På første trinn til frelse må vi innse at vi er i trelldom under synd. Og den forståelsen foregår normalt når vi får evangelie-budskapet bekreftende fremstilt, enten gjennom skriften eller ved inspirert læring og forkynning. Den eneste måten å skjønne at vi har gjort noe galt på, er å bli vist Loven, fra Gud. Guds rettferdighet treffer tiltak mot oss med den kontrasten vi trenger å få - for å forstå oss på at vi er i synd. Likevel om vi kjente til loven før vi syndet, så trenger vi dog - på nytt - å få presentert den for oss, fordi det er et evig sannhetsprinsipp at idet du vender deg bort fra lyset, blir du ikke i stand til å se klart. Ettersom Lyset en gang tjente som vår bakgrunn til å bedømme rett og galt, så er - på grunn av synd - vår eneste bakgrunn (eller samvittighet) verden, som er en ubrukelig bakgrunn. Derfor må Guds ord bli forkynt til oss - igjen og igjen.

Ett av de vakreste eksempler på denne virkemåte finnes i en tale gitt av en pastor Benjamin som levde for mange år siden. Etter å ha forkynt frelsens budskap til menigheten, var deres reaksjon oppsiktsvekkende.

"Da han hadde avsluttet talen, så han på de tilstedeværende og var vitne til at de hadde falt på knærne, fordi frykten for Herren hadde kommet over dem. Og de hadde gransket seg selv i sin egen kjødelige tilstand, ja endog i mindre detalj enn støvet på jorda".

De hadde tatt det første frelsestrinnet --- de hadde kommet til en forståelse om deres egne falne stand. Lyset, forkynt av Benjamin gjennom Den Hellige Ånds kraft, hadde gjennomtrengt deres hjerter, akkurat da, og de så med en gang utarmingen i deres ånder. De var ødelagt. De så hvor stor avgrunnen mellom dem og Gud virkelig var, og deres umiddelbare reaksjon var å kaste seg ned med ansiktet mot bakken. Hvor mange stolte,gjenstridige og arrogante borgere fra den rike og velstående vestlige verden ville falle ned på sine ansikter og bekjenne syndene sine?

Jeg har aldri sett det - til denne dag! Helt sikkert ikke offentlig, iallfall. Åh, jeg er sikker på at enkelte ville gjøre det på forespørsel, men hvor mange av disse ville heller gjøre det ut av ekte sønderknuselse enn å lage et show om seg selv? Men dette prinsipp er livsnødvendig. Hvis du ønsker å vite hvorfor folk fortsetter med å gjøre de samme syndene om og om igjen, til tross for tallrike akter av anger, er det fordi deres stolthet avverger dem fra å være fullstendig sønderknust. De vil gå ned på sine knær, kanskje, og gjøre en delvis omvending fra synd, men de vil ikke helt forsake den. De vil ikke falle på sine ansikter. Jeg forteller dere i Jesu

Kristi navn at hvis disse menneskene virkelig angret på syndene sine, så ville Herrens Ånd senke dem ned i sann omvendelse, og de ville aldri repetere gamle synder igjen. Men stolthet og stahet forhindrer dem i å gjøre dette.

Den fortapte sønn kom til klarhet --- han så sin grufulle tilstand. Han husket hva han hadde, før han lot hovmod og grådighet ta styringen over sitt liv og lede ham bort fra hjemmet. Det var nok for ham! Han bestemte seg for å vende tilbake. Og jeg forteller dere at når englene ser en synder ta denne avgjørelse, begynner Himmelen å glede seg! Dette er vendepunktet! Å forstå at man har syndet, er det første trinnet til frelse.

BESLUTTSOMHET er det andre. Den fortapte sønn tok et valg. Han sa til seg selv: "Jeg vil gå hjem". Han sa ikke: "Kanskje jeg skal gå hjem!" Han spurte ikke seg selv: "Burde jeg gå hjem?" Det var ingen debatt. Han gjorde en likefram beslutning: "JEG VIL GÅ HJEM", sa han. Og det gjorde han også.

Vennligst merk deg det! Det er meget, meget viktig. Den fortapte sønn skjønte, og han handlet. Han gjorde virkelig mer enn det mange mennesker i denne Kirken gjør. Han forsto, og han tok en avgjørelse. Han tvilte ikke. denne Kirken gjør. Han forsto, og han tok en avgjørelse. Han tvilte ikke. Og fordi han gjorde det, så var hans anger - selv om den kun var på dette lave (enskjønt viktige) trinn på frelsesveien - mer pålitelig enn mye av "angeren" jeg har sett blant dette folk. Ubesluttsomhet, noe den fortapte sønn ikke hadde, er en forbannelse. Det er faktisk en av sykdommene i vesten, fordi vesten har igjen så lite moralsk ryggrad. Men la oss ikke dvele mer ved dette.

