Vi vet ikke hva som rørte ved hjertet til den ene røveren som ble korsfestet ved siden av Yah'shua (Jesus). Det kan ha vært Hans bønner for sine mordere og dette kan ha bragt ham til å omvende seg på sitt siste og å rope ut til Frelseren: "Yah'shua (Jesus), kom meg i hu når du kommer i ditt rike". Legg merke til at tyven ikke sa: "Frels meg!" eller "Få oss begge ned fra disse korsene!" Tyven aksepterte sin straff. Han visste han ikke var verdig for Riket -- Han tigget ikke om adgang. Nei, han spurte bare om å bli husket, uten å forvente Jesu overraskende svar: "I DAG SKAL DU VÆRE MED MEG I PARADIS!"

Hvis du vil forstå læresetningen om frelse ved tro uten gjerninger så kan du ikke finnen noen bedre illustrasjon. Denne angrende tyv trodde og han ble frelst. Han kunne ikke gjøre noen gjerninger -- han kunne ikke få gjort noen handlinger for å bevise sin "frelsthet" fordi han var naglet til et kors. Men han var frelst! Han fikk ubetinget adgang til Paradis, Hjemmet til de Frelste. Den samme dag ble han lovet en plass i Himmelen.

For et herlig bevis på tilgivelsens kraft. Vi vet ikke hva slags liv denne tyven hadde levd. Han kan ha stjålet hele sitt liv. Han kan ha robbet hundrevis av mennesker. Poenget er, at vi vet ikke fordi vi ikke skal vite. Evangeliene ble inspirert av den Hellige Ånd. Forfatterne skrev bare det Gud befalte dem å skrive. Og med hensikt. Evangelieberetningen er fri for intetsigende ord og rett på sak. Vi har alt vi trenger å vite for frelse.

Hvis du ønsker å forstå Guds kjærlighet og tilgivelse så må du forstå dette vesentlige poeng: når tilgivelse skjer, så er den fullstendig og fullbyrdet. Det er som om et teppe kommer ned mellom ditt gamle liv og ditt nye liv. Når ditt hjerte er rettferdig, er gjelden betalt -- av Jesus -- på Korset, det er dette Gud bryr seg om. Det er ting du må gjøre som vil være en betingelse for om du er frelst eller ikke. Hvis tyven hadde blitt sendt i fengsel og blitt løslatt, så ville Jesus ha krevet at han betalte tilbake alt han hadde stjålet, ettersom hva han hadde hatt mulighet til. Dette er en betingelse etter Loven. Bare da ville han ha blitt fullstendig rettferdiggjort foran Gud og mennesker. Men i den grad det gjaldt hans forhold til Gud -- hans rettferdiggjøring -- ville han være i fellesskapet, idet han ville nyte det velsignede samfunn med den Hellige Ånd, med en gang han hadde omvendt seg og besluttet å forandre retning.

Tyven på korset hadde ingen mulighet til å gi fysisk godtgjørelse for sine forbrytelser fordi han, snart etter sin omvendelse, var død. Han var ikke desto mindre rettferdiggjort på grunn av det som bodde i hans hjerte. Det er mange kristne som nekter å tro at denne mannen var frelst, de kaller det "dødsleie-omvendelse". Men det var langt fra det. Det er mange som omvender seg ved døren inn i døden men ikke ved oppriktig sorg, men på grunn av frykt for å komme til helvete. En slik omvendelse frelser ikke fordi den ikke er rotfestet i kjærlighet. En omvendelse som ikke er rotfestet i kjærlighet kan ikke forandre en sjel eller omdanne den.

