Det var under krigen. Jeg ble utnevnt til offiser i general Mannerheims hær. Det var en skrekkelig tid. Vi beleiret en by som var blitt tatt av de røde, og vi erobret den. En flokk røde fanger ble overlatt i min varetekt, syv av dem skulle skytes ved soloppgang mandagen etter. Jeg glemmer aldri den siste dagen... De syv dødsdømte oppholdt seg i kjelleren i byens rådhus. I korridoren sto mine menn oppstilt med riflene. Luften var mettet med hat. Mine soldater følte seg oppildnet av seieren og slynget hånlige ord mot fangene, som til gjengjeld svarte med forbannelser og hamret på veggen med sine blodige hender. Noen ropte på kone og barn, som var langt borte. Ved soloppgang skulle de alle dø.

Vi var seierherrer, det var sant men verdien av denne kjennsgjerning syntes å svinne ettersom natten gikk. Jeg begynte å tenke over om det ikke i grunnen hvilte en forbannelse over våpnene, likegyldig på hvilken side de fantes.

Da hendte det noe. En av de dødsdømte begynte å synge. Det første alle tenkte på, var at han var gått fra forstanden. Men jeg hadde lagt merk til denne mannen, Koskinen. Han hadde ikke raset som de andre, men sittet rolig på sitt leie -- et bilde på den ytterste fortvilelse. Ingen hadde snakket med ham, enhver hadde nok med sin byrde. Koskinen sang, først litt usikkert, men etterhvert vokste stemmen og ble naturlig og fri. Alle fangene snudde seg og så på ham. Han syntes nå å være i sitt rette element: "Sikker i Jesu arme, trygg i hans ømme kjød, finner jeg hjelp i farer, fristelser, sorg og nød. Lett blir min tunge byrde, snart svinner frykt og tvil, kun noen sorgens tårer, deretter gledens smil"...

Om igjen og om igjen sang Koskinen dette verset, og da han endelig sluttet, ble det stille i noen minutter. Så ropte en vilt utseende fyr skjeldsord til ham og spurte hvor han hadde dette verset fra, og om han hadde tenkt å få dem til å bli religiøse. Koskinen så på sine kamerater med tårer i øynene, og så spurte han rolig: "Vil dere høre på meg et øyeblikk?" Da ingen svarte, fortsatte han: "Dere spurte meg hvor jeg har dette verset fra. Jeg hørte det på Frelsesarmeen for fire uker siden. I begynnelsen lo jeg også, men denne sangen grep meg. Min mor sang om Jesus og ba til ham"... Han stanset litt som for å samle mot. Så reiste han seg som den soldat han var, så rett på dem og sa: "Det er feigt å legge skjul på hva man tror; den Gud som min mor trodde på, er nå også blitt min Gud. Jeg kan ikke si hvordan det skjedde, jeg vet bare at det er skjedd. Jeg lå våken forleden natt, og med ett så jeg min mors ansikt foran meg. Da ble jeg minnet om den sangen jeg hadde hørt, og jeg ble klar over at jeg måtte finne min Frelser og skjule meg i ham. Så ba jeg -- slik som røveren på korset, at Jesus ville tilgi meg og rense min syndige sjel og gjøre meg skikket til å møte ham. Det ble en vidunderlig natt", fortsatte Koskinen. "Til enkelte tider lyste det rundt meg. Vers fra bibelen og sangboken kom dukkende fram i hukommelsen. Det brakte bud om en korsfestet Frelser, om blodet som renset all synd og om hjemmet han har beredt for oss. Jeg takket og tok imot, og siden har dette sangverset lydt i mitt indre. Det er Guds svar på min bønn". Koskinens ansikt strålte av indre lykke. Hans kamerater sto ganske stille. Selv sto jeg fastnaglet til gulvet. Mine soldater kom nærmere for å høre hva denne røde opprører hadde å si. "Du har rett, Koskinen", sa endelig en av hans kamerater. "Bare jeg visste om det var nåde også for meg. Men disse hendene mine, har utgytt blod, og jeg har spottet Gud og trampet på alt som er hellig. Nå vet jeg at det finnes et helvete, og det er på dette sted jeg hører hjemme". Han sank ned på gulvet med fortvilelse malt i sitt ansikt. "Be for meg, Koskinen", stønnet han. "I morgen skal jeg dø, og min sjel er i djevelens hender". Og så lå da disse to røde på sine kne og ba. Det var ingen lang bønn, men den åpnet himmelen for dem begge. Og vi som var vitner til det, glemte vårt hat, det smeltet bort i det himmelske lysskjær; for her søkte to menn som snart skulle dø, forsoning med sin Gud. En dør til det usynlige sto på klem, og vi var betatt av synet.

La meg fortelle i korthet at da klokken var fire, hadde alle Koskinens kamerater fulgt eksempelet og var begynt å be. Ingen kan beskrive den forandrede atmosfære. Noen satt på gulvet, noen på trebenkene, noen gråt stille, andre samtalte om åndelig ting. Ingen av dem hadde en bibel, men Ånden talte til dem. Så begynte noen å tenke på de der hjemme, og det ble en ivrig skrivetime. Det ble bekjennelse og tårer i disse brevene. Natten var nå nesten gått og det grydde av dag. Ingen hadde blundet et øyeblikk.

"Syng den sangen igjen, Koskinen", ba en av dem. Og dere skulle ha hørt dem synge! Det ble ikke bare den sangen, men lengst forglemte strofer og kor dukket opp av hukommelsen, som knopper springer ut i vårsolen. Vakten stemte også i, for Guds kraft hadde grepet alle. Alt var forvandlet, og kjelleren i det gamle ærverdige rådhus gjenlød denne morgenen av sangen om lammets blod.

Så slo klokken i tårnet seks. Hvor inderlig jeg ønsket å kunne søke om benådning for disse menn, men jeg visste at det ikke ville nytte. Mellom to rekker soldater gikk de ut på plassen og stilte opp. En av dem ba om at de måtte få synge Koskinens sang enda en gang, og det fikk de lov til. Så ba de om å måtte få dø med utildekkede ansikter, og med oppløftende hender sang de av all sin kraft: "Sikker i Jesu arme, trygg i hans ømme kjød". Da de siste toner var dødd hen, var også deres siste øyeblikk kommet. De syv røde, hadde kjempet sin siste kamp. Vi bøyde våre hoder i stille bønn.