Det tredje skritt til frelse er OMVENDELSE. Mange mennesker tror at de kan hoppe rett inn i omvendelsen. Det stemmer ikke. Omvendelse kan bare følge etter oppvåkning og besluttsomhet. Vi må først vite hva som er galt med oss og så ta en moralsk avgjørelse. Kort sagt, vi må lage en PAKT. Vi må love Gud og oss selv at vi ikke vil vende tilbake til synden. Vi må ta et hurtig oppgjør og (om nødvendig) brudd med fortiden, enda om det er smertefullt. Vi må, med andre ord, være ensporet. Å, som jeg ønsker at det var mer rikelig av den kvaliteten i vår vestre verden. Det later til at de onde er nokså flinke til å være ensidige, men ikke de rettferdige. I skriften står det:"En tvetydig (tosidig) mann er ustø på alle sine veier". Slik en mann kan aldri ha fremgang i noe, og hvis han ikke kan ta en beslutning om å vende bort fra sine dårlige veier, vil han aldri bli i stand til å omvende seg. Han vil stadig vekk være frustrert.

Jeg har ofte støtt på dette problemet i mitt presteembete. Det er her læren om lydighet er livsviktig. En tvetydig person må bli vant til å være lydig. For det første så må han lære å lage beslutninger og holde fast på dem. Dernest må han lære å være sann og trofast, og etablere gode vaner og selvdisiplin, selv om det til å begynne med er ham pålagt utenfra. Denne opplæringsfasen er svært mekanisk og vil, på egen hånd, slukke essensen av Den Hellige Ånd som er innvendig. Altfor mange folk har søkt idealet om "uavhengighet", uten først å ha utviklet moralsk vilje og har høstet kaos. Ett trinn må klatres om gangen. Det andre, ser det ut til, er en større hindring.

Som den fortapte sønn kom Benjamins menighet til en moralsk avgjørelse. Da de hadde forstått grufullheten i sin åndelige tilstand, utbrøt de: "O, ha barmhjertighet med oss, og anvend Kristi forsonende blod, så vi kan få tilgivelse for våre synder og våre hjerter kan bli renset, for vi tror på Jesus Kristus, Guds Sønn som skapte himmel, jord og alle ting."

Den fortapte sønn sa likeså:

"Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine. Dermed brøt han opp og dro hjemover til sin far". (Luk. 15:18-20a, 21)

Legg merke til ingrediensene i hans omvendelse:

1) BEKJENNELSE av synd.
2) Å YDMYKE SEG SELV ved å si at siden han hadde gjort opprør var han ikke lenger verdig til å få tilbake noen av velsignelsene han tidligere hadde hatt.
3) EN BØNN om å få bli en av de laveste tjenerne i riket, og til slutt:
4) HAN GJORDE DET!

Det var ikke bare ord. Hans omvendelse var ren nok til at han ville ha blitt lykkelig som den ydmykeste tjener. Når vi, i tur og orden, oppriktig omvender oss, burde vi ikke gå til Faderen med forventninger om å motta det vi hadde, før vi syndet. Vi burde være tilfreds med det mest mindreverdige kall i Guds rike. En eller annen som går til Gud og forventer noe har ikke virkelig omvendt seg. Omvendelse, lik kjærlighet, er betingelsesløs. Vi må gå tomme og være forberedt på å forbli tomme, hvis det er Guds vilje.

Men, hvor mange folk ønsker, i realiteten, å gjøre Guds vilje? Er ikke det sant at vi går til Gud og forventer at han skal gjøre ditt og datt for oss? Dette er ikke omvendelsens måte å forhandle på; for vi kommer som diktatorer til Gud, og sier: Jeg vil forsake disse syndene HVIS du vilgjøre dette for meg. Nei, det er dødfødt! Dette er ikke omvendelse, og det kan ikke være noen tilgivelse for en slik gjenstridig, sta og opprørsk innstilling.

Jeg elsker den fortapte sønn, trass i hans forferdelige oppførsel. Og jeg elsker ham, fordi jeg forstår at Jesus fant på å gjøre ham til modell for mennesket --- ikke et syndens eksempel, men et forbilde for omvendelse.

