En gang besøkte en nordmann Bulgaria. Hver gang han sa "ja" nikket han, og hver gang han sa "nei" ristet han på hodet. Flesteparten av bulgarerne syntes han var skrullet og slo stygge vitser om ham.

En av disse bulgarerne besøkte senere Norge. Hver gang han sa "ja" ristet han på hodet, og hver gang han sa "nei" nikket han. Flesteparten av nordmennene syntes han var snål og sa uforskammede ting om ham.

Det finnes to typer mennesker i denne lille anekdoten: Vise nordmenn og bulgarere, og dumme nordmenn og bulgarere. De vise nordmennene og bulgarerne var kloke nok til å forstå at nordmenn og bulgarere bruker forskjellige hodebevegelser når de sier "ja" og "nei" i de landene de bor. De dumme nordmennene og bulgarerne kunne bare se hverandre gjennom sine egne tradisjoners- og erfaringers linser. De var blinde for grunnen til hverandres forskjeller og gadd heller ikke å finne ut av det. Litt tid og anstrengelse og de kunne vært vise.

Vi her i Norge er opplært til å tenke, føle og handle som nordmenn. Bulgarerne er opplært til å tenke, føle og handle som bulgarere. Ethvert land har forskjellige tradisjoner og forskjellige måter å gjøre ting på, riktig eller galt. Normale menn i Norge kysser hverandre ikke (bortsett fra homoseksuelle), men i Russland gjør de det. Vi blir kanskje litt sjokkert over oppførselen deres, men i hjertet uttrykker ikke dette noe mer enn når vi klemmer eller håndhilser.

Vi må derfor være veldig forsiktig med hvordan vi dømmer hverandre. Først og fremst må vi lære å dømme folk etter det som er i hjertet, og ikke etter deres dødelige oppførsel.

Jeg er en engelskmann og jeg har bodd i Norge i syv år. Jeg er veldig imponert over mange norske karaktertrekk og forvirret over andre. Nordmennene har det på samme måte overfor oss. Før jeg kom til Norge hadde jeg allerede fått lære et stereobilde av at alle nordmenn var drukne vikinger som plyndret engelske landsbyer og voldtok våre kvinner.

Jeg oppdaget at nordmenn er et veldig sivilisert folk og (i risiko for å fornærme mine egne landsmenn) på mange måter mer sivilisert enn det engelske folket. Faktisk ble jeg tatt for å være norsk en gang jeg besøkte England og jeg ble så stolt over dette at jeg ikke rettet på min landsmanns feilantagelse!

Mange av de nordmennene jeg kjenner blir overrasket når jeg ikke passer inn i det norske stereobildet av en engelskmann som går med smalstripet dress, bowlerhatt, paraply og drikker te og er vill etter cricket eller soccer. Faktisk gjør jeg ikke noe av dette og jeg er ikke det minste interessert i cricket eller fotball i det hele tatt.

Jeg er også en kristen, slik mange nordmenn er. De som ikke er kristne (og det kan kanskje være deg) har en av to holdninger: (1) Enten respekterer de oss og er høflige og vennlige, til tross for våre forskjeller; ellers (2) Gjør de narr av dem, mens de mener at de enten er dumme, gammeldagse, eller en trussel mot deres velvære.

Vel, akkurat som det finnes vise og dumme nordmenn og bulgarere, finnes det også vise og dumme kristne. Jeg ville være dum hvis jeg skulle dømme hele Norge som et "land med drankere" bare fordi jeg møtte en gjeng med fulle nordmenn en gang jeg var utenlands, akkurat som dere ville være dumme hvis dere dømte hele England til å være et "land med fotballbøller" fordi en liten gruppe fotball fan er voldelige, usiviliserte fylliker.

Norge liker å skape et bilde av seg selv til resten av verden -- et ideal kan man si -- av et opplyst folk som bryr seg om miljøet og støtter de svake og beklemte over hele verden. Det liker å vise seg som et avansert moderne, teknologisk samfunn som er på linje med det beste amerikanerne, japanerne og tyskerne kan produsere. Det liker også å bli sett på som en veltrenet, sporty nasjon. Jeg er sikker på at de fleste nordmenn ville like å bli assosiert med dette.

På samme måte liker England å vise seg som sømmelig, rettferdig, tålmodig, og historisk tradisjonelt. Det liker å vise fram sitt monarki som den ideelle familie (et bilde som dessverre er ganske medtatt nå) og mange andre ting. Mesteparten av alle engelskmenn liker å bli assosiert med dette bildet.

Så når mennesker tenker på Norge eller England, liker nordmennene eller engelskmennene å bli assosiert med idealbildet sitt. Nordmennene syns det er urettferdig at de skulle bli dømt for sine utskeielser som fant sted for tusen år siden da de invaderte mye av europa (mine forfedre kom egentlig fra Norge og invaderte England!), eller for den tilfeldige fyllik; og engelskmennene syns det er urettferdig hvis de skulle bli sett på som en "kolonist" makt når det ikke lenger er noen kolonier.

