Logo Copyright © 2007 NCCG - All Rights Reserved
Return to Main Page

RESURSER

Ansvarsfraskrivelse

Introduksjon til GNPK

Sannhetens symfoni

Nøtteskal

Frelsesplan


Generelt

Artikler

Bibelkurs

Høytider

Intervjuer

Kulter

Norge

Olivengrenen

Profeti

Sabbatstaler

Diverse

Akutt hjelp!

Barnehjem

CD-ROM

Copyright

Donasjoner

Kalender

Kontakt

Menigheter

Publikasjoner



    63. DEN RØDE HÅND


    Jeg vil begynne med må lese fra Lukas 7:36-38: "Men en av fariseerne bad Ham at Han ville ete hos ham; og Han gikk inn i fariseerens hus og satte seg til bords. Og se, det var en kvinne der i byen, som var en synderinne, og da hun fikk vite at Han satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabaster-krukke med salve og stod bak ved hans føtter og gråt, og bygnte å vaske Hans føtter med sine tårer og tørke dem med sitt hår og kysse Hans føtter og salve dem med salven."

    Der er en historie om en nymfe som ble forvist fra himmelen fordi hun hadde gjort noe galt. Jeg vet ikke om dere har hørt historien før, men den passer godt inn her. Hun ønsket så sterkt å komme tilbake til himmelen og paradis så hun dro opp til himmelens porter. Hun snakket med engelen som voktet porten og spurte om hva hun måtter gjøre for å få komme tilbake. Engelen sa at der var et håp for å bli tilgitt, men hun måtte bringe til himmelen den gaven som var mest dyrebar for Yahweh. Hvis hun bragte den gaven ville himmelens porter åpne seg.

    Så hun dro tilbake til jorden og søkte overalt etter denne dyrebar gaven som ville åpne himmelens porter.

    Hun kom over en stor krig og så en helt som lå dødende på bakken. En god mann som hadde kjempet for frihet. Da hun så dette dro hun fort ned til ham på en solståle og fanget opp før han døde den siste verdifulle bloddråpe fra hans hjerte. Med denne bloddråpe dro hun opp til himmelens porter, men porter apnet seg ikke. Hun ble meget overrasket, og dro ned til jorden igjen.

    Nå kom hun over en dødende elsker og hans elskede som satt bøyd over ham, da han trakk sitt siste sukk. De var virkelig forelsket i hverandre. Han dro ned til dette paret og fikk akkurat fanget det siste sukk før elskeren døde, og med dette dro hun igjen opp til himmelen. Men porten åpnet seg ikke.

    Hun ble igjen meget overrasket for første hadde hun funnet en mann som var villig til å dø for sitt lands frihet og deretter én som elsket sin kvinne av hele sin sjel, men alikevel åpnet ikke porten seg.

    Hun dro ned egjen og fant denne gang en sterkt kriminell mann. Hans sjel var som den hardeste sten etter de mange grusomme handlinger, men nå var denne mann på sin knær og gråt. Han gråt mange tårer i omvendelse. Nymfen tok en av disse tårene og dro fort opp til himmelen igjen. Da hun kom til himmelens porter åpnet de seg vidt og hun kunne komme inn i himmelen igjen.

    Selv om dette er en historie fra østen, tror jeg at det er en utrolig viktig historie. Skriften sier som vi vet at det vikstigste offer vi kan gi til Gud er et sønderknust hjerte og en angeriven ånd. Det er ikke noe større offer enn dette som vi kan gi til Gud.

    Jeg tror ikke at der er noen vakrere sang som Yahweh kan høre enn når vi synger til Ham: Yahweh, ær barmhjertig mot meg, en synder. For å gjøre dette må vi svelge mye stolthet.

    Det spiller ikke noen roller hvor intelligent vi er, hvor vakre vi er, hvilke gaver vi har. Den sjel som ikke omvender seg, kan ikke finne sin vei til Guds hjerte. Det kommer ikke an på hvor mange kunnskapsnøkler vi som en kirke har, før vi har lært fylden av omvendelse vil vi stå stille. Mange tårer vil bli følt, ikke bare for omvendelse, men også for våre søsken som har eller vil falle i fra.

    Jeg vil nå lese videre i Lukas 7, vers 41 og 42: "En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skylte ham fem hundre penninger, og den andre femti. Da de ikke hadde noget å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske man mest?"