Omvendelse er, for øvrig, ikke det siste eller syvende trinn, men det tredje! Det er ennå fire skritt mer å gå. Det fjerde er TILBAKEKOMST. Han gikk hjem! Vi vender tilbake til Kristi pakt, og deretter vender vi hjem til broderskapet i Kristus - til tjeneste i Kirken. Men selv dette er ikke slutten. Da den fortapte sønn kom tilbake til sin fars hus, var det massevis av brutte familieforbindelser, som han, uten tvil, trengte å sette i stand igjen. Det brutte forholdet til hans eldre bror renner oss i tankene, selv om den eldre broren selvfølgelig var personlig ansvarlig for sine egne, negative holdninger. Og således vi, som får de som har forlatt oss tilbake til Kirken; vi må lære leksene til den eldre broren. De som gjør urett så vel som de som går på syndens ville veier må omvende seg; for det er svært sjelden at de som er blitt forulempet oppfører seg på en Kristus-liknende måte.

Tilbakekomst er det fjerde trinnet, men det er fremdeles tre til. Det neste, og kanskje en av de vanskeligste er - praktisk talt - FORSONINGEN, som er utbedringen av skadde forbindelser ikke bare med de kristne følgesvennene våre ( og en eller annen vi kanskje kan ha misforstått), men med Gud selv. Apostelen Paulus beskriver forsoningens frukter i dette vakre utdrag av romerbrevet:

"Da vi altså er rettferdige (forlikt, ifølge en annen oversettelse) ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi kan prise oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss" (Rom.5:1-5).

Når vi har forliket oss med Gud og våre medmennesker, gjennom omvendelse og en riktig vandring, får vi disse åtte juvelene:

1) Fred (v.1)
2) Adgang til nåden (v.2)
3) Glede i håpet (v.2)
4) Glede i lidelse (v.3)
5) Utholdenhet (v.4)
6) Moralsk styrke (v.4)
7) Håp (v.5)
8) Kjærlighet (v.5)

Jeg liker å se på disse åtte juvelene som diamantene i vår giftering med Kristus. Hvis du ser nærmere på liknelsen om den fortapte sønn, vil du i prosessen for frelse og helbredelse se nøyaktig de samme skritt som i ekteskapets prosedyre. Men dette er noe jeg vil gjøre rede for ved en senere anledning.

Forsoning er det femte trinnet. Men, det er ikke det siste. Det er fremdeles to til. Det neste er NYTT KLESSKIFT og i denne delen av Jesu liknelse er et stort mysterium skjult. Da den fortapte sønn kom hjem, sa hans far til tjenerne: "Skynd dere! Hent den beste kappen og legg den omkring ham. Sett en ring på fingeren og sandaler på føttene". (v.22)

Ringen på fingeren har vi allerede forstått, for dette er ringen for forlik, eller tilbakekomst til Kristi familie gjennom billedlig ekteskap med Kristus. Men hva er kappen? Hva representerer den? Svaret finnes i Johannes' åpenbaring:

"En av de eldste tok da ordet og spurte meg: "Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?" "Herre", svarte jeg, "det vet du". Da sa han til meg: "Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne". (Joh.åp.7:13-17)

Den hvite kappen er et symbol på kjærligheten, makten, helligheten, prestedømmet og rettferdigheten i Kristus. Å bli kledd i en hvit kappe betyr å bli ført inn i Guds nærvær.

Og til slutt kommer vi til det syvende trinn, og det er glede. Da Benjamins menighet hadde sett grufullheten i sin adskillelse, og etterat de inntrengende hadde bønnfalt Herren om å bli tilgitt og dekket av den sonende Kristi kraft,

"--- de ble fylt med glede, for de hadde fått tilgivelse for sine synder og hadde fred i samvittigheten, på grunn av den sterke tro de hadde på Kristus ifølge de ord Benjamin hadde talt til dem".

Når et menneske er renset for synd, gjennom Den Hellige Ånd, og mottar de åttefoldige velsignelsene ved forsoningen, så gleder han seg helt naturlig og spontant! Hjertet bobler over med takknemlighet, og sjelen er fylt av Guds kjærlighet. Han er helbredet og gjeninnsatt i Faderens nærhet og har fått tilgivelse for sine synder.

Dette er de syv skritt til frelse, eller restaureringen tilbake til Guds nærvær, som ble tatt av den fortapte sønn. Atskillig mer kunne bli lagt ut om emnet, for de samme trinn er anvendbare i svært mange evangelie-områder og på helt forskjellige nivå.

Vi trenger ikke å leve løssloppent med hensikt slik at vi kan finne oss selv igjen, i helvetes ørken. Vi må ikke bli drankere, horkarler, utuktige eller storetere for å gå den samme veien som den fortapte sønn. La meg gi deg et eksempel på hva jeg mener.

