Mange vil nok misforstå meg når jeg igjen skriver. Men det er et spørsmål av evig alvor, -- om vi "skriftlærde" av idag med vår "rett-troenhet" har hindret mennesker fra å finne inn i Guds rike? Jeg tror det! Hvor ivrige har ikke lutheranere vært til å mistenkeligjøre mange kristusgrepne mennesker, mens vi innenfor vår kirke har et stort flertall som aldri ble ført til et nytt liv. De fikk høre at de hadde "fått alt i dåpen" -- og troens gnist slo aldri over. Det gjelder både den personlige frelse og nådegaveutrustningen.

Vi som har mistenkt andre for å være falske profeter, kanskje vi burde vende spørsmålet mot oss selv? Kjennetegnet på falske profeter var nettop at de forkynte fred der Gud forlangte omvendelse. I denne sammenheng vil jeg gjerne få si litt om barnedåpen og konfirmasjonen.

Et lite halmsrå som vi har kjent oss til å "bevise" spedbarnsdåp, er at det et sted i Bibelen står om dåp av en hel husstand. En husstand i bibelsk mening var mer enn en familie, også slaver hørte med. Da Kornelius kom til troen, står det: "Nu er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er deg pålagt av Herren" (Ap.gj.10). Mens Peter talte til dem -- "falt den Hellige Ånd på alle som hørte Ordet." Troen kommer av forkynnelsen!

Nå virker det rart å si at spebarn var tilstede i den hensikt å høre Guds Ord. Det virker også merkelig å si at spebarn talte i tunger og lovpriste Gud, for det gjorde disse som kom til troen den dagen. Da alt dette skjedde bød Peter at de skulle døpes. Og når en vet at dåp den gang var full neddykkelse, så blir det enda mer merkelig at spebarn ble døpt.

Siden vi lutheranere har så vanskelig for å vise til Bibelen når det gjelder spebarnsdåp, så tåler vi desto mer om hva dåpen gir, for på den måten å forklare hvorfor spebarn må bli døpt.

Når vi leser i Ap.gj. ser vi tydelig at mottagelsen av den Hellige Ånd på ingen måte er knyttet til dåpsøyeblikket. Den kan skje før dåpen, og kan også skje etterpå. (Åndsdåp.)

Men alterboken for kirken våger å påstå at gjenfødelsen skjer i dåpsøyeblikket. Du blir Guds barn i dåpen sier den. Aller klarest ser en hvor falsk en slik teologi må være når det gjelder ritualet for voksen dåp. Når den voksne har sagt ja til kirkens trosbekjennelse og er blitt døpt, så skal presten si at vedkommende er blitt Guds barn. Å bli Guds barn og å være født på ny er en og samme sak. Men hvem våger å påstå at et ja til trosbekjennelsen og dåp, er det samme som gjenfødelse?

All kristen erfaring taler mot en slik påstand, og Guds Ord taler også mot dette. Derfor må de har vært "fuskere i faget" -- som Luther taler om -- de som har laget alterboken. Til og med Augustana (den lutherske kirkens bekjennelse) taler klart mot dette, i artikkel 5 tales det om Den Hellige som virker tro -- "hvor og nær det behager Gud." Ja, vår alterbok kommer i klar motsetning til Guds Ord på dette punkt. Gud virker suverent i sitt kall og sin utvelgelse (se Rom.8:29; 9:6; Joh.3:8).

Har vi noengang hørt om en naturlig fødsel som kan fikseres til et bestemt tidspunkt på forhånd? Neppe. Slik er det også med den åndelige fødsel. Og har vi hørt om en fødsel som går for seg uten fødselsveer? Nei!! Det er vel heller ingen som har kommet til liv i Gud uten at de gikk for seg noe først. Det måtte bli ett brudd med verdens vesen. Og for mange ble det en troens kamp -- før de fikk hvile i den salige tro at nå var de frelst. Hvordan kan vi tale om gjenfødelse uten å nevne dette? Men alterboken forkynner gjenfødelse i dåpen, uansett!!

Og like lite som vi kan bestemme gjenfødselen for voksne, kan vi bestemme den for barn. Dersom presten sa i kirken: "Nå skal vi ha gjenfødelsens handling," istenet for å si: "Nå skal vi ha dåp", så ville vel mange skjønne at dette må være galt.