Yah'shua (Jesus) underviste dette prinsippet ved hjelp av en lignelse som er berettet av Matteus i det tyvende kapittel i hans evangelium. Den kalles Liknelsen om arbeiderne i vingården. Jesus sa at Himmelens rike var lik en bonde som leide folk på begynnelsen av dagen og på forskjellige tider utover dagen, slik at ved enden av dagen, når tiden kom for betaling av lønn fikk de som hadde arbeidet hele dagen og de som bare hadde jobbet en time samme lønn. I den timelige verden ville folk bli opprørt over den tydelige urettferdigheten ved dette, og slik ville det vært urettferdig hvis Yah'shua (Jesus) bare snakket om timelig ansettelse. Men det gjorde Han ikke. Dere skjønner, alt vi har -- vår energi, talenter, selv selve livet vårt, er fra Gud. De er hans. Vår "betaling", hvis vi tør kalle det det, er HIMMELENS RIKE. Alt. Ville en kjærlig Far gi mindre? Vil ikke dere foreldre at alle deres barn skal motta alt som er godt? Ville dere ønske å straffe noen barn og favorisere andre? Innerst inne i deres hjerter ville dere ikke det.

Hva er frelse? Det er å bli fri fra synd. Tror dere Yahweh noen gang ville si: "Vel, du har bare vært i Evangeliets tjeneste i syv år, mens denne bror har vært i tjenesten i tyve, så det er ikke mulig for meg å ettergi så mange av dine synder som av hans"? Hvor forferdelig!

Yahweh har, gjennom Kristus, lidd for våre synder. Han ettergir synd, ikke vi. Hvis Han, som er den Mest Opphøyde, har valgt å ydmyke seg Selv til å være den minste av alle og å lide straffen for alle våre onde gjerninger -- og hvis Han da velger å ettergi våre synder ved å tilgi alle likt, uansett hva synderen måtte ha gjort, hva gir oss rett til å klage? Har vi fortjent vår frelse? På ingen måte! Vi har ikke engang betalt for en millionte-del av våre onde gjerninger; og hvis vi skulle gjøre det, ville det ta oss billioner av år med lidelse.

Nå kan jeg ikke gi dere en matematisk ligning for tilgivelse, fordi det ikke eksisterer noen. Og selv om det eksisterte ville ikke Gud ønske at vi skulle kjenne til den. Det finnes ingen i det Nye Testamentet, og vil skulle ikke forsøke å lete etter en. Isteden sier Yah'shua (Jesus): Tilgi! Tilgi! Tilgi!... ikke syv ganger, men i det uendelige. Dere -- oss -- har ingen rett til å sette grenser for hvor mye vil skal eller ikke skal tilgi -- vil skal tilgi ubetinget. Og hvorfor? Fordi det er den eneste måten hvorpå kjærlighet kan flyte uhemmet.

Husk faren til den fortapte sønn -- hvordan han tilga sin sønn øyeblikkelig og så æret ham. Bare kjærlighet gjør det. Han satt seg ikke ned og sa: "O sønn, du gjorde dette, og dette, og dette, la oss finne en passende straff". Guttens egen indre trøstesløshet var straff nok. Det var fullstendig nok. Gutten hadde sett lyset, omvendt seg oppriktig, og var villig til å tjene som den minste i sin fars husholdning. Han ønsket ingen ære. Ingenting. Bare å bli akseptert.

Tyven på Golgata var akkurat lik, var han ikke? Han ba ikke om noen spesielle tjenester, slik apostlene gjorde -- nei "La meg sitte ved din høyre hånd, Herre". Ikke noe sånt. Ikke engang apostlene fikk det løftet som tyven fikk. Legg merke til det! Tror du apostlene er bedre enn tyven? Tror du de er mer frelst? De er alle i Paradis! De er alle i Himmelen...sammen, som likemenn, sammenføyede deltagere i frelsens mirakel.

Nå har vi sett på alt dette fra tyvens synsvinkel. Men hva med Frelserens? Under hvilke forhold tilga Skapelsens Herre, og ga denne stakkars mannen adgang inn i Paradis? Yah'shua (Jesus) led dødens piner, alikevel kunne han i sitt dødsøyeblikk gi liv til en død sjel. Selv om Han bar den forferdelige byrden av hele menneskehetens synder -- syndene til BILLIONER -- selv om Han drakk gallens kopp, koppen han tigget sin Himmelske Fader Yahweh om å ta fra Han, allikevel var Han sensitiv og bevisst nok til å gi en velsignet kopp til en som omvendte seg.

