På Yah'shuas (Jesu) tid var det en sentral, jødisk tro, at den sanne Gud, Yahweh-Elohim, bare kunne bli tilbedt i Jerusalems tempel. Og i sin berømte samtale med den samaritanske kvinnen ved brønnen, sa han at tiden snart var kommet da mennesker ikke lenger ville tilbe Yahweh i templer av sten og tre, men "i ånd og sannhet". Selv om folket skulle fortsette å samles i tilbedelsen, og få opplæring og tilbe Yahweh i den kirke han skulle opprette, var det aldri noe som sa at Yahweh bare kunne tilbes eller kommuniseres med i fysiske bygninger. Gjennom hele sin tjeneste lærte Yah'shua (Jesus) sine disipler om å skille klart mellom det indre og det ytre, mellom et åndelig liv og religiøs liturgi. Han ville at de skulle komme inn til selve hjerte av Moseloven, som hevet seg over dyroffer og inn til den faktiske den Ruach Elohim (Guds Ånd). Jødedommen var slik på Yah'shuas (Jesu) tid som det er med de fleste religioner i dag; splittet opp i konkurrerende og kivende sekter, hvor hver av dem hevder å ha den sanne forståelse av religionen og autoritet til å håndheve den. Da Yah'shua (Jesus) erkjente at religion også hadde sine ytre former, sa han aldri at det bare var et eneste parti eller noen bestemt sekt som skulle ha myndighet til å representere hans Far i himmelen, men viste dem alle at de gang på gang feilet i sin forståelse av hva sann religion egentlig var. Og kanskje en av hans mest revolusjonerende læresetninger, i hvertfall på hans tid, var at Guds rike var også inni menneskets egen sjel. I våre dager ser de kristne kirker og mange andre religioner innover i seg selv for å oppleve det Guddommelige. Noen, som for eksempel evangeliske protestanter, har gått bort fra alt unntatt en håndfull ritualer, mens andre, som for eksempel den greske eller ortodokse kirke, fremdeles holder på sine tunge ritualer. Likevel har mange søkt etter ritualer og teknikker fra orienten og forsøkt å blande sammen meditasjon, yoga, eller ritualet med å messer mantraer, og hindu-lære med kristenhet for å forme det som kalles "New Age Bevegelsen", der man har formet en variant av kristenhet og andre religioner.

De fleste religiøse skrifter er enige i at det i menneske-sjelen er en gnist av guddommelighet, skjønt de vil tolke det på forskjellige måter, fra de evangeliske kristne som hevder at vi i hovedtrekk er moralsk fordervet, og til hinduene som sier at vi alle er Guder selv. I Johannes evangelium leser vi at alle mennesker som fødes inn i verden har Kristi lys med seg (1 Joh. 1:9). Dette skriftstedet har blitt forskjellig tolket av de kristne, fra det å være setet for moralsk samvittighet til å være spiren til guddommelighet. Hva den endelige fortolkning er, og samme hvor pinlig nøyaktig man skal være med å definere denne fortolkningen, er det klart at det i enhver sjel som bor i en fysisk kropp, finnes en porsjon av Kristi lys. Hva vi så gjør med dette Kristi lys -- om vi følger dets tilskyndelse om å leve et hellig liv, eller fornekter det ved å vende oss til ondskap, forandrer ikke det faktum at lyset er der. Det er dette jeg prinsipielt sett vil snakke om i dag, om hvordan vi har fornektet dette lyset inni oss, og hvordan vi har funnet opp våre egne guder.

Jeg vil gjerne foreta et eksperiment før jeg sier litt mer om Kristi Lys. Det vil ikke berøre deres personlige tro på Gud på noen som helst måte. Jeg vil bare at dere skal lukke deres øyne ....... og så begynne å tenke på Gud, og hvis dere ønsker det, kan dere be til ham ....... (pause i ca. 15-20 sekunder). Nå kan dere åpne øynene igjen. Nå vil jeg spørre dere hvordan dere tenkte, eller tilba deres Gud. Jeg vil be dere svare bekreftende på mine spørsmål ved å rekke en hånd i været: (1) Hvor mange prøvde å se Gud for seg i form av et bilde? ...... (2) Hvor mange forsøkte å føle ham slik at han var i deres nærhet? ..... (3) Hvor mange av dere så eller følte ham i sitt sinn eller hjerte? ....... (4) Hvor mange følte ham som noe utenforstående -- utenfor deres kropp, for eksempel et eller annet sted i det fjerne? ...... (5) Og hvor mange opplevde Ham uten i det hele tatt å legge merke til det fysiske rom? .....

Dere vil oppdage at mennesker opplever Gud på mange forskjellige måter -- han blir sett, hørt, følt, eller ingen av delene. Noen tror på Gud, men hevder at de ikke opplever ham i det hele tatt, og dette finner de noen ganger svært fortvilende.

Nye Pakts kristne tror at det Kristi lys som er inni hver sjel også er å finne i livløs materie, så vel som planter og dyr. Alt som er skapt av Yahweh utstråler hans natur i forskjellige grader -- skaperens signatur er å finne over alt. Vi tror at Kristi lys er en substans, en utvidelse av skaperen i alle ting. Imidlertid, så har det en spesiell tilkjennegivelse i mennesket. Akkurat som en gjærklump i en deig omformer deigen til et brød, om man er påpasselig med den rette temperatur, så kan også Kristi lys omforme en sjel til et Kristus-liknende menneske. Og sannelig sammenligner Yah'shua (Jesus) Guds rike med en liten gjær-klump som gjennomsyrer hele deigen. Om man ser på det med åndelige øyne, så er det tydelig at Yahweh allerede er inni oss igjennom Kristus, som er inni oss på gunn av lyset; Dette lys, som også kalles Guds eller himmelens rike, er det som omformer oss hvis vi bare vil akseptere at det er der og at vi anerkjenner ham som har gitt det til oss. Det betyr også, at hvis vi skal bearbeide det rette miljø for at lyset kan spre seg i våre egne sjeler, så må vi ha den type livsførsel som lysgiveren krever av oss, det vil si et liv i hellighet.

Jeg tror det er riktig å si at de fleste mennesker ikke er seg selv bevisst det Kristi lys som er inni dem, ihvertfall ikke ofte. Små barn lever naturlig i dette lyset -- de er vanligvis hele i sin ferd og i sitt indre, de er ikke splittede personligheter. Det er få mennesker som føler avsky for en liten baby fordi de føler deres renhet. Det er bare når de vokser opp at konkurrerende krefter og loyaliteter i livet begynner og fortrenge lyset inni dem, slik at det ikke lenger er i senteret i deres åndelige skapning. Det er først på dette tidspunkt det begynner å gå galt, og indre konflikter oppstår.

For noen få minutter siden spurte jeg dere om hvordan dere opplevde Gud. Mange mennesker, om ikke de fleste, ser ut til å se ham som noe utenfor seg selv, enten langt borte, i himmelen, i det ytre rom, eller på en planet eller stjerne langt, langt borte. Men selv om de ikke tenker på en slik måte, ser de ham allikevel som et vesen utenfor det fysiske rom som mennesket selv lever i.

Kristi lys er den del av Yahweh-Gud som er inni dere. Deres tilgjengelighet til Yahweh er nettopp gjennom Ruachens (Åndens) lys, hvis dere vil kalle det så. I den diskusjonen Yah'shua (Jesus) hadde med den samaritanske kvinnen ved brønnen, sammenlignet han lyset med "levende vann" som veller fram i et menneske -- det er innenfor denne kilde at den Ruach Elohim (Guds Ånd) tilkjennegir seg selv -- det er fra denne kilde vi opplever Gud.