    Vi må utvikle en bevisthet om hvor mye vi skylder Yahweh. Mange trot at fordi vi stort sett lever et rettferdig liv, at dermed er alt fint mellom oss og Yahweh, og at vi har fortjent Hans nåde. Vi har alle syndet hver for oss på forskjellige måter. En av de viktigste lærersettningene Yah'shua (Jesus) gav oss er at uansett hvor lite eller hvor mye vi har syndet, så har vi ikke noe å betale for dem med. Vi kunne ikke ha betalt hverken de 50 penniene eller de 500. Herren tilgav dem begge.

    Det er ikke lett for Yah'shua (Jesus) å tilgi den store synd som den mindre. Og når vi klarer å se det, vil vi lettere ga til Ham med et sønderknust hjerte og en angergiven ånd. I hver hendelse vi finner om syndere i skrifetn, da de bekjenete og vendte seg vekk fra sin synd, ble de all tilgitt.

    En historie som vi vel kjenner, er om kvinnen som ble grepet i hor, og hvor lett Yah'shua (Jesus) tilga henne. Men, på en betingelse -- Gå bort og synd ei mer.

    Så det spiller ikke noe rolle om en har stjålet en penn på arbeidsplassen, eller at en annen har begått hor, så lenge begge omvender seg og ikke synder mer, så tilgir Herren begge. Dette er kanskje vanskelig å forstå for vi er så vant til å måle hverandre. Herren måler ikke det ene mot det andre. Han tilgir og glemmer så lett. Dette er virkelig fantastisk.

    En lignelse som alltid har betydd mye for meg er lignelsen om tjenerne mesteren hyret. Og dere huster kanskje at de fikk samme lønn uansett når på dagen de hadde begynt å arbeide. For Yah'shua (Jesus) måler ikke, men Han er opptatt av hjertets tilstand. Han bryr Seg ikke om vi har samlet en stor haug med gode gjerninger, eller bare en liten haug. Karmas lov som er så populær i de østlige religioner, er ikke Yahwehs lov.

    Han gjør det klart i alt Han sier at det kommer ikke an på hvor mange gode gjerninger du samler, men det som teller er at ditt hjerte er rett for Ham. Og hvis ditt hjerte er rett for Ham, da vil du selvfølgelig gjøre gode gjerninger, uten å føre en opptegnelse over alt det gøde du gjør.

    Det var en gang en konge som skylte en stor sum penger til en av sine adelsmenn, men han kunne ikke betale tilbake. Adelsmannen gjorde i stand en stor fest for kongen med et stort bål i hagen. Så alt bevis på kongens gjeld ble ødelagt. Der er akkurat slik Yahweh er ovenfor oss med våre synder. Hvis vi kommer til Ham med et ærlig hjerte og forsaker det galne vi har gjort, da blir skylden automatisk tatt bort. Like fort som vi knipser med fingrene.

    Det er det som er skjønnheten med Kristi offer. Vår synd blir tatt bort likeledes som med gjelden i historien vi nettop hørte om.

    Der er en annen historie som jeg vil tilpasse hva vi snakker om her. Det er historien om det gamle tyske flag. Det var svart, hvitt og rødt. Da jeg leste i skriften i morges slo det meg at der er noen sterke symboler i det flagget. Det symboliserer hele evangeliet. Det svarte representerer vår synd, det røde representerer Kristi blod som renser vekk all vår synd, og det hvite representerer den renheten som følger etter renselsen.

    En liten gutt som ble sett på som litt smårer, sa at Yah'shua (Jesus) kom med en rød hånd og skrubbet vekk alle hans synder. En gamle mann kom bort til denne guten og viste ham en bok. Han sa det var hans dagbok, men boken hadde bare tre ark og ikke et eneste ord var skrevet på dem. Den første siden var svart, den andre rød, og den siste var hvit. Vi forstår nå hva det symboliserte for ham. For en vidunderlig dagbok å ha!

    For en nydelig måte å symboliserer hele Kristi forsoning. For å få det sorte til å forsvinne, å få det hvite til å være evig, må det røde være med.

    Men hva med den smådumme gutten som fortalte om det røde hånden? Visste dere at symbolet for Nord-Irland er en rod hånd? Det er en gammel tradisjon som går tilbake til Juda i gamle testamentet da Judas hus ble delt i to familier. Den ene famile ble kalt Juda og symbolet var en rød hånd, og som vi vet ble Kristus født gjennom denne slekt. Så den dumme gutten var kanskje ikke så dum alikevell. Han hadde en nydelig lignelse på hvordan Kristus fjerner våre synder med Sin røde hånd.