Har du, når du lider, tid til å tjene en annen? Kan du, når du har vondt inne i deg, finne tid til å lindre en annens sorg? Når du er syk, kan du pleie en annen som er syk? Eller går alle stengselene opp? Sier du til deg selv: Jeg er syk, jeg har retten til pleie. Er du gretten og i dårlig humør når du ikke føler deg bra, som om sykdom på en eller annen måte gir deg retten til å glemme kristen oppførsel? Hvis dette er din reaksjon, da, kjære brødre og søstre, er ikke Kristi kjærlighet i dere. Hvis dette er deres reaksjon, da, når masken faller -- som så ofte er tilfelle når vi er i nød -- da blir vårt ego i all sin stygghet åpenbart.

Selv om Hans hånd var naglet til korset bar den alikevel Nøkkelen til Paradis, og åpnet porten for å la en angrende sjel gå inn. Vil du vite om du har mottatt Rikets nøkler? Her er prøven -- se om du kan gi dem videre når du selv lider -- spør deg selv om alt du kan se er din egen lidelse, eller andres lidelse. Du vil ikke like din oppdagelse, men du vil takke Herren for å la din egoisme bli åpenbart hvis du elsker Ham i sannhet.

Hvis du vil se kongelig kjærlighet -- guddommelig kjærlighet -- da gå til Jesu dødsøyeblikk på korset. I smerten ved den fysiske korsfestelsen og under den tunge byrden av menneskehetens motbydelighet og groteskhet, tok Han seg tid til å gi frelse til en fattig, angerfull sjel. Å, brødre og søstre, se nøye på dette bildet! Fest blikket på det! Pust det inn! DETTE -- DETTE -- er KJÆRLIGHETENS OG TILGIVELSENS EVANGELIUM. Og det kan bare skje under innflytelsen av en kraft fra En som er enestående kjærlig og tilgivende.

Det er så mange grusomme løgner i verden, så mange motbydelige læresetninger som raner menn og kvinner for alt håp. Den avskyelige læresetningen om reinkarnasjon som lærer at sjelen må gå gjennom mørke korridorer i millioner av år, gå gjennom sorg og motgang inntil den har betalt -- betalt -- BETALT! Nei, det er en ond løgn! Det er Satans onde, hatefulle løgn! Se på tyven på korset -- se nøye! Det er ingen lang mørk gjennomgang som sjelen må gå gjennom for å nå fram til velsignelse. IDAG -- NÅ -- SKAL DU VÆRE MED MEG I PARADIS. Det er ingen skjærsild hvor sjelen må vente i for å bli klargjort til herlighet. Ingen botsøving som må gjøres gjennom prestedømme som formidler. Med en gang en sjel i sannhet fullstendig angrer og tilgir, så går den sjelen MED EN GANG inn i Kristi nærvær.

Apostelen Paulus underviste at død er å ikke være hos Kristus, og han sier at å være fraværende fra kroppen er å være hjemme hos Herren for de som er i Kristus. Derfor trenger ingen av oss som i sannhet har omvendt oss, og tilgitt, noen gang å frykte døden. Den eneste tingen vi trenger å frykte for er vår mangel på kjærlighet, for mangel på kjærlighet er født ut av en gjenstridig og ikke omvendt sjel.

Du skal være med Meg. I det øyeblikket Kristus døde og ble tatt opp, og i det øyeblikket tyven døde, var de to sammen...i paradis, i herlighet. Ser dere, av dette, omvendelsens kraft? Hvis vi gjennom oppriktig inderlig omvendelse kan gå rett inn i herlighet, forestill dere da hva dere kan gjøre ved å ubetinget tilgi og elske andre! Dere kan åpne døren inn til omvendelse og herlighet også! Ingen trøttende matematiske ligninger -- gå og gjør dette, dette, dette, og dette. Det vil følge naturlig ut av kjærlighet.