Men hvorfor er det så få mennesker som opplever slike ting? Det er fordi de har plassert Gud utenfor seg selv. Nå mener jeg ikke at de tar sin hånd inn i kroppen og fysisk fjerner Kristi lys, men jeg mener at det gjøres på en åndelig måte. Folk prøver å sette Gud utenfor seg selv, og når de gjør det, begynner de å miste sin fulle personlighet. Nå finnes det tusenvis av måter hvorved man kan sette Gud utenfor seg selv, som jeg nå skal forsøke å forklare nærmere.

Når du setter Gud utenfor deg selv, da setter du også en del av din egen personlighet utenfor deg selv og skaper det jeg vil kalle en "under-personlighet", fordi du samtidig setter en del av deg selv utenfor. Psykologer kaller dette en underbevissthet, men det er faktisk mer enn det, for en del av vårt virkelige "jeg" blir revet løs fra vår normale bevissthet eller våkenhet.

I det øyeblikk du slutter å tro at Gud er inni deg, da setter du Gud utenfor deg selv. I det øyeblikk du begynner å tro på en Gud "der ute et sted" og enda viktigere; at du begynner å tilbe ham "der ute et sted", da setter du Kristi lys utenfor deg selv. Nesten alle mennesker gjør dette, og det er derfor alle har forskjellige oppfatninger av Gud. Og når jeg sier "oppfatning av Gud", mener jeg en oppfatning som er et resultat av våre egne, individuelle opplevelser, og ikke en Gud som er formet av et sett med læresetninger fra en spesiell kirke eller kirkesamfunn.

De fleste mennesker blir født inn i en eller annen religiøs tradisjon, og de fleste tror på en Gud som eksisterer utenfor dem selv og som de tilber og tjener. Denne troen alene begynner å sette lyset utenfor en selv, og derfor også Gud. For dette trossystemet opprettholder det syn om at Gud ikke er en intim del av oss, men et eller annet "der ute". Derfor begynner de barn som vokser opp i en religiøs tradisjon, allerede fra en meget ung alder å fornekte sin egen godhet, sin egen yndighet, sin egen renhet, fordi Gud er alle disse tingene. Hvis vi benekter at Gud er inni oss og en intim del av oss, hvordan kan vi da forhindre at vi betrakter oss selv med stygge blikk?

Nå sier jeg ikke at mennesket er av guddoms art, slik hinduene lærer, for jeg tror at vi som en art har arvet den falne natur fra våre forfedre, og vi finner oss selv i å gjøre ting vi ikke ønsker å gjøre, slik Paulus beklaget seg i det syvende kapittel i sitt brev til romerne. Nei, jeg vil ikke benekte syndens virkelighet og hvor den kommer fra. Men det jeg sier, er at når vi setter Gud utenfor oss selv, da fornekter vi også en del av det som er godt i oss, som er en Guds gave til oss, gjennom Herren Yah'shua (Jesus). Og når vi fornekter godheten, ved å sette den utenfor oss selv, er det da noe rart at så mange religiøse mennesker har så mange forferdelige oppfatninger av seg selv? Er det da rart at så mange kristne føler seg uverdige, urene, ukjærlige og ikke i stand til å ta imot kjærlighet? Ved å fornekte Gud (for det er dette som skjer når man setter Gud utenfor seg selv), ser vi kun den falne side ved oss selv, og det er ikke særlig inspirerende.

Folk beklager seg i dag over at det er få som vil ta ansvar og inngå forpliktelser. Alle søker kun sitt eget. Men har de tenkt på hvorfor folk er blitt så uansvarlige? Når et menneske nekter å tro at Gud er inni ham, ved at han setter Gud utenfor seg selv, da slutter han også å ta ansvar. Gud er sammenfatningen av ansvar, og det ansvaret gjenspeiles i den største handling som noensinne er gjort, den gang han gav sin enbårne Sønn til å dø på Golgata. Yah'shua (Jesus) lærte selv at den største kjærlighetshandling, og derfor ansvarshandling, var å gi sitt liv for en venn. Når en person derfor nekter å påta seg ansvar, setter han Gud utenfor seg selv, for Kristi lys er også det samme som ansvarlighetens ånd. Hver gang vi fornekter de rene og dydige påskyndelser fra Ruached (Ånden), setter vi Gud utenfor oss selv ved å si: "Jeg ønsker ikke å kjenne deg!" Men ved å sette Gud utenfor deg selv , går en del av deg selv den samme vei, fordi de to er så intimt knyttet til hverandre.

Når du setter gjær i deigen og gjæringen begynner, kan du ikke atskille de to. Straks Kristi lys har begynt å gjære i vår ånd, er det umulig å atskille de to. Når vi således prøver å skyve ut Kristus, så ender det med at vi skyver ut en del av oss selv i samme stund, og to personligheter blir født. En slik tilstand er selvfølgelig unaturlig, for Gud konstruerte oss ikke for at vi skulle være splittet opp i forskjellige "underpersonligheter", men han laget oss i den hensikt at vi skulle være èn. Før Yah'shuas (Jesu) korsfestelse, ba Yah'shua (Jesus) om at hans disipler skulle være ett, ikke bare med hverandre, men også inni seg selv, akkurat som han, Yah'shua (Jesus), var ett med sin himmelske Far, og var ett med Ham inni seg selv. Gjennom hele sin tjeneste la han vekt på viktigheten av denne enheten, eller helheten; han lærte at et rike som er splittet mot seg selv, må falle, den gang hans fiender beskyldte ham for å drive ut onde ånder ved hjelp av djevelens ånd. På samme måte må et menneske som er splittet innvendig, falle.

Den indre splittelse kommer til uttrykk gjennom en mengde forskjellige indre konflikter, stor åndelig tørst, skiftende humør, og så videre. Våre "under-personligheter" -- det vil si de deler av oss som vi har skjøvet utenfor oss selv -- forsøker fremdeles å leve slik de jorde før de ble skjøvet ut, men de er ikke i stand til det fordi de i seg selv ikke er hele. Du møter stadig disse "under-personlighetene" i dine drømmer i forskjellige forkledninger, ofte som folk du kjenner i det daglige liv. Ofte utkjempes det store kriger eller drama i vårt indre når vi sover, som er det eneste tidspunkt der vi lar vårt forsvar hvile, og de spredte deler av vår personlighet får tillatelse til å handle fritt inni oss. Hvis du ønsker å være sammen med noen av disse tapte deler av deg selv når de er på sitt reneste -- da må du gripe fatt i dem etter hvert som de våkner til live -- da vil du alltid finne dem mildere og mer tilgjengelige, spesielt hvis du har hatt en dyp drøm der de har kjempet mot deler av seg selv. Men etter hvert som de mange "delene" splittes, så forandres deres luner. Dere vil oppdage fra slike opplevelser at det jeg sier er sant.

Deres "under-personligheter" prøver å leve gjennom restene av deres oppfatningsevne og deres fysiske kropper. Man klarer aldri helt å bryte forbindelsen med disse underpersonlighetene, for da ville de blitt uavhengige vesener med sine egne rettigheter. Det nærmeste man kan komme dette stadiet er schizofreni når mennesker begynner å tro at de er to eller flere mennesker og forandrer sin bevissthet fra den ene til den andre. I denne psykologiske tilstand blir "underpersonlighetene" så mektige at de begynner å konkurrere med det virkelige "selvet" og vil ha kontroll over den bevisste delen av oss.

Således kan du aldri skubbe 100% av Kristi lys utenfor deg selv -- slikt ville faktisk resultere i fysisk død, for det er Guds kraft som holder alle ting sammen, våre kropper inkludert. Men vi kan fremdeles late som om vi setter lyset på utsiden. Hvordan kan vi gjøre det? Hvis vi tror på en ekstern Gud, da setter vi Gud på utsiden og begynner å tilbe ham som om han var på utsiden. Nå sier jeg ikke at Gud ikke har et spesielt oppholdssted et eller annet sted i universet -- om han gjør så eller ikke, er ikke poenget, for vi kan kun kommunisere med ham fra vårt indre, fordi han er inni oss, gjennom Kristi lys.

