Forvalterskap er en grunnleggende prinsipp i Kristi evangelium. Men hva er forvalterskap? Å være en forvalter i evangeliet er å være ansvarlig for alt vi gjør, tenker, føler eller sier. I virkeligheten betyr det at vi tar ansvar for hvordan vi styrer våre liv ved å sette oss selv til å bli målt mot Guds lover.

Det er i hovedsak to slags forvalterskap som vi er ansvarlig for: (1) Det som er åndelig, og (2) det som er timelig. Loven om det timelige, eller forvalterskapet over våre penger og materielle eiendeler, er det spesielle ansvar for diakonatet, og det er grunnlaget for forvalterskapet i det åndelige områder (Olivengrenen 113:2ff). Men loven om det timelige går forbi materielle goder og omfavner alt vi gjør på det materielle plan også.

Til kontrast, loven til det åndelige angår det som er inni, eller med andre ord, de grunnleggende årsaker til våre handlinger på det materielle plan. Det angår styret over tankene og følelsene. Jesus var nøye med å peke ut at enkelt nok å manifestasjonene av vår indre verden i den ytre ikke var nok, men at vi måtte komme til roten av årsakene. Dette illustrerte Han tydelig da Han sa at å ikke drive hor i kjødet, der er ikke nok -- men det er viktig at man ikke driver hor i hjertet heller (Matt.5:27-28).

Guds prestedømmes spesielle ansvar eller forvalterskap er å undervise, forkynne, formane og leve et eksemplarisk liv. Prestedømmet er delt tre deler: (a) Det Zadoksk, hvis ansvar det er å leve som gode eksempler for det timeliges lov; (b) Det Enokske; og (c) Det Patriarkalske, hvis ansvar det er å leve som gode eksempler for det åndeliges lov.

Den Zadokske orden ventes å oppfylle paktene og budene til det ytre livet, ved å vise eksemplarisk oppførsel i all sin ferdsel. De skal være selvdisiplinerte i alt de gjør i det synelige plan.

De Enokske og Patriarkalske ordenene ventes å oppfylle paktene og budene ikke bare i det ytre liv, men i det indre liv også. De skal ha tankene og følelsene underlagt og i harmoni med den Hellige Ånd i alle ting.

Den Zadokske orden lignes noen ganger med det å være sønn (eller datter i det Martaske orden) og det Enokske og Patriarkalske orden lignes med farskap (eller moderskap i det Miriamske og Martriarkalske prestedømmet). Det skulle ikke forståes slik at det ene (Enokske og Patriarkalske) er åndelig og det andre (Zadokske) er ikke-åndelig, for forskjellen mellom dem er ganske enkelt et spørsmål om grad av åndelig modenhet. Noe som er karakteristisk for det Zakokske og Martaske er at det indre ikke tilsvarer det ytre, det ytre (kjødet) gjør ofte opprør i forsøk på å fremme sin autoritet over det indre (ånden). Disiplin over kjødet pålegges av et fast autoritært styre, motivert av kjærlighet til ens medmennesker, i kunnskapen om at å være udisiplinert i det ytre vil skade andre. Det er bare to alternativer til dette regime: (1) Å tillate kjødet dets styrskap og å være instrumentet til ødeleggelse både av en selv og andre, eller (2) Å isolere seg så en ikke kan skade andre. Begge deler er synd, for den første er synden av det man gjør og for den andre er det synden av å ikke gjøre noe. Ingen av dem representerer sant forvalterskap og begge står fordømt ovenfor Himmelen.

Som kjødet lærer å være lydig mot den personlige, indre, ånd, således må også menneskets indre ånd lære å underordne seg den Hellige Ånd, eller Kristi Lys. Mennesket er i krig med seg selv på grunn av sin falne natur og må disiplinere de forskellige stridende deler: tankene, følelsene og kjødet.

Det personlige mål med prestedømmets forvalterskap, er således å dyrke indre disiplin slik at det ytre (det materielle) vil bli tilpasset. Løftene er klare, for den som er funnet å være en trofast, en rettferdig og vis forvalter, skal gå inn i Yahwehs glede, og skal arve evig liv.

Frukten av fullført forvalterskap er lykke og evig liv, fordi forvalteren som har fullført, fullfører sitt livs misjon og hensikt.