    La oss nå gå tilbake til Lukas 7, vers 44 til 50. Som vi husker tørket Maria Kristi føtter med sitt hår. Simon klaget, men da formante Yah'shua (Jesus) ham strengt og sa:

      "Jeg kom inn i ditt hus, du gav Meg ikke vann til mine føtter, men hun vette Mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår. Du gav Meg ikke noget kyss, men hun holdt ikke opp å kysse Mine føtter fra den stund Jeg kom inn; du salvet ikke Mitt hode med olje, men hun salvet Mine føtter med salve.

      "Derfor sier Jeg til deg: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket mye; men den som lite forlates, elsker lite. Og Han sa til henne: Dine synder er deg forlatt.

      "Da begynte de som satt til bords med Ham, å si ved seg selv: Hvem er denne mann, som endog forlater synder?

      "Men Han sa til kvinen: Din tro har frelst deg; gå bort i fred."

    Som vi vet var dette Maria. Hun reflekterte den perfekte dyd av helligheten, som bare kan komme gjennom et angergivnet hjerte. Tenk hvor feil Simons verdigrunnlag var da han ønsket å kaste henne ut av huset.

    Jeg elsker denne historie. Det er en hellig ordinans gjemt i denne histori, hvir kirken salver Kristi føtter med parfyme. Maria symboliserte uten at hun selv visste det, Yah'shua haMashiach's (Jesu Kristi) kirkes holdning ovenfor sin frelser. Kristus berørte denne syndige sjel og omformet den til stor skjønnhet. Jeg tror at Maria er i det selestiale rike allerede, og at hun symboliserer hele kirken.

    Jeg vet at vi har snakket om Maria-Marta prinsippene flere ganger, og vi vil komme tilbake til dette om og om igjen. Men husk denne historien om Maria for det er slik Kristus vil at vi skal være. Hvordan tror dere at Maria følte da Kristus sa at hun var tilgitt? Utin tvil kommer der alltid med tilgivelse av synd en fred i hjerte. Før tilgivelse kan der ikke være fred. Ingen har noen rett til å ha fred i sjelen mens de lever i synd. Og hvis de føler fred, er det en kunstig fred. Vi er eksperter på å skape en indre tilstand som reflekterer det lys vi ønsker. Men en skapt fred vil ikke vare. Men Kristi fred vil være evig. Selv om det er storm utenfor vil vi ha invendig fred, og vi vil ikke frykte noe.

    En historie som tar for seg dette er historien om mannen som gjorde en kriminell handling som førte til at han ble dømt til døden. Mannen var en personlig venn av kongen. Rettsaken begynte og bevis på bevis talte imot ham, men han viste ingen frykt. Han kunne ikke rømme, de andre rundt ham mistet mote, men han var like rolig. Han hadde perfeckt fred med seg selv. Selv da de skulle utføre dødsdommen, var han kile rolig. Han tok fram et stykke papir og rakte det fram til dommerne. Det var kongens tilgivelse. Og med det trengte han selvfølgelig ikke fryke noe.

    Og med vår Konges tilgivelse, uansett hvor skyldig vi var, trenger vi ikke å være redd for noe. Vi kan har fred.

    Verden vil anklage oss, og vi vil til tider kanskje anklage hverandre for å ha gjort noe galt, men det viktigste er å være rene framfor Gud. Og vite at vi gar kongens tilgivelse i vår brystlomme.

    I den Hellige Orden finnes an åpenbaring om såmannen. Vi skal se på to deler av den lignelsen. Vi husker at når såmannen sådde falt noe av frøene ved veikanten, og veikanten symboliserer veien som er godt nedtråkket av mennesker. Et barnehjerte er veldig følsomt overfor alle intrykk. Jo mindre de er, jo lettere er det å såre dem. Det kan være den minste lille ting. Men sjelen bli større og mange inntrykk kommer på den, vi erfarer forskjellige følelser, vårt sinn lærer om inbillningskraften. Vi tramper på vår indre verden om og om igjen så vi blir hardere. Hver gang en ung person begår synd og ikke omvender seg, blir han hardere åndelig. Og det er veldig hardt for en hard person å omvende seg. En sjel som er hard vet hva må gjøres, men finner det umulig å omvende seg og forandre sitt liv. De gode impulser er der, den Ruach haQodesh's (Hellige Ånds) innflytelse er der, men det synes som en uovervinnelig vegg. Og når impulsene forsvinner så glemmer en at en synd er begått og en går tilbake til hva en gjorde før.