Jeg lurer på om dette folk virkelig innser hva jeg sier. Vi er så godt informerte, vet så mye om prinsipper og mekanismer -- jeg lurer på om vi ikke noen ganger har oversett selve hovedpoenget i Evangeliet. Disse prinsippene -- denne kunnskapen -- betyr absolutt ingenting uten kraften ved ubetinget omvendelse og tilgivelse. Ingenting. Tyven på korset sa ikke: "Å ja, nå forstår jeg mekanismen. Min far elsket meg ikke, jeg undertrykket følelsene mine, jeg gjorde dette, dette, og det..." Han sa ikke noe slikt. Det ble ingen diskusjon om Bibelsk psykologi. Han så ganske enkelt, i spelibilde av den høyeste kjærlighet, sin egen ynkelighet -- sin egen sydighet og visste at han var alene -- fortvilet alene. Han aktet seg selv for ingen ting å være fordi Kristus aktet seg selv for ingenting å være. Vi kan ikke vente at andre skal omvende seg inntil de ser at vi ikke prøver å herske over dem, og ikke prøver å stå over dem i overlegenhet. Nei, aldri!

Vil dere ha denne kjærligheten -- denne Kristi kjærlighet? Vil dere det? Da må dere forberede dere på å gå Kristi vei. Vil dere ha oppskriften? Her er den:

"Han skjøt opp som (et sart skudd eller) en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vil kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." (Esai.53:2-5, ROA).

Et rotskudd av tørr jord. Vi har ingen røtter i denne verden. Vi blir ikke næret av den. Vi ser ut som om vi er gravd opp og blottstillt. Men vi har usynlige røtter i Han som er en uendelig forsyning av levende vann! Våre røtter er i himmelen ... i paradis.

Ingen skikkelse og ingen herlighet. Ingen selv-anseelse. Intet forsøk på å eksponere seg selv. Bare være slik du er. Den samme mot alle, små og store. En personlighet, ikke mange. Er du slik? Eller har du forskjellige masker?

Foraktet og forlatt. Vil du være populær? På ingen måte! Verden er ikke interessert i et sart skutt (eller en kvist), et rotskudd av tørr jord, en kropp som ikke er kledd opp for å imponere. For å elske som Kristus elsker, være forberedt på å bli foraktet og forlatt.

Bære andres piner. Dette er vanskelig ...og når du selv er full av pine også? Kristi lys skinner ut i slike øyeblikk. Lidelse er en nødvendig del av frelse og til slutt herlighet. Røm vekk fra den, og du vil aldri bli hel, og aldri bli i stand til å hjelpe andre til å bli hele. Du må kjempe som Jakob gjorde inntil Herren velsigner deg. Du må se realiteten i øynene og overvinne din svakhet.

Slått av Yahweh. I dag finnes en forfalsket Kristen bevegelse som lærer at Gud ikke er med deg hvis du ikke er rik og har god helse. For dem ville Esaias 53 være uforståelig. For å gi hverandre, slik Jesus ga til tyven på korset må vi bli slått. Vi må være kjent med smerte, vite hva sorg er. Vi kan aldri sympatisere med andre hvis vi ikke vet hva det er. Hver mann og kvinne vil bli slått; alle vil gjennomgå sin egen Golgata.

Vil dere fremdeles ha den kjærligheten? Vil dere fremdeles formidle denne kjærligheten til andre, og vise dem veien til Kristus? Da bær deres skavanker med tålmodighet, dyd, styreke, og framfor alt, munterhet, for Gud omformer deg innvendig slik at du kan bli et redskap i Hans hånd. Hvis vi ble naglet til et kors som den tyven, å, hvor mye raskere ville ikke vår omvendelse være! Men det er nettopp den forferdelige sannheten -- vi er naglet til det korset -- korset er vår egen materialisme, grådighet, selviskhet, og mangel på kjærlighet. Millioner er det.