Jeg har så langt vekt på den personlige siden av forvalterskap, og skjønt det er meget viktig, er det ikke hovedhensikten med prestedømmets forvalterskap. Grunnen for at prestedømmet eksisterer er at det skal være for å tjene andre. Dette blir gjort på to hovedområder:

(1) Innen Kristi Legeme, eller kirke. Skjønt frelse er en intens personlig sak mellom individet og hans/hennes Gud, er det også kollektiv. Dette er betydningen av Elias ånd. De Nye Pakts Kristne er ikke en gruppe troende som ikke har noe med hverandre å gjøre, men er en familie av troende og alt det som det ordet innebærer. Hvis frelse bare var personlig, så ville det ikke være behov for en guddommelig plan i historien -- men menn og kvinner ville ganske enkelt bli født på jorden, utarbeide sin frelse og så forlate den igjen. Mennesket ble skapt som et sosialt vesen, hvilket er grunnen til at Eva ble skapt ut av Adam.

Det er derfor vi lever i familier, stammer, nasjoner, grupper, fellesskap, osv.. Og siden folk virker overfor hverandre, er det klart at de påvirker hverandre. Kristi legeme er en familie, en fast sammenknyttet familie av elskende mennesker med en forenet faktor: en hengivenhet til Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus). Folk handler overfor hverandre å påvirker hverandre hele tiden, for det bedre eller det verre.

Funksjonen til prestedømmet, i Kristi legeme, er å forsikre at samhandlingen skjer i en Kristuslik måte og å gjøre alle de hellige i stand til å hjelpe hverandre i deres personlige vekst i Yah'shua (Jesus). Frelse er derfor både personlig og samfunnsmessig, og faktisk så la Yah'shua (Jesus) vekt på det samfunnsmessige aspekt av frelsen da Han sa at en person bare ville finne personlige frelse (eller finne sit sanne jeg, og derfor Kristus, som er ved senteret av det sanne jeg) hvis han først mister seg selv i tjeneste for andre (Luk.9:24). I det å miste seg selv for Kristi sak, finner vi oss selv, og det betyr å ofre dor de hellige. Å gjøre noe annet er å bli tapt, ulykkelig og ufrelst.

(2) I verden. "For så har Gud elsket verden at Han sendte Sin Sønn til verden for å dø for verden" (Joh.3:16). På samme måte er vi sendt inn i verden for å bringe tapte syndere til et personlig samfunn med Yah'shua (Jesus) og inn i Hans åndelige familie, kirken. Vi er kalt til å berike deres liv, og de våre i gjensidig tjeneste.

Verden er ikke, imidlertid, kirken, og den intime og dypt elskende forening eller fellesskap vi har i Legemet eller kirken, finner man ikke i verden, hvilken er en farlig, ensom og desperat ulykkelig plass. Bare disse som har nådd perfeksjon og fullt ut er helliggjorte i Kristus er i stand til å tjene i verden som enslige tjenere, og enda da går de ofte sammen. Likeledes er vi ikke kalt til å unngå verden ved å låse oss vekk -- vi er kalt til "gå...og lær alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens, Sønnens og den Ruach haQodesh's (Hellige Ånds) navn: og lærer dem å holde alle ting som Jeg har befalt dere: og, se, Jeg er med dere alltid, endog til verdens ende. Amen" (Matt.28:20). Dette er den store prestedømsbefalingen fra Herren Yah'shua (Jesus), og mens visse prestedømsembeter og kall har en større eller mindre vekt på misjonsarbeid, så er alle misjonærer ikke desto mindre. Og disse som er fylt med Kristi kjærlighet og som sannlig er Hans tjenere vil alltid ønske å vitne, for det å vitne til verden er en av de viktigste befallinger Jesus har gitt oss.

Forstår dere mønstret? Vi må bli frelst innvendig og utvendig, men elene kan vi ikke gjøre dette. Vi er sosiale skapninger, men bare sanne sosiale systemer kan bringe helhet og glede. Det kalles Sion.

Å søke å fremme hvilket som helst annet samfunn enn Sion vil ikke bringe dere lykke. Hvis dere bare søker på bygge opp deres personlige familier, karreiere eller andre interesser, så vil dere aldri finne den lykken dere søker, og dere vil ganske sikkert ikke fullføre deres prestedømsforvalterskap. Hvis deres mål er egoistisk, så vil dere eventuelt forgå når det gjelder åndelige ting. Det lover jeg dere i Herrens navn for dette er en sak av ren, uomtvistelige fakta. De fleste av dere vil gjenkjenne dette på grunn av ankel, vanlig åndelig fornuft, men for mange vil det ikke gå lenger enn til deres hoder. Det er en ting å akseptere dette som et intellektuelt forslag, men noe helt annet å ha en brennende lengsel etter Sion i hjertene, og enda noe helt annet å faktisk gjøre noe med det.

De av dere som hav vært gjennom templet kjenner bevegelsens lov ved vilken ånden helliggjøres, for dere har blitt lært Kristi lys mysterier. Dere vet hva prestedømmet er. Ikke desto mindre så forblir prestedømmet stort sett sovende i dere på grunn an mangel av bruk. Dere er fremdeles bundet opp i deres verdslige mål og Riket er langt fra å være den første kjærlighet i deres liv. Dette er en virkelig forklaring på hvordan prestedømmet forsvinner fra vår midte.

Da de allierte satte i land en stor arme på stranden til Anzio i Italia under den siste verdenskrigen, sammenlignet Winston Churchill den med en strandet hval. Jeg tror kirken sammenlignes med denne hvalen, den er stor i sin kunnskap og skriftsresurser men hjelpeløs i sanden på grunn av inaktivitet. De hellige trenger et prestedømme badet i de brennende følelsene ut fra Kristi Lys like mye som en hval trenger vann. Dere har alle sett strandede hvaler -- de er hjelpeløse, og hvis de ikke blir hjulpet, så dør de vanligvis.

Et prestedømme som hverken tjener flittig i sin familie eller i verden, må dø. Når de hellige er fylt med Kristi sanne kjærlighet så vil de ønske å være sammen med hverandre så mye som mulig. Det faktum at dere ikke samles mer enn dere gjør, heller ikke vitner aktivt i verden, vitner om at deres kjærlighet har vokset kald. I et førstefødt samfunn vil dere være rundt hverandre hver dag -- hvis dere ikke forbereder dere for dette nå, i Kristi kirke, ved å være sammen ofte, så vil dere ikke være forberedt på å samles i en by som Sion.

Jeg er, selvfølgelig, glad for at vi ikke møtes bare for å møtes, for det er på den måten en levende religion blir en død religion. Dere må ikke vente på at pastoren skal kalle dere til å gjøre ting før dere vil handle, men dere må alltid søke å stille dere til disposisjon. Det er ikke noe som er med mismodig for en pastor enn å måtte mase på folk for å få ting gjort, av den enkle grunn at det ikke er etter sann kjærlighet. Et sant prestedømme vil være ivrige etter å tjene. Det vil ikke sitte dovent i et hjørne og vente på å bli kalt.

Betrakt et barn. Barn som har blitt ordentlig oppdratt vil være ivrige etter å tjene og ikke tillate mor å gjøre alt. Min egen datter kunne knapt vente på å vaske opp. Hun elsket å tjene og se anerkjennelsen i sine foreldres eller besteforeldres øyne. Det at hum ikke gjorde spesielt bra er ikke saken -- hun hadde et villig hjerte og følte at hun hadde verdi. Etter hvert ville hun ha lært å vaske opp ordentlig så vi ikke måtte behøve å vaske opp over igjen. det er det samme med oss. Vi må ikke holde vår tjeneste tilbake fordi vi er redde for å gjøre en dårlig jobb, for det er ved å tjene vi blir helliggjorte og rettferdiggjorte. Virkelig, vi må gå inn i prestedømstjeneste og vite at vi i plutselig modenhet eller plutselig perfeksjon -- hver pastor, hver leder over menn, begynte fersk og klønete. Men hvis vi ikke hadde tillatt dem å gjøre feil, så ville de aldri vokset og aldri oppnådd det de har oppnådd gjennom Kristi nåde.

I en nyere åpenbaring, har Yahweh sagt:

"Velsignet er de som er fylt med hærskarenes Herres iver, for det er noen som arbeider utrettelig for riket"(Olivengrenen 198:16).

"Jeg har kalt dere til å gå ut i verden, men i Min kraft og styrke...Dere har blitt gitt mønsteret, derfor vær vise. Dere er ansvarlige for alt dere gjør og er uten unnskyldning hvis dere i ulydighet blir trukker nedover i mørket. Adlyd mens det fremdeles er tid, for et veldig stort mørke vil dekke jorden, og mange vil være som faller fra trinnene som leder til evig liv" (Olivengrenen 309:62-63).

"Mine små barn, la oss ikke elske i ord, eller med tungen, men i dåd og sannhet" (1 Joh.3:18).

Nytt Liv, Nr.1, Vinter 1990