kommer til tro, har de en stor fordel: De er, så å si, forberedt til å gå i Yahwehs glede. I motsatt tilfelle, når andre som ikke har denne forberedelsen kommer til omvendelse, krever de en spesiell undervisning og årvåkenhet for å kunne be for, og vekke denne hellige frykt.

Disse ordene kan kanskje gjøre mange av dere som er blitt oppfostret i vår vestlige, liberale måte å tenke på opprørt, men jeg forsikrer dere om at de er sanne. Og de er ikke sanne fordi jeg sier det, men fordi Yahweh selv sier det.

Men la oss se på de elementer som utgjør denne hellige frykt, de er mange og praktfulle, jeg er ganske sikker på at mange av dere vil ha et galt tankebilde av hva det er.

(1) Det er, for det første, HELLIG ÆREFRYKT OG RESPEKT framfor den hellige Yahwehs majestet. En person som respekterer, og har ærefrykt for, Yahwe´h er aldri overfladisk, glemmer Ham aldri, og gjør seg stor umak i å ære Ham som Yahweh. De kristne som ikke gjør disse ting frykter Ham sannsynligvis ikke. Profeten Sefanja sa: "Søk Herren, alle ydmyke i landet, dere som gjør Hans vilje! Legg vinn på rettferd og ydmykhet..." (Sef.2:3, se også Job.42:6; Sal.5:7; Jes.6:3,5; Hab.2:20).

(2) For det andre, er det DYP YDMYKHET. Dyp ydmykhet er redd for seg selv og sammenbinder stor tillit til Yahweh med en fullkommen misstillit til seg selv. Bevisst svakhet som kjenner sitt eget hjertes spissfindighet frykter alltid å gjøre det motsatte av Guds vilje eller ære. Men fordi han frykter Yahweh, vil en slik person regne med Hans beskyttelse. Og denne samme ydmykheten inspirerer ham i all hans kommunikasjon med sin neste. (Se Luk.18:2,4; Rom.11:20; 1.Pet.3:2,5);

(3) For det tredje, er det HELLIG IVER OG MOT i å følge med og å streve. Frykten for å ikke behage Yahweh ved å ikke oppføre seg som en skulle, tilkynde oss til å være trofast også i det som er minst viktig. Frykten for Yahweh tar vekk all annen frykt og gir ufattelig mot og en sikkerhet for seier. Yahweh sa gjennom Moses: "Du skal frykte Yahweh din Elohim (Gud) ... og holde alle hans forskrifter og bud ... så lenge du lever ..." (5.Mos.6:2). Og profeten Jesaja sa: "Se, Elohim (Gud) er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Yahweh er min kraft og styrke, og han er blitt min redning" (Jes.12:2).

Og husk -- og dette er en stor nøkkel -- ut fra denne frykten blir glede født. Frykten for Yahweh gir glede i sin dybde og stabilitet. Frykt er roten, glede er frukten; jo dypere frykten er, dess større er gleden. Av denne grunn sa David: "... dere som frykter Ham, ... gi Ham ære! ..."(Sal.22:24). "...lov Yahweh, dere som frykter Ham!" (Sal.135:20).

Kan dere se hvordan sanne følelser er sammenbundet med denne hellige frykt? Dere kan ikke prise og velsigne Yahweh i uhellig, verdslig frykt. På ingen måte! Hvis dere er redde, og ikke kan prise eller velsigne Yahweh, da frykter dere Ham ikke! Er dere redde for å ikke behage Yahweh? Det skulle dere være. Hvis dere er redde for å ikke behage Yahweh vil dere aldri frykte verden. For den som frykter Yahweh vil ønske å gjøre alt som er til behag for Ham, og for en slik person vil Yahweh gjøre alt han ønsker i rettferdighet. Den barnelignende troende frykt for Yahweh vil lede dere inn til Yahwehs kjærlighet og glede, mens slavisk, vantroende, feig frykt er fullstendig fordrevet.

La dette være deres bønn: "O Fader, Yahweh-Elohim, foren mitt hjerte til å frykte Ditt Navn. Mått jeg alltid være blandt de som frykter Yahweh, som håper i Hans nåde og kjærlighet. I Yah'shuas (Jesu) Navn. Amen."

Hvis dere frykter Yahweh, skulle dere vente at alle de følgende frykter vil forsvinne: For det første, frykten for mennesket (Jes.2:12-13; Heb.13:16) -- ingen vil være i stand til å skremme dere mer; for det andre, frykten for tunge prøvelser (Jes.40:1-2) -- frykten for Yahweh vil se dere seirende gjennom alle deres personlige vanskligheter; for det tredje, frykten for deres egen svakhet (Jes.12:10) -- dere vil fryde dere i deres svakhet fordi dere vil leve i Yahwehs styrke, og ikke deres egen; for det fjerde, frykten for Yahwehs verk (1.Krøn.28:20) -- dere vil ikke være redde for å vitne eller være en aktiv tjener i Riket fordi det vil være Yahweh som arbeider gjennom dere, og ikke dere av deres egen stryrke; og til sist, men ikke minst, frykten for død (Sal.23:4) -- død vil kun være en inngang til noe bedre, og ikke enden på all eksistens og mening.

Fullstendig frihet, fullstendig innvendig sikkerhet, frihet fra frykt, glede, uuttømmelig styrke og energi -- alle disse tingene og mere til kan bli deres, brødre og søstre, hvis dere vil leve ved tro og ikke ved følelser, og frykte Yahweh vår Elohim (Gud). Vær ærlige -- la Yahwehs ord snakke til deres hjerter. Ikke prøv og rasjonalisere det vekk eller prøve å få det til å passe inn i deres verdensbilde. Det er ikke kristent, og den person som lener seg på sine egne følelser framfor Yahwehs Ord, lener seg på kjødets arm og kan ikke bli frelst.

I Peters ord: "...mine kjære..., legg vinn på å bli stående for Ham med fred uten flekk og lyte...dere skal vokse i nåde og i kjennskap til vår Herre og Frelser Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus). Ham tilhører æren, nå og i all evighet! Amen" (2.Pet.3:14,18).