Josefus og den jødiske Filosofen Filo i Aleksandria skriver:

"Blant jødene var det noen som kaltes eséerne - omtrent 4000 i talet. De har fått sitt navn for sin hellighets skyld, da de mener at hovedideen er å tjene Gud, som er livets prinsipp, ikke ved å slakte dyr, men ved å ha sitt sinn vendt mot skaperen i alle livets gjøremål.

Disse esséere bor sammen på landsteder og ungår bylivet på grunn av de laster og forbrytelser som der råder blant innbyggerne, da de vet at de har like meget å frykte av samkvemmet med dem, som av usunn forpestet luft og alle smittsomme og dødelige sykdommer som kommer av deres urimelige livsføring. Esséernes, beskjef-tigelse i det praktiske liv er jordbruk og håndverk som blomstrer fredelig hos dem. De gjør vel både mot seg selv og sin neste uten gjerrig å samle penger eller legge seg til med store jordegods.

De søker sitt utkomme bare for det daglige brød. De er nesten de eneste mennesker som lever vergeløse, ja, uten penger, og holdes for å være rike mer på grunn av sin livsholdning enn av noen overflod på eiendom, da de med rette hevder - at enkelhet er den største vinning. Spyd, piler, sverd, hjelmer, panser og skjold lager ingen av dem, heller ikke andre våpen eller redskaper som brukes i krig. En skal ikke finne blant Esséerne en eneste som beskjeftiger seg med slikt som kan misbrukes av mennesker, selv om det hører til fredlige yrker. Derfor drømmer de aldri om å bli kjøpmenn eller meglere som kan friste til gjerrighet.

En finner ingen slave hos dem, de er alle frier og tjener hverandre innbyrdes. All overhøyhet forkaster de, ikke bare som urettferdig fordi det bryter likestillingen, men som noe gudløst fordi det er vold mot naturens lov som føder alle like og fostrer alle som ekte søsken. Hos andre derimot blir dette blodfellesskapet brutt av havesyke, og derved oppstår det uenighet istedenfor fred, hat istedenfor kjærlighet.

Logikken som er en del av filosofien, overlater de til ordkløvere, da den ikke er nødvendig for å vinne dyd. Den del som har utforskningen av naturen til formål, overlater de til høytflyvende teoretikere med untagelse av det som omfatter studiet av Guds væsen og universets skapelse. Det er bare til moralen eller forplantningslæren de egner all sin kraft under ledelse av fredens lover, som ingen kan fatte som ikke er rørt av Guds Ånd. I disse lover får de stadig undervisning, men særlig på den syvende dag som de holder hellig og lar alt arbeid hvile. De begir seg da til sine synagoger, og her setter de seg i bestemt orden etter alder og gjør seg rede til å lytte. En Læser høyt fra de hellige bøker, hvor etter en av de mest erfarne forklarer de dunkle steder. Størstedelen av deres skrifter har symbolsk innhold slik som var tilfelle med de gamle filosofer.

De får lære fromhet, hellighet, rettferdighet og behandling av den enkeltes eller felles anliggender, kunnskapen om det sanne gode og hvordan en skal kunne velge det gode og unnfly det onde. Alt dette behandler de fra et trefoldig synspunkt - nemlig kjærligheten til Gud, dyden og nesten. At de har den høyeste Gud som skaper - derom vitner alt: Deres renhet som varer hele livet - deres avhold fra eder og løgn - og deres oppfatning av Gud som årsaken til alt godt, men ikke til noe ondt. At dyden ligger dem på hjerte viser deres forakt for penger, ære og vellyst, deres tilbaketrukne og sparsomme liv, deres utpregede arbeidsomhet, enkelhet og selvkontroll. De er medgjørlige, sakelige og samarbeidsvillige og viser lovlydighet og standthaftighet. At de elsker sine medmennesker beviser de gjennom sin velvillighet, sin ubeskrivelige merkverdige like- silling og sitt eiendomsfellesskap som det kan være påkrevet å si noen ord om.

For det første har ingen eget hus, men det tilhører alle. Deres bosteder står åpne endog for fremmede som iaktar samme livsorden. Videre har de felles kasser og deler alle utgifter, de har endog felles klær og felles mat i felles måltider. Et slikt fellesskap i boligspørsmål, levemåte og måltider finner en ingen andre steder. Og dette er forståelig for de overlater alt til fellesboet uten å beholde noe for seg selv. På denne måte forsyner de hverandre med hva hver og en trenger. De som er gamle og ikke greier å skaffe seg til sitt utkomme, blir ikke overlatt til seg selv, men får av fellesboet til sitt underhold". Esséerne var kjent som strenge vegetarer.

I de senere år er det gjort nye funn som synes å bekrefte at det er sammenheng mellom esséerordenen og kristendommens egenlige ånd og livssyn. Dette viser at det har vært en naturlig utvikling fra den gamle jødedommen via esséerne til kristendommen. Disse esséerne har fungert som et samfunn i 150 år før Kristi tid.

Selv kalte de seg ikke esséere, men med benevnelsen "Den nye pakts samfunn". De hadde sin leder med åpenbaringer av Mose lov, og som de kalte som rettferdighetens lære. Han døde i året 63 før Kristi fødsel.

Dette samfunnet hadde blant annet nadverden som sitt viktigste ritual, slik som i kristendommen. Idealet for begge samfunns vedkommende er framfor alt enheten og barmhjertighets-arbeidet -Tjenerprinsippet.