For noen dager siden hadde jeg en åpenbaring som har forandret meg. Alle av oss har våre "mørke tunge stunder", noen ganger mange av dem, hvor Herren trekker seg tilbake for å gi oss lov til å arbeide med ting alene. Det er et grunnleggende prinsipp i evangeliet. Selv Faderen trakk seg tilbake fra korset slik at Hans Sønn kunne arbeide alene. Det må også vi. Det siste året har jeg vært ganske syk, og dette har gjort meg ydmyk og nedsatt mitt arbeidstempo ganske grundig. Det har fått meg til å søke mye i sjelen. I mange måneder har jeg lyttet til Herren i nesten fullstendig stillhet, nesten uten å ytre et ord i bønn -- bare lyttet, ventet.

I slutten av forrige måned, rett før jeg la meg for å sove, åpnet jeg bibelen min og så et kjent skriftsted: "Det er ett legeme og èn Ånd, likesom dere og ble kalt med ett håp i deres kall. Det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle." (Efes.4:4-6, ROA)

For første gang i mitt liv, lik et glimt i blinde, forsto jeg plutselig dette skriftstedet. Jeg trodde jeg hadde forstått det før, men det hadde jeg ikke. I ukevis hadde begrepet om "enhet" svirret i tankene mine, som Ruachen (Ånden) da den svevet over vannmassene før skapelsen. Det var bare et ord med noen vage assosiasjoner, men plutselig eksploderte det til betydning. Tilbake til det gamle testamentet: "Yahweh din Elohim (Gud) er En Elohim (Gud) ..." "...det er bare èn Herre, Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus). Ved Ham er alle ting, og vi er ved Ham."(1.Kor.8:6,ROA). Jeg drømte så fredfullt den natten -- Jeg drømte om min "far" og "mor" sammen, noe jeg aldri har gjort før, og de var i fullstendig harmoni med hverandre. Det var en sterk kjærlighet i dem. De representerte, selvfølgelig, min indre tilstand.

Det er en enhet i alle ting, og den enheten eksisterer på grunn av Herren Jesus Kristus. Den er fullstendig uavhengig av de systemer og ytre strukturer som er så fengslende, og blinder oss i denne materielle sfære. Det er èn skapelse og ett prinsipp av Kristuskjærlighet som er i det overalt. Alle oppdelingene er illusoriske, et produkt av dette lovløse, fallende eksistensplan. Over alt vi kan se ligger en enestående forenethet eller enhet.

Tyven på korset gikk inn i den enheten i ett nu av fullstendig anger. Han så plutselig alt i perspektiv -- hele sitt liv, meningen med hva Jesus gjorde på korset. I det øyeblikket, ble han opplyst -- han forandret hele sin måte å se ting på og å gjøre ting på. Han så den store illusjonen som dette materielle plan er, forvrengt og bås-settende, begrensende og unnalurende. Han så at det eneste som betø noe var Jesus -- Han så porten mellom liv og død. Han så og forsto hva det menneskelig liv hadde i sinne å gi ham -- et perspektiv på det hele.

Der var alt han trengte for å ta en 100% beslutning om å følge Kristus. Han spurte ikke etter noen stor belønning fordi han visste at han ikke fortjente noen. Han visste bare at han måtte sette hele sin lit til den Ene som døde for han, Den Ene som var i ferd med å åpne døren mellom helvete og Paradiset. Og det, brødre og søstre, er alt vi må gjøre. Men først...men først...må visjonen om realiteten komme, den grusome tilstand, vår falne tilstand. Og for å komme til den må det skje en fullstendig overgivelse av stolthet, en fullstendig underkastelse til Yahweh-Gud, uten ønske om noenting annet enn sannheten og rettferdighet, og en villighet til å av alt for Rikets skyld, uansett hva lønnen er, uansett om vi gjør mer eller mindre enn andre, fordi prisen er den samme for alle.