Selv om vi setter Gud utenfor oss selv, så er han fremdeles knyttet til vår innvendige fysiske og åndelige virkelighet. Jeg kan late som om min hjerne ligger nede på bakken og leve i en slik fantasi eller illusjon, men det forandrer ikke det faktum at min hjerne faktisk befinner seg i mitt hode. Men min oppfatning er blitt klart fordreid, eller unormal. Hvorvidt jeg skyver Gud utenfor meg selv eller ikke, forandrer ikke det virkeligheten, men måten jeg oppfatter ham på blir forskjellig. Jeg vil ha en oppfatning av- og tjene et gudebilde som er falskt. Jeg vil faktisk begå en slags avgudsdyrkelse, selv om det er i uvitenhet.

Ved å tilbe en Gud som ligger utenfor en selv, må hele vår kropp, sjel og ånd justere seg til helt nye biologiske og åndelige reaksjoner. Faktisk finner det sted en hel revolusjon. La meg illustrere dette. Sett at Norge lever i fred og livet går sin vante gang. Nå vet jeg om en person som på alvor mener at Norge har vært i krig med Russland i årevis, og at russerne har gravd seg ned i tunneller i Nord-Norge. Han er overbevist om at vi er i en krisgssituasjon, og derfor består hele hans verden av spioner, intriger, sabotasje, snikmord og så videre. Det er selvfølgelig ren fantasi, men for å kunne imøtekomme den illusjon om at Norge er i krig med Russland, så har han vært nødt til å reorganisere sin hjerne og sitt hjerte slik at de passer inn i hans tro. Han er selvfølgelig ganske forrykt, men hans galskap er faktisk bare av en annen grad enn den galskap de fleste mennesker lever i, men som verden kaller "normal". Det finnes så mye av den moderne terapi som justerer mennesker fra en type illusjon til en annen. Og den største illusjon er enten at der ikke finnes noen Gud eller at han ikke eksisterer i vårt indre.

Således etterfølges enhver illusjon -- enhver løgn vi tror på -- av en justering av hele vår personlighet, vårt eget verdensbilde. Er det da noe rart at det er så vanskelig å forandre mennesker? Er det rart at kun et fåtall personer er lydhøre overfor religiøse forkynnere? De fleste mennesker aksepterer tingene slik de er, tradisjoner og så videre, for hvis man utfordrer dem, blir deres egen fantasiverden forrykket, når de må stå ansikt til ansikt med en virkelighet som ofte kan være smertefull.

Bare se hvordan folk reagerer følelsesmessig i forskjellige situasjoner. Det er visse ting i deres liv som er hellige kuer. Hvis du berører det området, kan det provosere fram alle slags forskjellige reaksjoner, fra sinne til kaldhet, eller tårer, eller hva som helst. Når sjelen blir konfrontert med "underpersonlighetene", ansikt til ansikt, går den inn i en øyeblikkelig krise, og en rekke forhånds-innstilte reaksoner settes i gang for å forhindre at sjelen konfronteres med den forferdelige sannhet. Når vår egen personlighet skiller lag med Kristus-personligheten, hvilket opprinnelig var meningen vi skulle vokse i, da settes forskjellige mekansimer i bevegelse for å forhindre at vi "brenner oss ut"; for når vi er så atskilt fra vårt sanne "jeg" og har spunnet så mange spindelvev av illusjoner rundt oss selv, er vi som en ustabil atom-reaktor som kunne eksplodere dersom våre livs ytre betingelser ble truet. Vi er enormt kompliserte skapninger, skjønt vi har blitt enda mer komplekse ved vårt opprør mot Gud. Vi tror vi kan løpe fra ham, ja til og med benekte hans eksistens, men virkeligheten forblir den samme, og konsekvensen av å opprettholde våre illusjoner er katastrofale for oss i det lange løp. Verden er full av ødelagte mennesker som enten har blitt ødelagt av sine egne fantasier eller av fantasi-religioner som har blitt tvunget på dem, og som fører til åndelig ubalanse. Religion og ateisme kan være menneskets verste fiende.

Jeg tar for gitt at vi alle aksepterer at Yahweh-Gud er mer intelligent og klok enn oss selv. Følgelig, om vi fornekter ham, eller setter ham utenfor oss selv gjennom feil tilbedelse, så vil disse underpersonlighetene som vi skaper, være mye smartere enn vi selv er.

Underpersonligheten du skaper, hvordan den nå enn er (og jeg vil ta flere typer i betraktning om et øyeblikk), så er den selvfølgelig ikke den rene og ekte "Gud", men vår fordreide versjon av ham. Denne gud, skrevet med liten "g", er på en måte en djevel -- ikke en bokstavelig djevel (som er et annen tema), men en djevel som kommer fra vår egen skapning, som noen ofte oppfatter som virkelige djevler, og de prøver å drive dem ut, uten å lykkes.

Siden dette fordreide Kirsti lys som er blandet sammen med ditt "jeg" eller din falske "gud" er så intelligent, forstår den din ånd og din kropp bedre enn du selv gjør. Den forstår ditt sinn og ditt hjerte, dine tanker og følelser, og den bruker denne overlegne kunnskap til å holde deg blind. Husk at det ikke er Kristi lys i seg selv som er demonen (for det er det motsatte), men den defekten som snylter på lysets kraft. Hvordan er dette mulig? Hvordan kan det gode -- Kristi lys -- bli brukt til det som er ondt? Det er på dette trinn vi må forstå korsets sentrale rolle. Yah'shua haMashiachs (Jesu Kristi) mirakel var at han var villig til å komme inn i vår verden og bære våre motbydeligheter og ondskap så vi kunne oppnå frelse. Elohim (Gud) gikk derfor inn i denne verden som et menneske, og dette for å utføre en forsoning. Hva mange kristne ikke innser er at Kristi verk er enda mer vidtrekkende enn det han gjorde på Golgata, for Kristus har vært i verden fra begynnelsen av -- og er her fremdeles -- for Kristi lys er i alle ting, selv om han ikke lenger er sammen med oss i dette rommet eller i denne sfæren som et fysisk vesen. Kristi lys lider fordi våre nedverdigelser og våre underpersonligheter overlesser det, men lyset venter tålmodig på det øyeblikk da vi kan bli virkeliggjort, ved at vi omvender oss, slik at våre atspredte og splittede personligheter igjen kan integreres, med Kristus riktig innsatt i vårt senter - i våre hjerter og sinn.

Kristi lys er derfor som en søt kjerne, kledd eller omgitt av gift i våre underpersonligheter. Kjernen stråler alltid utover -- desperat sender den kjærlighets-signaler til sjelen som har kastet lyset ut, for at det kan komme tilbake og bli innsatt på sitt riktige sted. Ofte trenger vi andres hjelp -- evangeliets tjenere -- som kan gi oss et dytt mot omvendelse og selv-realisering. Det er ikke rart at det i Nye Testamentet står skrevet at Gud besluttet å frelse mennesker gjennom den "dårskap som hans tjenere forkynner". Guds ord kan få et hjerte til å våkne opp fra sin forferdelige tilstand, provosere fram omvendelse og et ønske om å bli helbredet. Og avhengig av disse sjelers villighet til å bekrefte den guddommelige resept for frelse. så vil frelsen inntreffe. Men det må være på Guds betingelser, med en virkelig forståelse og en villighet til å forandre seg, for ingen tyrann gir frivillig avkall på sin makt. Det er nettopp det våre underpersonligheter er - tyranner.

De fleste mennesker opererer med mange underpersonligheter, ikke bare en. Å løse et spesielt problem er ofte ikke tilstrekkelig -- det finnes mange såkalte demoner som man må ta seg av, ikke bare en. Og når en såkalt demon ser en av sitt eget slag bli nedkjempet, så vil han fordoble sine krefter for å overleve. Og det er ofte tilfellet når de gamle underpersonlighetene skapes på ny etter at de har blitt fjernet.