Når det gjelder de små barna, har vi lutherane ikke lagt merke til at det står at Jesus ikke døpte dem (Joh.3:26) men det står at Han velsignet de små barn. La oss tenke at akkurat de barna som Jesus velsignet den dagen, -- ble større, og fikk høre mer om Jesus (Yah'shua), -- at de kom til personlig tro på Ham. -- Det er klart at disse samme barna da ble døpt slik som alle andre kristne ble det. En kan ikke tale om gjendåp da! Men vår alterbok bruker denne barnevelsignelse som belegg for dåp.

Og nå kommer jeg til det som virkelig ligger meg på hjertet. Barnedåpen i vår kirke skygger for evangeliet om Jesus, og er med på å bedra folk om hva det vil si å være født på ny! Det er alvorlig å møte folk på dødsleiet, som ikke skjønner hva omvendelse og sann tro er for noe. Hele min tid både som misjonær og prest bare stadfester at spebarnsdåpen har hindret en sann tilegnelse av evangeliet. Derfor var det en befrielse da jeg fikk se at spebarnsdåp ikke var etter Jesu vilje.

Vi husker vel fra Galaterbrevet om Paulus' kamp for et rent evangelium. Det kan jo se ut som om det var en liten ting -- om galaterne ville ha med omskjærelse eller ikke. Men her var Paulus ubønnhørlig, og det er i denne sammenheng han taler om en liten surdeig som syrer hele deigen. Det er nettopp det som denne spebarnsteologien har gjort. Vi har lagt byrder på menneskene som ikke Jesus (Yah'shua) har bedt oss om! -- Og vi har innført en annen ordning enn den Jesus lærte oss, for å være "trygge". Er ikke slikt heller utslag av vantro? Og dernest har vi forkynnt at med en slik dåp ble de Guds barn. (Og det er den største villfarelse i dette).

Etterpå trenger en "bare" å lære om hva en har fått i sin dåp. Men ærlig talt, -- dersom en ble Guds barn i dåpen, så er det vel ikke så nødvendig å vite så mye mer om den saken. Hovedsaken er jo at en er Guds barn. I og med denne lære har vi fått en grå kirkelighet som er nesten upåvirkelig for ordets forkynnelse til sann tro. Og dette gjelder på alle stadier i menneskelivet. En død og teologisk laget tro, vil rent instinktivt sky et klart evangelium.

Ser en ap.gj. er det alltid slik at troen er betingelsen for dåp. Nå mente virkelig Luther at spebarn kunne tro, og derfor kunne bli døpt! Men når Luther skal forklare dette i sin store Katekismus, heter det bl.a.: "Den som er ulærd kan legge dette spørsmål fra seg og overlate det til de lærde." Et vanlig argument som vi lutheranere har brukt er følgende: (forenkelt av undertegnede) Å tro er å komme til Jesus (Yah'shua). Barnet gjør ikke motstand når det blir båret til døpefonten. Å komme til døpefonten er å komme til Jesus (Yah'shua), -- Altså har barnet tro! Det er bare det at etter en slik argumentasjon kan en også si at en død ting har tro!

Hva er løsningen? Jo, troendes dåp! Først tro, så dåp. Og når det gjelder spebarn så skal vi ikke instifte noen bedre ordning enn den Jesus selv har vist oss! Nemlig i vår bønn å bringe dem til Jesus. Med troens dåp slipper vi denne merkelige ting som vi lutheranere har: Det å tale om gjenfødelse to ganger. Først i dåpen, og så når et menneske kommer til tro.

Mange av teologene nå, holder på at gjenfødelse skjer i dåpen, men Pontoppidan -- som hadde mer sans for Åndens gjerning, mente at det var gjenfødelse også når et menneske kom til sann tro. Men egentlig kan vi bare tale om gjenfødelse en gang; nemlig når et menneske, -- barn eller voksen, komme til tro på Jesus (Yah'shua). Å vite tidspunktet er ikke så viktig som å vite at dette har skjedd. Ånden, (ikke dåpen) vitner med vår ånd at vi er Guds barn (Rom.8:16).

Alterbokens dåpsteologi har lagt en fryktelig klam hånd over kirken. Den innbilder folk at gjenfødelsen er skjedd, der den ikke er skjedd. Den virker slik at mange mennesker aldri ble kjent med Jesus, fordi de fikk høre at de allerede var Guds barn, og hva mer trenger de da...? _ (Fra "Traktmisjonen" 6222 IKORNNES).