En gang kjente jeg en mann i England som elsket å spille darts (engelsk kastepil-spill). Ettersom du sannsynligvis har kjennskap til darts er det et spill som vanligvis spilles i kroer, og kroer er steder hvor massevis av drikking og røking foregår. Han var en god darts-spiller og hadde vunnet mange konkurranser - det var alle trofe'ene han hadde vunnet et bevis på. Så fikk han opplæring i evangeliet og kom til tro. Han møtte frem i Kirken og begynte å involvere seg i Kirkens liv. Dette brakte forandringer, og han begynte å vokse i Kristus. Men han savnet sin darts ---. Problemet var at alle turneringene foregikk på søndager, når vi møttes i Kirken.

Fallet kom da han inngikk kompromiss med de hellige, slik at han kunne være med på en turnering. Han spilte, og jeg tror at han vant. De tidligere vanene fristet ham, og han begynte å lengte etter sitt gamle kromiljø. Og selvsagt øvet hans tidligere venner press på ham. De smigret ham og gjorde det slik at han måtte gå på akkord med sitt vidnesbyrd om Kristus.

Det første skrittet nedover til helvete kom da han tok avgjørelsen om å sette en darts-turnering foran Gud. Ved en moralsk viljesakt, feiet han Gud vekk til fordel for verden. Fra da av begynte egoet å erklære at han var uskyldig, ved å si noe slikt som:"Hvorfor skulle ikke jeg spille darts? Det gjør da ingen skade?" Da, og slik er det alltid, begynte undskyldningene å florere: "Jeg kan sikkert vitne for mennesker i puben. Det er bedre enn å sitte i kirken!" Han begynte å fortelle Gud hva som var best for ham, istedenfor å ta Guds bud for god fisk. Han var fullstendig sentrert i selvet. Fra da av begrenset han Guds forbindelser til ham (selvet), istedenfor hans forbindelser til Gud.

Vel, dere kan alle tenke dere hva det neste trinnet ble. Han stoppet med å møte fram i kirken. Det var den fortapte handlingen i atskillelsen - av å forlate sitt åndelige "hjem". Om ikke lenge drakk og røkte han igjen og henga seg til krolivets slibrige prat. Ettersom han hadde mistet sin åndelige mat, begynte han å sluke i seg den "åndelige" maten i verden. Snart glemte han hva Ånden hadde lært ham. Han ble engasjert i en ny kvinne, familien hans løste seg opp, han mistet arbeidet, og det endte med at han fikk noe mindreverdig arbeid å gjøre. På dette tidspunkt hadde han ikke lenger råd til å rive i store ølomganger for sine kamerater på verts-vertshuset; virkeligheten var den at han måtte flytte fra huset og gå til anskaffelse av en nokså liten leilighet - ett eller annet sted.

Jeg vet ikke hva som skjedde med ham til slutt. Han kom aldri tilbake til Kirken som jeg da tilhørte; og jeg tviler meget sterkt på om han noen gang ble en kristen igjen. Du forstår, han tok de syv skritt nedover til helvete. Og alt begynte med et darts-spill!

Hva kan ditt første skritt til helvete være? Kan det være røking? Å gå på fest? Rockemusikk? Liker du sladder? Det kunne være et hvilket som helst slags antall av ting --- små, uvesentlige synder som "fremadskridende" drar deg ned til helvete. Så tenk aldri, noensinne, at en del synder er så små at de ikke er umaken verdt å bry seg med. Og det som kan se ut til å være noe småtteri er uendelig stort i fylden av Jesu Kristi evangelie, fordi Herren har tar de trofaste opp så høyt.

Lucifer startet sin nedstigning på grunn av sjalusi. Han var sjalu på Kristus. Han ønsket ære og herlighet for sin egen del. Kong David begynte sin reise til helvete, fordi han begjærte en annen manns kone. Jeg kunne sette opp en liste, så lang som hele Norge, der jeg oppgir alle de små bagatellene som førte til menneskers fall.

Alt i Jesu Kristi evangelium er nøye sammensatt. Du kan ikke si at du er uenig i Bibelens lære om forvalterskap, kyskhet, vår innstilling til abort, vår fornektelse av utviklingslæren, eller noe annet av grunnlæren, og forvente at du holder kursen. Du kunne akkurat likeså godt si at du ikke liker nyrer og avvise dem, for kroppen vil fremdeles dø. Det finnes ingen kropp uten nyrer. Likeledes er det med de kristne. De som kommer til Kristus og studerer Bibelen ivrig skulle kjenne til hva skriftene lærer om frelse. De burde vite at hvis de undergraver troen på en av dogmene, så undergraver de troen på alt ellers, fordi læren er som organene i kroppen. Vi kunne svekke læren, selvfølgelig, og ennå overleve, men da ville Kroppen, eller Kirken, bli mer kraftløs også. Jeg kunne få tatt ut en av lungene mine og overleve, men jeg ville ikke bli i stand til å klare så mye trening som før.