Det første steg til en indre helbredelse er å akseptere deg selv for hva du er og ikke forsøke å innbille deg selv at du ikke har problemer. Og se virkeligheten i øynene er det første steg mot omvendelse og reformasjon. Stolthet spiller en avgjørende rolle, men en må ikke undervurdere den kraft som underpersonligheten selv har. Det er altfor mange mennesker som tror de kan bli frelst ved bare å gå til en karismatisk evangelist eller ta seg et enkelt yrke innen sin tro for å bli helbredet. Men Kristi vei krever mer enn det, ikke minst fordi ondskapens krefter selv krever mye og vil motsette seg et nederlag. Når ondskapen oppdager at den står i fare for å bli utslettet, vil den alltid kjempe til sitt siste åndedrag. Derfor var det Yah'shua (Jesus) sa at demoner, enten det var onde ånder som levde blant mennesker, eller våre egne underpersonligheter, ikke lett lar seg fjerne uten mye "faste og bønn". Det trengs mye viljestyrke og tro på Gud.

Når vi skaper en underpersonlighet, splittes vi i tre deler, ikke to. Den første av de tre splittede deler, er den som er igjen av deg selv etter at underpersonligheten er skjøvet ut; den andre "delen", er den defekten som skjuler eller dekker over den tredje "delen", som er Kristi lys. For å komme fram til dette lyset, må du gå gjennom en mellom-mann, som er denne defekten eller feilen du har. Dette er hvorfor så mange mennesker ikke kommer i virkelig kontakt med Yahweh, for de vil ikke innrømme at det er en defekt som skiller dem fra Gud. Således forblir lyset bortgjemt.

For å komme nær Kristus, må man lære å konfronteres med sin bestemte defekt eller mangel, og deretter sette den tilbake i sin ånd, ellers vil lyset som ligger bak, alltid være skjult. Det er denne prosessen jeg nå vil snakke om.

Jeg vil snakke litt ut ifra mine egne opplevelser: Den første reaksjon en kristen får, som konfronteres med en av sine defekter, er at han prøver å kaste den bort fra seg, eller stenge den ute, idet han kanskje tror han er besatt av en demon. Ved å gjøre dette, ender det opp med at man skyver lyset lenger og lenger bort, og dette kan igjen føre til en uriktig konklusjon om at Yahweh ikke er interessert i oss og har gitt oss opp. Sannheten er at det er vår egen uvitenhet om de guddommelige prosesser inni oss som har skjøvet Yahweh enda lengre bort fra oss samt vår uvillighet til å konfronteres med sannheten, enten på grunn av stolthet, skam eller andre ting.

Når en person opplever at hans underpersonlighet står for dom, gjør han den sterkere og sterkere. For når man fornekter den defekten som er kapslet rundt lyset, så ender man opp med å fornekte Kristus også.

Misforstå meg ikke. Jeg sier ikke at vi skal elske våre defekter, for dere må huske at en defekt er en samvittighets-tilstand som tilkjennegir seg gjennom vår ånd. Det er denne delen av vår ånd vi har "kastet ut" -- en del av ånden som er angrepet av en defekt, eller last -- jeg må ta den delen av min sjel tilbake til meg selv og elske den, hvor avskyelig det enn kan fortone seg fordi det er en last, inntil denne lasten ikke lenger kan finne noe sted å oppholde seg. Dette er hva jeg mener med å reintegrere.

Det er først når vi gjør dette at den Ruach haMashiach (Kristi ånd) kan arbeide. Ved å sette defekten eller lasten tilbake, blir Kristi Lys sluppet fri igjen og er i stand til å handle, og komme tilbake til sitt rette sted i vår sjel.

Dette er selvfølgelig det rene kristne budskap slik Yah'shua (Jesus) lærte det. Å elske din neste som deg selv, velsigne dem som forbanner deg, og så videre. Grunnen til hvorfor folk synes det er så vanskelig å gjøre disse ting, er fordi de hater og undertrykker seg selv. De kaster Gud ut av seg selv, og finner således ingen kjærlighet som de kan gi til andre. Vårt innvendige liv, og vår oppførsel overfor andre, er derfor intimt knyttet til hverandre.

La oss alle være ærlige, her og nå, og ikke utsette den dagen vi har lengtet så lenge etter. Det er sider ved oss selv som vi ikke liker. Men la oss ikke gratulere oss selv med vår ærlighet og la det være med det, for erkjennelse er kun det første steg mot å bli et helt menneske. Det er altfor mange mennesker som mentalt sett erkjenner sine mørke sider, eller det vi kaller syndige naturer, men det resulterer sjelden i noen forsoning, reformasjon eller gjenopprettelse i våre sjeler. Vi kan ikke tillate oss å stoppe her.

Nå vil jeg ikke at dere bare skal fokusere på alt som er stygt, men at dere også erkjenner at det i tillegg finnes en usedvanlig vakker side ved dere selv. Lik fluer som tiltrekkes av møkk, så har vi en tendens til å dvele for lenge ved det negative og nedbrytende uten å snakke om alt det som er rent, dydig, edelt og prisverdig. Selvfølgelig må vi ha en bevissthet om begge deler, men samtidig må vi ikke glemme at det til sist er lyset som driver ut mørket, for som Johannes sier i sitt evangelium, "mørket har aldri forstått lyset".

Det har aldri vært noe større botemiddel enn kjærlighet, men det er ikke nok. Kjærlighet kan gjøre mer skade enn godt dersom den brukes på feil måte. Kjærlighet er en kraft som enten kan være til oppbyggelse eller den kan bli for overveldende -- den må derfor kanaliseres på den rette måte.

Vår første reaksjon mot ondskap, eller mot noe som er ubehagelig, eller mot en irriterende person, er at vi begynner å kritisere. Og vi kritiserer fordi vi er redd for at denne personen skal besmitte oss eller påvirke oss -- eller det kan være at vi ser et speilbilde av oss selv og uttrykker vemmelse over den samme synd eller svakhet som vi selv har. Vi reagerer mot andre på samme måte som vi reagerer mot oss selv. Vi reagerer fordi vi ikke kan akseptere dem som mennesker, og vi kan ikke akseptere dem fordi vi ikke kan akseptere oss selv. Når vi står ansikt til ansikt med vår egen svakhet, gjør vi noe vi ikke skulle gjøre -- vi forsøker å "dytte den ut" eller plassere det utenfor oss selv, og det ender kanskje opp med at vi lærer andre å gjøre det samme. Resultatet er katastrofalt.

Hva er så resultatet? Vi skaper en ny gud! Ikke himmelens Gud, Yahweh-Elohim, ikke Herren Yah'shua haMashiachs (Jesu Kristi) Gud, men gud med liten "g" -- en gud som undertrykker oss og forlanger vår tilbedelse.

La oss ta en kjent illustrasjon. La oss anta at du er en av dem som bærer på mye sinne. Du liker ikke å være sint, for du vet at det ikke er sosialt akseptabelt eller fordi det er i strid med det kristne bud. Siden det ikke er akseptabelt, så begynner du å undertrykke det. Og når du undertrykker det, begynner du å si til deg selv: "Jeg er egentlig ikke slik. Så jeg kan ikke være sint. Jeg kan ikke være uvennlig. Jeg kan ikke være voldsom. Jeg vil ikke akseptere denne realitet som en del av min natur." Derfor benekter du at du er en sint person, du skyver det utenfor deg selv, og prøver å bli en bedre person. Men det virker ikke.

Livet ser ut til å være en eneste lang vei med egenskaper man ikke vil vedkjenne seg, som man skyver utenfor seg selv, inntil man har en hel hær av underpersonligheter. Dette er ofte fruktene av en livløs religion som lærer prinsippene, men mangler det virkelige innholdet. Vi skyver alle de karakter-trekk vi ikke liker utenfor oss selv. Det kan være sinne, det kan være seksuelle tvangstanker, eller mindreverdighets-følelse, homoseksualitet, eller enhver annen blant en hær av sykdommer. Først undertrykker vi det vi ikke liker, og deretter benekter vi det fullstendig. Når du undertrykker og benekter at du har et sinne, så tar du hele den sinte delen av deg selv og skyver den ut og bort til samme sted hvor Kristi lys er, (som du også har plassert utenfor deg selv). Derfor blir du en "sint Kristus". Og du tror også at Gud er sint.

Fra dette tidspunkt av, begynner din gud, eller underpersonlighet, å styre ditt liv. Det er en underpersonlighet som er skapt ut ifra fornektelse av ditt eget sinne og Kristi lys som gir liv til alt du er, fordi det er deg, og Kristus er, uten betingelser, villig til å akseptere hele deg, selv om du ikke lenger er en hel person.

På denne måte blir vår oppfatning av Gud fordreid. Nå sier jeg ikke at man kan tro på hva man enn ønsker, bare man er ærlig med seg selv og ikke undertrykker eller benekter sider ved seg selv. Gud aksepterer en person, både det vakre og det heslige, ikke fordi han vil at vi skal forbli i den tilstanden, men for å gjøre det mulig for oss å elske oss selv tilstrekkelig til at vi kan tillate kjærligheten å arbeide i våre liv. Denne kjærligheten gir oss følelsen av verdighet. Og vi trenger å føle verdighet for å gi oss selv over til Kristus for fullstendig omskapelse, og dette var Guds opprinnelige mening. Gud ønsker ikke å miste noen. Hans tålmodighet er stor, hans nåde er mye større enn hans dom. Han dømmer, og han er en streng dommer, for han tillater ikke noe umoral eller ondskap i sitt rike; straks en sjel har kommet inn i Guds rike, som er Kristi lys, vil han ikke lenger ha legning for å være ond.

Hver gang du fornekter noe som er virkelig, gir du det mer liv. Ikke bare det, du gir faktisk liv til enhver annen underpersonlighet også. Hva du enn undertrykker eller benekter, så vil det alltid komme tilbake og gi deg vanskeligheter. For mange mennesker ser det ut til at selvmord er den letteste utvei, men det er det ikke, for en menneskesjel blir ikke renset på grunn av sin egen død. Hvis det var slik, da hadde vi ikke hatt behov for Kristi forsoning, og der ville ikke være noen som kunne stoppet menneskeheten i å begå masse-selvmord for å slippe fri. Sjelen må ta ansvar for sine egne handlinger, for hver underpersonlighet som er skapt, og ordne opp med dem. Der finnes ingen snar-veier, ingen lett måte hvorved man kan slippe unna personlig ansvar. Der finnes kun èn vei, og Jesus Kristus sa at han var den veien. Han har ikke forlatt oss her alene -- han har gitt en del av seg selv til oss, gitt oss det frie valg mellom å bruke det til det gode eller det onde. Et slikt offer blir, etter min mening anslått som nesten like stort som offeret på korset, som gir forsikring om vår oppstandelse og udødelighet.

La oss ta for oss et annet menneskelig problem -- frykt. La oss si at du er redd for noe -- det spiller ingen rolle hva du er redd for. Du forsøker å undertrykke frykten og sier: "Jeg er ikke redd". Istedenfor å ordne opp med frykten med det samme, sier du ganske enkelt: "Jeg har ingen frykt og vil benekte den delen av meg selv". Katastrofalt! Ved denne handling, har du plassert frykten utenfor deg selv der din eksterne gud holder til. Nå har du fått en ekstern underpersonlighet som er et gudevesen av frykt. Med andre ord er det en del av din personlighet som frykter, men fordi det også har å gjøre med den åndelige verden, har du fått deg en engstelig ånd -- en underpersonlighet som du må hanskes med fordi den vil styre ditt liv som et mellom-menneske som står mellom ditt sanne "jeg" og Kristi lys, eller Gud.

Kan dere kjenne dere selv igjen? I vårt vestlige samfunn er det mye vi lærer å undertrykke eller ikke vil tillate å la komme for dagen, fordi det ikke er akseptabelt eller passende. Det kan dreie seg om alt fra oppførsel til karaktertrekk. Jeg vil ikke med dette si at den vanlige moral blant mennesker er gal, men man gir sin sjel feil opplæring. Istedenfor å påtvinge mennesket ytre målestokker, skulle samfunnet heller føre mennesker til Kristus, slik at disse tingene kan komme naturlig. Og her har vi et fundamentalt paradoks i livet, som vi i den Nye Pakt kaller Det Aronsk-Melkisedekske Paradoks, eller systemet med utvendig påtvunget moral, kontra moral som vi forstår og aksepterer i vårt indre. Hvis vi alle var individuelle personer som ikke hadde tilknytning til hverandre, kunne vi selvfølgelig oppføre oss akkurat som vi selv ville, inntil vi selv forsto den sanne kristne vei, men siden noen få menneskers dårlige oppførsel kan ødelegge livet for flertallet, er det nødvendig at det lages utvendige regler og reguleringer, til samfunnets beskyttelse. Noen ganger er reglene gale, noen ganger virker de kvelende for dem som trenger pusterom. Men det materielle plan vi lever på er et sted med paradokser og motsetninger som ikke kan løses fullstendig for menneskerasen, før alt har kommet til fred og forsoning med Kristus. Hvis et menneske har morderiske tendenser, så er det i samfunnets interesse at (både ham selv og) samfunnet blir beskyttet.

De fleste mennesker sier at de stadig er engstelige, og dette er fordi de en eller annen gang har benektet at de var engstelige. I vårt vestlige samfunn, der tøffhet er en dyd for en mann, er det selvfølgelig ikke bra for ham å vise frykt. Skjønt disse tøffingene sannsynligvis er de mest engstelige av alle, for under deres mot ligger et fjell av usikkerhet. For å kunne kompensere for den frykt de har skjøvet utenfor seg selv, forsøker de å kompensere med å bli tøffere, og kanskje de til og med blir voldelige og kriminelle.

Jeg leste en gang om en leder i et kommunistparti i en av de sør-amerikanske nasjonene. Hun var tøff, aggressiv, sint og ubarmhjertig. Hun hatet kristne. En dag gikk hun til kontoret til en kristen leder, for å si ham hva hun mente om ham. Etter å ha gitt ham en skjenne-preken i omtrent et kvarter, uten å la ham få svare så mye som et ord, så den kristne mannen henne rett inn i øynene, og med kjærlighet i stemmen sa han: "Nå, hvordan kan jeg hjelpe deg?" Hennes stive maske gikk i oppløsning og kvinnen brøt sammen i tårer -- det var første gang i sitt liv hun hadde blitt vist denne kjærlighet -- noen hadde akseptert henne slik hun var uten å angripe henne og ganske enkelt gitt henne kjærlighet. Hun ble en kristen, pris Gud for det! Ved å handle kjærlig og ta imot henne som hun var, hadde denne kristne mannen gjort henne i stand til å akseptere seg selv, sette tilbake hennes underpersonligheter som hun hadde satt utenfor deg selv, slik som hat, mangel på verdighet og så videre, og hun ble helbredet av Kristi Lys, og således frigjort, og hun begynte selv å skinne, etter å ha levd med sine begrensninger i årevis. Hvorvidt hun ble fullstendig helbredet der og da, eller om det var det første dramatiske steget i en lengre prosess, det vet jeg ikke. Men helbredelsen var virkelig nok. Denne helbredelsen eller forsoningen med Gud kaller vi kristne noen ganger for "frelse" eller "helliggjørelse", for Kristus utfrir oss fra våre egoer og setter oss inn i et rett forhold til ham gjennom det Lys vi har i oss selv. Han bryter lenkene som vi binder omkring oss selv når vi undertrykker og benekter sider ved oss selv. Han lar oss få tilbake verdigheten og tillater oss å akseptere oss selv og andre mennesker.

Vi kom inn til dette livet, denne jorden som vi nå er på, for å erfare hva dødelighet er. Våre ånder har stadig dette behov for å erfare ting, og må takle de defekter som vår sjel har bygget opp. Og hvis vi på denne måte er splittet, opplever vi våre liv gjennom underpersonligheter. Våre ånder er rastløse; de må ha stimulans; de ønsker å oppleve Gud, men de kan ikke på grunn av disse underpersonlighetene -- derfor velger de det nest beste; å leve et liv gjennom underpersonlighetens kunstige og illusoriske øyne.

Men den som oppriktig søker etter sannhet og som leter etter den virkelige innfrielse og lykke, vil til slutt bli utmattet av disse illusoriske og fordreide opplevelsene. Hva må han gjøre? Han må begynne å sette disse underpersonlighetene tilbake til seg selv. Dette kan være særdeles vanskelig, spesielt når det har å gjøre med religion, for de religiøse underpersonlighetene kan være meget mektige, spesielt hvis en av dem er vår oppfatning av "Gud". Siden vi helt naturlig betrakter Gud som allmektig, fordi han er det, så betrakter vi også denne underpersonligheten som allmektig. Denne "Guden", er ikke annet enn en forvandling av vårt "jeg" til et bilde av Gud. Til slutt blir dette "jeg'et" til "Gud" skjønt det ikke er en Gud i det hele tatt. Vi ber til denne "Guden", vi dyrker den, og for en tid kan vi få en slags forstokket glede fra den, inntil vi etter en stund innser at den ikke gir oss noe tilbake -- det er ganske enkelt et sort, dypt hull, hvor vårt åndelige liv øses ut.

Å knuse slike avguder kan frambringe alvorlige åndelige skader, spesielt når man har lagt mye av sin sjel i dem. Derfor er falsk religion så utrolig farlig. Dette falske "Gude"-selvet vil også gå til kamp og vil ikke passivt la seg skyve av veien. Dette falske "Gude"-selvet tror det er overlegent alle andre og liker den støtte den får fra vårt virkelige "jeg".

Men det er en annen dimensjon i dette problemet som vi må ta i betraktning, og det er hva vi kan kalle den "kollektive underpersonlighet" i den menneskelige rase, som psykologen Carl Jung kalte "den kollektive ubevissthet". Disse kollektive underpersonlighetene er uhyre mektige, faktisk så mektige at de til og med kan bedra selv den utvalgte. For de er i stand til å etterligne mange av de sanne Guds kvaliteter..... opp til et visst punkt.

La meg illustrere dette med å gi et eksempel fra den hedenske guden Baal, som nevnes i Bibelen. Denne guden trellbandt muligens mange millioner sjeler i deres avguds-tro. Hver sjel som trodde på ham ved å sette Kristi lys utenfor seg selv, og ikledde dette lyset med Baals åndelige klær, skapte en underpersonlighet; denne underpersonligheten tok på seg identiteten til en enkelt, gigantisk underpersonlighet, fordi den var nesten identisk lik tusener av andre troendes underpersonligheter. Nå er ikke disse kollektive underpersonlighetene bare fantasi-fostere, for de lever i høyeste grad; og det livet fortsetter så lenge der finnes mennesker som tror på en oppdiktet person som for eksempel Baal. Det finnes en del av åndeverden som ligger på grensen til det materielle, og som av noen kalles det astrale plan. Denne astrale verden er full av alle ting som mennesket har skapt, full av menneskers underpersonligheter. Den er full av enhver tenkelig skapning og gud; fra fabelvesener fra gresk mytologi til hinduistiske guddommer som for eksempel Vishnu. Dette er skapninger som er laget av mennesker, hvis ånder har blitt forrykket gjennom den prosess der man skyver sin frykt, sitt hat, sin overtro, og alle andre laster man kan tenke deg. Ja, der finnes virkelig en Vishnu, en Brahma, en Baal, en Molek, men de er ikke skapt av den Allmektige Gud, Yahweh-Elohim -- de er skapt av menneskers sykelige sinn. Noen ganger blir disse tankebildene så massive at onde ånder -- eller demoner -- tar bolig i dem og gjør dem levende og enda mer praktfulle, og disse viser seg for religiøse entusiaster i syner og andre tilkjennegivelser. En hindu-guru som senere ble en kristen, fortalte i sin bok "En guru's død", hvordan han så alle disse hindu-gudene, og var overbevist om at dette var virkelige, sanne guder. Men faktisk var de ganske enkelt utskudd fra utallige millioner hinduer, deres kollektive underpersonligheter, i mange tilfeller levendegjort av onde ånder eller demoner.

Denne astrale verden er full av menneskers fantasier, og ofte er det umodne mennesker som får kontakt med dem, mennesker som har begynt å oppdage at det eksisterer noe utenfor det materielle verden, og de tror de har å gjøre med en objektiv virkelighet. Det finnes tol og med falske Kristus'er som tilkjennegir seg for mennesker og lærer dem falske prinsipper. Jeg husker godt at en mann en gang ga en beretning om at "Kristus" hadde vist seg for ham i Tibet og lært ham en typisk Tibetansk doktrine, en lære som var totalt forskjellig fra det som er skrevet i det Nye Testamentet. Der finnes mange falske kristne evangelier rundt omkring som har blitt inspirert av disse Kristus-etterligningerne, slik som f.eks. "Vannmannens Evangelium", Fredens Evangelium", "De Tolv Helliges Evangelium", og andre. Og de fleste av skribentene fra disse uekte evangeliene hevder at de har tilgang til en mystisk åndelig kilde som kalles "Akasja-Opptegnelser", der himmelens og jordens historie og alle andre ting er nedskrevet. Jeg tviler ikke på at en slik opptegnelse finnes, men jeg tror ikke at den forteller den objektive sannhet.

Ja, åndeverden er like forurenset som vår materielle verden -- den er full av astrale skall, underpersonligheter, og mye annet i tillegg. Dere vil finne Sherlock Holmes der, utallige versjoner av Napoleon (som er et av yndlings-fantasibildene til dem som er mentalt forstyrret), og en hel hær av hedenske guder og gudinner som blir mer livaktige jo mer man tror på dem.

Er det rart at Bibelen sier at når det onde til slutt er jaget bort, så vil der ikke bare være en ny jord, men også en ny himmel? Det er mange kristne -- flesteparten, tror jeg, som tror at himmelen kun er ett sted, og at helvete kun er ett sted. Men Paulus taler om syv himler et sted i det Nye Testamentet. Dere kan være sikre på at Satan, Guds og menneskers erkefiende, ikke bare nøyer seg med å plyndre jorden -- åndeverdener er et like åpne mål for ham. Og disse verdener som han har invadert med demoniske krefter, er travelt opptatt med å få i stand et massebedrag blant menneskene, for å hindre dem i å komme til den eneste Herre, Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus), som kun alene kan frelse.

Vi, som fornekter den sanne Gud og lager oss avbilder, besmitter ikke himmelen bare for oss selv, men også for andre, spesielt for våre barn som ofte begynner å tro på den samme gud som vi tror på. Vi vil aldri selv være i stand til å rydde opp i denne forvirring, og derfor taler Bibelen om guddommelig inngripen i de siste dager. Vi har mulighet til å bli utfridd ved guddommelig hjelp, men vi må først ønske å bli utfridd eller forløst (fra vår avgudsdyrking). Og når vi har fått dette ønsket i våre sjeler, må vi komme til en bevisst selverkjennelse om de fallgruver vi har kommet ned i, og være villige til å klatre opp igjen, ofte med mye indre kamp.

Så la oss anta at vi kommer til selverkjennelse om at vi har skapt oss en falsk gud idet vi har skjøvet den virkelige Gud utenfor oss selv; hva skal vi så gjøre for å bli frigjort fra denne lille tyrannen som vil holde oss bundet med sin kraft, som tilslører Kristi Lys og den sanne Gud? Først av alt, så må vi ikke lytte til denne falske guden med vårt sinn eller tillate ham å manipulere våre følelser. En av de første ting denne lille diktatoren vil gjøre, er å vekke frykten i oss, slik alle jordiske diktatorer gjør. De spiller på vår usikkerhet, og minner oss om "de gode gamle dager", akkurat slik Israels barn i Sinai begynte å tenke tilbake på Egypt hvor de hadde en slags sikkerhet, mens de bekvemt glemte å huske den grusomme undertrykkelsen de hadde vært utsatt for. For å kunne komme inn i det lovte land i dag, der Kristi rene lys befinner seg, må vi først passere gjennom en ørken, en overgangs-fase; den brennende heten i ørkenen overbeviser det menneske som er slave av sine underpersonligheter, om at den gamle levemåten tross alt var bedre -- og det er nettopp her at troen må vinne over tvilen.

Det kristne liv er i særlig grad et liv der tro er avgjørende -- tro på Yahwehs løfter. På samme måte som pasienten har tro på den medisin som han får av sin lege, slik må også vi tro på den allvitende Mester-legen, og være villige til å ta vår medisin uten å murre. Problemet er imidlertid: Hva om underpersonligheten som vi prøver å integrere tilbake, prøver å etterligne Mester-legen, og gjør slik en god jobb at vi ikke kan skille den ekte fra den falske?

Det er under slike omstendigheter, at det skrevne Guds ord blir uunnværlig. Mens det er sant at vi må leve ved åpenbaring -- ved å ha en nær kontakt med Gud gjennom Kristi Lys -- må vi også innrømme at vi alle er en hær av Kristus-imitatorer både i denne materiens verden som vi lever i, så vel som i den astrale verden som prøver å utgi seg for å være den rene åndeverden der Gud Fader holder til. Jeg har sett så mange mennesker som har kommet på villspor på grunn av disse uekte gudene, og som kunne spart seg en slik skjebne om de bare hadde hatt tillit til de løfter Gud har latt nedskrive. Guds ord er, slik Ordspråkene uttrykker det "en lykt for våre føtter", for å lede oss i vår vandring gjennom mørke, tåkete og dystre dager. Der vil alltid være tider i enhver kristens liv, da hans åndelige sanser svikter ham etter hvert som han beveger seg inn i ukjente farvann i sitt eget sinn eller hjerte. Bibelen påminner oss om at "Hjertet kan bedra oss". Selv om det stort sett er gagnlig og nyttig å bruke våre hjerter, er det også stunder hvor hjertet kan bli lurt av spissfindig tale og usynlige krefters forsøk på å påvirke oss i den hensikt å ødelegge oss. Av denne grunn er det skrevne ord uunnværlig, og dette er blant annet grunnen til at Gud har beskyttet Skriftene, så de kunne bli bevart for oss i mange tusen år. Selv om de har blitt hånet og latterliggjort av dem som mener å befinne seg på et høyere åndelig utviklet nivå, vil disse Skriftene overleve enhver skepsis, fordi sannheten er tidløs, og Skriftenes løfter er evige.

Det skrevne ord, eller Skriftene, åpenbarer den Sanne Yahweh-Guds natur. Det er ved å bruke denne "blå-kopien" fra Kristus at vi kan avsløre våre falske guder og identifisere den Sanne Gud. Det første sted vi må begynne, er å behandle våre følelser. Samsvarer vårt bilde av Gud og de følelser vi knytter til det, til den Gud som Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus) åpenbarte for oss? Når vi tenker på Gud; er vi da fylt med glede og fred, kjærlighet og gavmildhet, disiplin og håp, eller andre karakteristikker som det Nye Testamentet gir av Gud? Eller føler vi frykt, føler vi oss truet, oppskaket, eller får vi andre negative reaksjoner? Hvis vi gjør så, må vi være ærlige nok med oss selv og si: "Disse følelsene som jeg har om Gud er i uoverensstemmelse med den Gud som Kristus gir et bilde av i det Nye Testamentet -- derfor er sjansene for at den "gud" jeg frykter, i virkeligheten er en av mine underpersonligheter. Og nå må jeg begynne å gjøre noe med det".

Å gå i gang med dette, vil jeg fastholde, er begynnelsen til visdom. Skriftene lærer oss for eksempel, at Gud er kjærlighet: De lærer også at fullkommen kjærlighet driver bort all frykt. Hvis vi ikke føler noe kjærlighet for vår "gud" og er redd ham, da er det mulig at denne "guden" er en skapning som vi selv har laget. Hvis en person er redd for sex, da er det sjanser for at han vil se hen til, og tilbe en Gud som forakter sex. Eller det motsatte kan være tilfelle -- hvis et menneske har et overdrevet aktivitetsnivå på det seksuelle plan vil han se Gud i et seksuelt forsterket bilde. Hvilke ytterligheter dere enn velger, vil underpersonlighetene bli skapt og late som om de er den Sanne Gud. Å utfordre disse i lys av det vitnesbyrd Skriftene gir, vil sette i gang indre spenninger og konflikter -- det er helt sikkert. Problemet nå for tiden er at folk benytter en læresetning som sier: "Hvis vi kommer ut for noe som skaper spenninger og indre konflikter i oss, så er det er av det gale, og at vi istedenfor bare behøver å være "oss selv" ". Dette er en farlig halv-sannhet, endog skjebnesvanger.

Jeg illustrerer ofte feilen ved en slik lære med en sann historie om en mann som trodde han var et kokt egg. Han var alltid rastløs og oppskaket, med mindre noen gav ham en brødskive som han kunne sitte på. Straks han hadde satt seg ned på brødskiven ble han rolig, og "normal", slik mennesker i verden da ville oppfatte ham. Men han var alt annet enn normal! Dette er selvfølgelig en ekstrem illustrasjon, men det understreker hva jeg vil frem til. Det vi kan forestille oss som "normalt", kan like godt være det helt motsatte. Og dere kan helt sikkert komme på andre eksempler.

La meg gi dere en annen illustrasjon. Vi møter ofte andre kristne som er spesielt opphengt i bestemte ideer og læresetninger som de ikke ønsker ta til ny overveielse, hvis du for eksempel viser dem et skriftsted fra bibelen som ikke stemmer overens med deres tros-system. De vil ofte reagere med fiendskap og oppføre seg ganske ufornuftig og beskylde deg for å være en kjetter, og kanskje si at du vil komme til helvete, og bruke mange andre ukvemsord. En slik reaksjon er et typisk svar fra en underpersonlighet, og trolig en som gir seg ut for å være den sanne Gud. En slik underpersonlighet er ofte dekket med lag på lag av alle slags usikkerheter, fordi slike personer aldri har møtt den Sanne Gud, men istedenfor blitt omvendt til en mengde læresetninger. Det er faktisk utrolig enkelt å identifisere mennesker som har møtt eller opplevd den Sanne Gud, for de utstråler ganske enkelt fruktene av et slikt møte -- kjærlighet, mildhet, vennlighet, tålmodighet, tålsomhet, og så videre. Disse folkene har som regel en indre trygghet. De har møtt den Sanne Gud i et personlig møte -- og vokser i hans nåde dag for dag. De er ikke fanatikere - de har ingen ting å tape i en debatt eller diskusjon, for de er trygt forankret i Sann Kjærlighet.

Jeg tilba en gang en underpersonlighet, som jeg mente var Gud. Det var en "gud" som på forhånd var uttenkt av en kirke. Når Skriftene og denne underpersonligheten viste seg å være nesten fullstendig uforenelige, gjennomgikk jeg en mental krise. Underpersonligheten, som visste at jeg hadde den i søkelyset, benyttet all sin kraft for å kaste meg inn i forvirring, og å skape en slags narkotika-lignende avhengighet til den. Den tapte til slutt, men det skjedde kun etter en voldsom kamp. I mine drømmer ble jeg forfulgt av denne og beslektede "underpersonligheter" som var ute etter å "ta livet av meg". Men straks jeg sto ansikt til ansikt med den og begynte å håndtere problemet, sluttet forfølgelsen.

Yahweh-Guds kraft i Kristus er større enn enhver kraft fra underpersonligheter. Underpersonlighetene kan skape et liv i terror i lange perioder, og derfor blir mennesket ofte totalt utslitt av dem. Av denne grunn vender mange mennesker seg bort fra religion etter at de har hatt en dårlig religiøs opplevelse. Jeg klandrer dem ikke, skjønt jeg vil oppmuntre dem og si at de ikke må gi opp, men prøve å nærme seg Gud på en helt annen måte. Det trengs ofte en periode der man må orientere seg på ny etter at man har hatt en slik dårlig religiøs erfaring, og de skulle bli gitt tid og pusterom så de kunne komme i orden igjen. Noen ganger er underpersonlighetene så sterke, at det kan være behov for at andre mennesker griper inn og hjelper dem. I de fleste tilfeller trenger folk ganske enkelt et totalt annerledes åndelig klima, nemlig å åpne seg selv fullstendig for den Sanne Gud.

Det jeg absolutt vil dere skal vite, er at det ikke finnes noe frykt i Gud. Nå er det sant at Skriftene taler om "å frykte Gud", men dette har ikke med redsel å gjøre -- ordet frykt betyr i denne sammenheng å utvise hellig ærbødighet. Desverre oppstår det ofte språkproblemer, og derfor vil jeg oppmuntre dere til ikke å dømme i en sak før dere har undersøkt den grundig og fått tak i den rette mening. Det er synd at Bibelen de fleste ganger har blitt angrepet i uvitenhet, noen ganger med overlegg, enn ut ifra en klar forståelse av dens budskap.

Jeg fokuserer på frykt, for etter min erfaring er dette et av menneskehetens største problemer. Guds virkelige Ånd kjenner som sagt ingen frykt. Imidlertid, så vet den hva utfordring, nysgjerrighet og kreativitet er. Guds virkelige Ruach (Ånd) er utrolig livlig og virksom. Den har energi, kraft, styrke -- kall det hva dere vil -- den er uutømmelig. Den kan identifiseres ved den enkle kjensgjerning at den kan utrette langt mer enn noe menneske kan. Når menneskets energier blir oppbrukt, så fortsetter de åndelige. Jeg sier ikke dermed at en person som lever i Kristus aldri blir fysisk trett, men ånden blir aldri trett. Selv om en kristen kan bli motløs og nedtrykt fra tid til annen på grunn av verdens byrder, finner han alltid glede i å hente fornyet styrke på en overnaturlig måte.

La oss se på noen typiske frykt-typer. Det er frykten for at man ikke oppfører seg riktig. At man skal gjøre feil. Frykt for foreldre. Frykt for dine barn. Frykt for din arbeidsgiver. Frykt for dine kreditorer. Frykt for sex. Frykt for ditt eget utseende. Frykt for å virke dum. Der finnes hundrevis av frykt-typer, og med disse følger det en selv-laget underpersonlighet, en "inkarnasjon" eller "legemlig-gjørelse" om du vil, av den frykten. Forandres din personlighet når du er sammen med forskjellige mennesker? Underpersonlighetene tar kontrollen i forskjellige situasjoner og gir et fullstendig feilt bilde av ditt sanne "jeg". Utvendig kan du være vennlig og smilende, men innvendig kan du være full av redsel! Utvendig kan du virke varm og hengiven, men når noen tar på deg, kan du bli til is. Du kan virke redd og umeddelsom, mens du innvendig er kjærlig og omtenksom. Alt dette er symptomer på at man har underpersonligheter.

Nå finnes der også det vi kan kalle positive underpersonligheter. I din fantasi kan du lage deg et bilde av den perfekte mann eller kvinne. Du kan til og med lage deg et bilde av Kristus som er ganske lik den virkelige. Dette "kristus-bildet" kan være varmt og kjærlig, men kanskje uten disiplin, og han vil således gi deg tillatelse til å gjøre hva som helst, som for eksempel å hengi deg selv til fri sex. Hvor mange likheter det enn er mellom denne uekte "kristus" og den virkelige Kristus, så er "han" kun en underpersonlighet. Denne underpersonligheten kan faktisk utføre mye godt i ditt liv, og på gunn av dette kan det hende du begynner å tro at det er den virkelige Kristus. Men du vil ta feil. Og du kan finne ut om det er den virkelige Kristus eller ikke, ved å utfordre "ham" med den sanne Kristus i det Nye Testamentet. Jeg kjenner til og med mennesker som tror at den "kristus" de har skapt i sin egen underpersonlighet er den virkelige, og som nekter å akseptere den Kristus som Bibelen vitner om, ved å si at det er Bibelens Kristus som er en underpersonlighet!! Men slike tilfeller er heldigvis ganske sjeldne.

Det er mange falske kristus'er rundt omkring, som Yah'shua (Jesus) sa det ville være. Det finnes for eksempel en "New Age Kristus", som er en kristus-person som passer inn i mange menneskers tros-bilde. Straks man begynner å tro på "Ham", skapes en underpersonlighet. Folk møter denne "kristus", de ser ham i syner, de opplever mange overnaturlige ting gjennom "Ham", men "Han er falsk! Alt dere trenger å gjøre når dere står overfor en person som tror på en falsk kristus, er å vise ham hva den virkelige Kristus lærer i det Nye Testamentet, og hvis moralnormene og læren er forskjellig, da se! Dere har en falsk kristus og en villfaren underpersonlighet! Og dere vil også få en reaksjon -- sannsynligvis en sint reaksjon. Underpersonligheter blir lett fornærmet, fordi de er en del av dere selv, og "jeg'et" er EGO eller selv-sentrert. Men den sanne Kristus blir ikke støtt eller fornærmet, fordi han kjenner og forstår alle menneskers sinn og hjerter -- Han vil ikke slå tilbake i vrede.

Den Nye Pakt som jeg er representant for i dag, har mange oppdrag. Et av dem, er å bringe agnostikere og ikke-troende til den Sanne Kristus. Et annet oppdrag, er å bringe den Sanne Kristus til mennesker som tilber forskjellige kristus'er som de har skapt i sine underpersonligheter, kristus-typer som i virkeligheten er bedragere, selv om de frembringer mange gode frukter som den virkelige Kristus gir. For det sanne og det falske blir nokså fritt sammen-blandet i dem, i varierende grad.

Guds Nye Pakts Kirke har gjennom sitt åpne og personlige forhold til Gud, fått nøkler som kan hjelpe sjeler å finne tilbake til den sanne Kristus, mennesker som har modifisert og skjøvet den sanne Kristus utenfor seg selv for at det skal passe med deres egne naturer eller omstendigheter. Vi vil hjelpe mennesker til å finne Guds rike inni seg, og straks de har funnet det; å organisere seg selv så de kan lære det fra seg til andre, slik at også de kan finne Guds evige fred og kjærlighet. Det er vårt oppriktige vitnesbyrd at Herren Jesus Kristus lever og virker, og venter på å åpenbare seg for de hjerter som vil åpne seg. Vi ønsker å invitere dere til dette fellesskapet og oppriktig undersøke de nøkler Gud har gitt oss, og ta imot den Bibelske Kristus som deres personlige frelser, og å lære Ham å kjenne gjennom intimt bekjentskap. For Han har gitt mer enn bare Bibelen; han har gitt oss en del av seg selv, sitt Lys, som befinner seg i hver levende sjel i dette rommet, sjeler som venter på å bli frigjort fra våre mange underpersonligheter, som kontrollerer, dominerer og trellbinder oss. Vi vil derfor invitere dere til å snakke med de lokale pastorer etterpå, som gjerne vil svare på spørsmål som dere måtte ha.

Må Gud velsigne dere, i hans Sønns, Yah'shua haMashiachs (Jesu Kristi) navn. Amen.

Tale gitt i Bergen, mandag 13. april 1992