    Kristi lys virker i sesonger og når den forteller oss noe, må vi ikke under noen omstendigheter utsette å handle. Vi må handle med en gang. Disse impulser kommer som følge av Guds nåde. Vi fortjener det ikke, så vi må ta tak i hver god gave som kommer og fullføre den gudommelig mening bak impulsen.

    Frøende som falt ved veikanten er som det harde hjerte. For den som har et hardt hjerte krever det mye å få dem på knærne. Og for mange slike trenger det vanligvis en tragedie før de kommer på knærne. Er det ikke sant at noen ganger måtte Yahweh tvinge oss på knærne før vi omvendte oss? Han gjør ikke dette for å være fæl med oss, men Han ser at vi driver mot helvetes vei.

    Der er an gammel legende fra Europa om en hestemann som gallopperte over andres jorde om natten. Og hvor enn hesten tråkket ble jorden så sammenpresset at ingenting ville gro der igjen. Og der er akkurat slik med oss. Jo mer synd vi begår, jo hardere blir grunnen i vår sjel og jo hardere blir det for Kristi frø å gro der. De syv hovedsyndene er gode eksempler på dette: stolthet, dovenskap, misunnelse, kjødets lyst, grådighet, griskhet og sinne. Alt dette presser vår jord hard slik at evangeliets frø ikke kan slå rot. Og jo mer vi lar det onde trå på vårt hjerte, jo vanskeligere blir det for oss å finne riket.

    Men hva med de frøene som falt på stengrunn? Utenfor hvor vi bor holder de på med å bygge et eller annet, og jeg var overrasket over å se da de tok vekk jorden, hvor mye sten som var under. Jeg regnet med at der ville være meter på meter med jord først, men noen plasser var ikke jordlaget tykkere enn noen centimeter. Og under massiv sten, som bare kunne fjernes med dynamitt.

    Frø som faller på stenbunn er likt dette. Frøene går litt ned i jorden, og med varmen fra stenen vokser frøet opp fort. Det skyter i været med en gang.

    Jeg tror at i tillegg til åpenbaringen som vi har fått til denne lignelsen, så representerer disse frøene de som er følesesmessige. I begynnelsen gjør de store løfter, hvis noe trenger frivillige til et arbeid, er de de første til å melde seg. Følelsene kommer fort opp. Slike mennesker er ofte befengt med sorg, de gråter utrøstelig, men sorgen går fort vekk. De blir fort berørt av evangeliets appell og går inn for saken med stor iver, og gjør alle andre til skamme. De går på alle møter, gråter når de synger og ber, snakker alltid om Kristus til sine venner, og mister aldri en anledning til å vitne. De har en vidunderlig iver. Men slik fort vekst mangler røtter og når sommerens hete kommer, kommer og problemene. Solen svir dem og de begynner å visne.

    Jeg tror at åndelivet er akkurat som dette, hvis vu bygger vårt liv på følelser vil det ikke vare. Det vokser frodig ril å begynne med, men ve vet ikke hvordan det vil være neste dag. Noen ganger varer entusiasmen bare en kort tid, for med heten av problemmer, slit og sorg, da vil disse rotløse frøene visn og dø.

    Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal være uten følelser. Følelsene er vitale for evangeliets liv.

    Jeg har sagt det mange ganger før og vil si det igjen og igjen at vu må ikke bygge vår tro på følelser. Vi må bygge evangeliet på moralske vilje. Vi må bygge evangeliet på noe som er mye sterkere enn følelser, så når frøene er plantet vil røttene gå dypere så ingen storm kan rive opp planten. Selv om hele treet blir blåst over enda av og til, vil der vokse opp igjen hvis røttene er grunnfestet i sanne prinsipper. Og treet vil være sterkere enn før.

    Hva er moralsk vilje? Noe som er fast og uforenderlig. Det er en beslutning om å følge Kristus uansett følelser, uansett hva andre sier, vi må ha røtter som ikke gir etter. Og disse røttene går dypt i det vi kaller en pakt.

    Jeg vil ikke at dere skal fornekte deres følelser, eller undertrykke dem. Heller ikke vil jeg at dere skal undertrykke deres iver og lidenskap for Sion, men sett disse tingene i rett orden. Og innse at den helligste ting, den mest verdifulle og varige ting, er en pakt som blir holdt fast til.

    Yah'shua (Jesus) gjorde en pakt med Sin Fader om at Han skulle komme ned til jorden og bære våre synder. Han var ikke fullftendig klar over da Han gjorde pakten, hva den innebar. Det var ikke før i Getsemane at det virkelig kom over Ham hva Han måtte gjøre. Vi vet hva Han sa til Sin Fader: Hvis det er mulig la denne kopp gå Meg forbi. Hvis Han hadde bygget Sin tro på følelser hadde Han falt sammen i det øyeblikk. Det ville vært umulig å fullføre forsoningen. Men Han undertrykket heller ikke Sine følelser.

    Vi vet at selv med de utrolige smertene på korset så var Hans tro bygget på noe mye sterkere enn følelser, nemlig en pakt med Sin himmelske Fader. Og han visste at hvis Han ikke klarte det, ville menneskeheten ikke lenger ekistere. Og når vi gjør en pakt med vår himmelske Fader gjennom Yah'shua (Jesus) så er det et bilde på på den pakt Yah'shua (Jesus) inngikk med Sin Fader.

    For når vi er sanne mot våre pakter så kan ve være frelsere på Sions berg, ikke ved vår egen kraft, men ved Kristi nåde. Vi er Yahwehs armer og ben, hans hode og hender. Der er mange som vil stole på oss i de dager som kommer, og hvis vy bryter pakter, hva vil da skje med dem? Hvis vi setter et dårlig eksempel, hva slags bilde av Kristus vil de få? Så la oss bygge vårt andelig liv på pakter. Dåpspakten, tempelpaktene, og la så de hellige tanker og følelser gå ut fra dette.

    Det er defor det er så mye ustabilitet i den kristne verden. De mangler pakter.

    Det er lett for meg å si disse ting. Hver av oss her har eller vil bryte pakter. Inntil den perfekte dag kommer vil dette skje. Vi må gjøre nattverden til en levende del av vår tilbedelse og be Herren om å gjenopprette paktene. Og jeg ønsker at nattverden for deg skal være et symbol på moralsk vilje. Det er ikke nødvendig for å være nær Gud. Den som er nær Yahweh er den som er bygget fast i sin pakt, og som ikke viker på noen måte. Og en vil vite at en er fast i pakten på grun av den fred som er har i sjelen. Så la oss gjøre pakten til en virkelig del av vårt evangelie liv. Og sette våre åndelige verdier i den rette orden.

    Kvinner er gjerne mer følelsomme enn menn og tror ofte at hvis de ikke har disse vidunderlige følelsene hele tiden da har de gått vekk fra Yahweh. Menn kan streve med tanken, hvorfor er ikke vi så følelsomme? Vel, menn trenger å lære å bli kvinnelige. De trenger å åpne sine hjerter mer. Og som vi vet fra skriften må også kvinner lære å bli mannlige og bygge sitt liv på pakter.

    Det står i det siste vers i Thomas evangeliet at ingen kvinne kan komme inn i himmelens rike uten å bli mannlig. Det vil si at hun bygger på rene moralske prinsipper. Men det er et vers som mangler i slutten av Thomas evangeliet. Det skal stå at ingen mann kan komme inn i himmelens rike uten a bli kvinnelig. Om en bygger på moralske prinsipper, men følelsene er døde, da må en spør hva slags prinsipper em har bygget på.

    Der er mye å gjøre. Yahweh ønsker å forandre hele kirkens utseende. Bildet som vi gir utad er fortsatt ikke riktig, fordi vi har lang vei å gå. Vi trenger en indre omveltning. Jo mer Yahweh oppfordrer oss til en slik innvendig omveltning, jo mer blir vi utsatt for prøvelser. De som er bygget på sanne prinsipper vil bli sterkere. Men de som ikke are bygget på rette prinsipper og som ikke vil omvende seg vil forlate oss av egen vilje. Og vi vil gråte mange tårer.

    Tale gitt 1. oktober 1989 i Hurdal, Akershus (Nytt Liv, Nr.2, Vår 1990, s.6-9)

    Laget: 4. august, 1998
    Oppdatert: 2. november, 2004


    Copyright © 1987-2008
    Guds Nye Pakts Kirke
    Yahwehs B'rit Chadashah Forsamling