La oss derfor opprettholde engelskmenn, nordmenn, bulgarere, russere og alle de andre den respekt de fortjener ved å støtte deres nasjonale idealer.

La oss på samme måte dømme kristendom, ikke etter feil og utskeielser gjort av villedede kristne gjennom århundrene men etter idealene nedlagt av dens grunnlegger, Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus). Hvis du er en ikke-troer, og kanskje til og med fiendtlig mot kristendom, kunne du sitere (utskeielsene til undersøkelsene), avskyeligheten til korstogene (Hellige Kriger), ødeleggelsen av innfødte kulturer, og så videre. Jeg har ofte snakket med radikale sosialister som har sagt slike ting og jeg har alltid minnet dem om at de ville ønske å bli dømt for sine idealer om en mer rettferdig verden og ikke for utskeielsene til Stalin, Pol-pot, Mao-tse Tung, Ceaucescu, Mengitsu, Mugabe, og alle de andre elendige kommunist- og sosialist-diktatorene.

Så jeg spør i all rettferdighet: vær så snill å døm oss etter våre idealer og ikke etter dumhetene til de som har båret Kristi Navn og har misbrukt det på en slik forferdelig måte. De har plettet kristendommens navn akkurat som dumme nordmenn, tyskere, russere, engelskmenn og andre som har fått plettet landets navn. Dagens tyske ungdom ønsker å bli sett på som normale mennesker og ikke nazister; dagens russiske ungdom ønsker å bli sett på som normale mennesker og ikke KGB-agenter. Hvorfor kan vi ikke la det være slik?

Jeg er en Nye Pakts Kristen. Vi er en ny gruppe som ønsker å holde kristendommens navn ærefullt. Vi er ikke nedstammet fra katolisme, protestantisme, mormonisme eller noen annen form for "-isme" fordi vi føler at disse gruppene, selv om de i mange tilfeller nå er sømmelige og hederlige (noen vi ofte arbeider sammen med), tidligere har brakt skam på Kristi Navn og ennå feiler de i å innrømme sine feil.

Vi syns det er interessant at Tyskland har gjort opp for (i den grad det er mulig) sin nazistiske bakgrunn ved å avvise militærisering og frivillig betale erstatning til land det undertrykket (som Polen og Israel), mens noen kirker nekter å innrømme sin feil i å forfølge vitenskapsmenn som Galileo, brenne folk på staker, drive "Hellig Krig", og myrde de fra andre religioner og andre kristne trosretninger. Galileo har blitt "gjeninnsatt" men ofrene for undersøkelsen har aldri blitt gitt syndsforlatelse, ingen offentlig tillatelse av ukristen oppførsel har noen gang blitt innrømmet.

Det er interessant at mens kirken tidligere ble sett på som en fiende av vitenskapen, så begynner det å bli motsatt i dag: det er ateistene som er for utviklingslæren som nå blir "begrenserne" for hva som er vitenskapelig sannhet og hva som er "religiøst fanatisk", i deres øyne er religiøse filosofier uten noe vitenskapelig grunnlag. Det er bare et tidsspørsmål før hele den tøvete teorien om utvikling blir framlagt som fantasi akkurat som kommunisme ble framlagt som en mislykket økonomisk teori. Skapelsesvitenskapen viser seg å være mye robustere som en vitenskapelige teori enn utviklingslæren, og de som tror på utviklingslæren er livredde!

Det har vært lite i retning av gudfryktig sorg over fortidens feil. Margaret Thatchers eksempel skulle bli fulgt som, etter "Fløyelsrevolusjonen" i Tsjekkoslovakia, offentlig ba om unnskyldning i Praha for at hennes nasjon Storbritannia bokstavlig hadde solgt tsjekkerne og slovakene til nazistene i 1938 for en fred som aldri kom. Japanerne har også bedt om unnskyldning til de nasjonene de undertrykket, under Andre Verdenskrig, som Korea, Indonesia, og Filippinene. Dette er sundt og godt for menneskelige forbindelser. Det er det vesentlige i sann kristen etikk.

I dag utfordrer jeg deg -- hvis du ikke er en aktiv bibeltroende kristen -- til å ærlig revurdere kristendom ved å la grunnleggeren snakke for seg selv. Jeg skal ikke legge skjul på faktumet at hvis du finner at Hans lære er sann vil du med stor sannsynlighet måtte forandre livsstilen din dramatisk. Den virkelige grunnsetningen er egentlig et ærlighetsspørsmål, og derfor stiller jeg deg dette utrolig viktige spørsmålet: