For ikke så lenge siden var det noen som sa til meg: "Jeg er ikke enig i din religion -- det er for mye sorg, lidelse og død. Du trenger en gledens religion". Den unge kvinnen var med i en gruppe som bare brukte den resepten -- de priste Yahweh, tenkte positive tanker, og lot aldri sorg, lidelse, eller død komme inn i deres bevissthet. Hun hører ikke til den gruppen mer og har blitt med i en annen. Hun har også forlatt ektemannen sin og har nå et farløst barn.

En av lærerene på den skolen der jeg jobber fortalte meg om et besøk på øya Bali i Indonesia. Hun sa hvor imponert hun hadde vært av Buddistrelgionen fordi det var en så fredelig filosofi fri for det hun kalte "helvete og forbannelse".

Som en tidligere buddist kan jeg forstå hva begge disse kvinnene mente, men jeg kan ikke være enig med dem. Deres filosofi er å fundamentalt fornekte livets realiteter.

For noen år siden spurte en mor, som hadde mistet en sønn, en eldre kinesisk filosof, om hvordan hun skulle komme over dyp sorg. "Jeg kan hjelpe deg, men først må du gi meg noen sennepsfrø," sa den gamle vise mannen. "Men du må få tak i den fra et hjem der det aldri har vært noen tap eller sorg".

Ivrig startet kvinnen å lete, men i hvert hjem hun besøkte var det noen som hadde mistet en de elsket eller hadde fått kjenne noen hjerteskjærende tap. Da hun vendte tilbake uten sennepsfrø, utbrøt hun: "Så selvisk jeg har vært! Sorg er felles for alle." "Ah!" Sa filosofen, "du har lært en verdifull lekse. Fordi du kjenner sorg, kan du ha medfølelse med andre og trøste dem. Og når du gjør dette, vil din sorg bli mindre."

En av tingene som slo meg som en buddist, var mangelen på medlidenhet til det mindre lykkelige. Både buddisme og hinduisme har den instillingen at lidelse er i sinnet og den beste måten å møte det er å bli uberørt av det. Jo, de menneskene i Bali lever i en slags "fred", men det er ikke freden som kommer av å bry seg om andre. Deres fred er en fornektelses fred, typen fred som kommer når samvittigheten er nummen. Det er den samme sløvede samvittighet som regjerte når SS-menn myrdet jøder uten noen form for anger.

Hvis mennesket skulle leve fullstendig balanserte liv er den første tingen de må gjøre å akseptere virkeligheten, hvor ubehagelig det enn måtte være. Enten vi liker det eller ikke, er vi her i en lite hyggelig verden der det er lite rettferdighet og mye sorg. Millioner roper ut i trengsel. Hvem vil hjelpe dem?

For det første, må vi gjøre opp med vår egen sorg. En person som sørger vil, uten unntak, gå inn i en av fire åndelige "land": den første er ufruktbarhetens land i hvilket vi prøver å flykte fra den; det andre er nedbrutthetens land i hvilket vi synker under den; det tredje er bitterhetens land i hvilket vi tar den ille opp; det fjerde er det gode land i hvilket vi bærer den og blir en velsignelse for andre.

Men for å innta det gode land må vi slutte å fokusere på våre egne sorger, akseptere Guds trøst i dem, og hjelpe andre i trengsel. Uten unntak, så lenge det er sann tro, virker dette legemiddelet.

Da Elohim (Gud) kom til denne verden i kjødet ved å sende Sin Sønn Yah'shua haMaschiach (Jesus Kristus), gjorde han det for å lære oss den måten vi skulle komme til denne verden på. For mange menneskeliv har ingen mening eller hensikt fordi de kan ikke se den virkelige planen, eller vil rett og slett ikke se den. Hvorfor er vi her? Er liv et uhell? Har Yahweh mistet kontrollen? Nei, Yahweh har ikke mistet kontrollen. Liv er ikke et uhell. Og det er en virkelig mening med at både du og jeg er her.

En ting som kvinnen som mistet en sønn forsto etter sitt møte med den kinesiske filosofen var at sorg, rett og slett, gjør to ting: for det første bringer den forståelse; og for det andre, bringer den trøst til andre.

Når folk spør etter livets mening, stiller de som regel de gale spørsmålene, fordi de tenker bare på seg selv. Deres instilling er egoistisk og selvisk, og er de virkelige problemene som har gjort verden slik den er, for hvilket de beskylder Gud. Hvis dere prøver å forstå livets mening bare på egne vilkår, vil dere aldri finne svaret.

Dette, brødre og søstre, er livets store nøkkel. Ingen i isolasjon kan finne fullbyrdelse. Ingen kan komme til forståelse alene. Yahwweh-Elohim skapte oss for å være sosiale skapninger. Alene visner vi. Med andre blomstrer vi. Men det er mer i tillegg til det. Vi trenger å se klart hva som skjer rundt oss og gå inn i den verden. Det er en grunn til at Yahweh sendte oss Sin Sønn, fra Sin posisjon av herlighet og ære, til denne onde og umedlidende verden. Han forlot sin trone i himmelen villig for å vise oss Veien til Frelse, lykke og fred. Og den Veien innebærer, for å bruke Hans egne ord, "å ta opp ditt kors", som betyr, å bære dine byrder. Og Han lover at om vi gjør ting på Hans måte, vil våre byrder være lette å bære.

Yah'shua (Jesus) er vår rolle-modell. I Hans liv ser vi veien til fullbyrdelse og lykke, ikke som en måte å fornekte verdens sorger, men ved å tre rett inn i dem. Hvis dere ønsker å finne noen som har innfølingsevne med problemene deres, da må dere lete etter en person som har lidd og valgt det gode land. Slike personer har en dybde av forståelse og medfølelse som de som ikke har lidd ikke har. De besitter en kjærlighet som de som bare tenker på seg selv ikke har. De er sympatiske og innfølende -- de er som en magnet på en desperat person.

De fleste av de nye religiøse gruppene som blomstrer som ugress over hele verden i dag, tilbyr en snarvei til lykksalighet, ved å fornekte lidelse eller ved å undervise om hvordan man skal unngå det. Deres evangelium er ikke noe evangelium i det hele tatt -- deres budskap er dårlige nyheter fordi sjelen aldri kommer til fylden ved å fornekte virkelighet. Disse gruppene tilbyr mystisk erfaring, som glasuren på kaka, men gir aldri selve kaken. Hvis dere ønsker å være frie, er den eneste måten å møte virkeligheten og følge den Veien Yahweh har kartlagt for dere. Alle andre ruter til frelse er falske og skaper bare skuffelse og bitterhet. Så hva er Veien? Er det en serie mentale øvelser? Er det å følge en guru? Er det, først og fremst å følge en kirke eller organisasjon?

Det er ingen av disse tingene. Herren Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus) sa: "Jeg er Veien, Sannheten og Livet; INGEN kommer til Faderen utenom ved Meg" (Johs.14:6). Og ved hvilken rett gjør Yah'shua (Jesus) krav på å være den eksklusive Veien? Det er lett. Han har gått Sorgens Vei for oss, ved å ta den straffen vi hadde fortjent på Sitt legeme (1.Pet.2:24). Han har demonstrert den perfekte kjærlighet ved å ofre sitt eget liv for vårt (1.Joh.2:2).

Under den forrige verdenskrig var en polsk mann som het Franciszek Gajowniczek fange i en nazistisk konsentrasjonsleir i Auschwitz. Mens han var der var det en fange som rømte. Standard-disiplinen når noen rømte var å velge ut ti tilfeldige menn og plassere dem i en selle som de ble sittende i til de sultet ihjel. Da Gajowniczek fikk høre navet sitt opplest, sutret han, "Min kone og mine Barn!" I det øyeblikket gikk en annen fange,- en tysk fransiskansk prest ved navn Koble fram og sa:"Jeg vil dø i hans sted. Jeg har hverken kone eller barn". Kommandanten innfridde hans forespørsel.

Siden den gang har Gajowniczek kommet tilbake til Auschwitz 14. August hvert år for å huske mannen som døde for ham på den datoen i 1941. Og i hagen sin har han plassert en minnetavle for å ære denne presten og å minne andre om hans store offer.

Vel, jeg vet ikke hva dere føler, men denne typen uselvisk offer rører ved hjerte mitt. Jeg vet det rører ved Guds sitt. Yah'shua (Jesus) sa: " Ingen har større kjærlighet en denne, at han setter sitt liv til for sine venner " (Joh.15:13). Dette er sann kjærlighet. Ingen, unntatt den som er den verste kyniker og som er i helvetes dybde, kunne lage mosomheter av et slikt offer. Selvoppofrelse rører ved en streng i de fleste menneskers hjerter.

Jeg husker at jeg som gutt, ble dypt rørt av den uselviske fromheten de japanske selvmordspilotene viste, som begikk selvmord for keiser og nasjon, ved å styrte i fientlige skip. De var ført på villspor, for å ha det klart, men ikke desto mindre gjorde de noe som egentlig var edelt og fromt. Av alle soldater, var det de som var mest fryktet av de Alierte. Gjennom alle årbøkenes historie vil det finnes historier om menn og kvinner som ofret seg selv for en mektigere sak. Enhver av dem svarte på et behov dypt inn i menneskets sjel, på et indre kall som gir det falne menneske verdighet og håp. Uten disse menneskene ville sansynligvis historien tatt andre vendinger.

Jeg vil tro at de fleste av dere vil se på slike mennesker som helter. Og dere ville sannsynligvis likt å møte dem, fordi de inspirerer dere og avslører en del av dere som gjør at også dere ville like å spille en meningsfull rolle i livet.

Disse heltene er, imidlertid, døde. deres edle dåder vil bli husket og kanskje de, fra tid til annen, inspirerer til heltemot og uselvisk tjeneste for andre. Men ingen av disse menn eller kvinner, med all sin betydning, kan redde oss fra selve døden.

Yah'shua (Jesus) ikke bare døde for hver eneste sjel som noensinne har levet, lever, og vil leve (Rom.5:8), men han vant over selve døden (1.Kor.15:54-57). Det er et bevist faktum. Hundrevis var vitne til Hans oppstandelse og mange har etterlatt sitt vitnesbyrd i skriftene.

Yah'shua (Jesus) er den eneste personen som noen sinne har kommet tilbake fra døden etter å virkelig ha dødd. Ved dette har han bevist at Han alene er Veien og Frelsen. Bare en person med slik kraft, med slike ulastelige moralske trosartikler, og med slik en bevislig kjærlighet for mennesker i deres sorg kunne noensinne gjøre krav på å være den Han er.

Tidenes helter innspirerer oss i historiene som er skrevet om dem akkurat som Yah'shua (Jesus) innspirerer oss i historiene som er skrevet om Ham i skriftene. Men samme hvor mye vi beundrer den frasiskanske presten for hans oppofrelse, og samme hvor mye vi kanskje ønsker å etterligne hans uselviske kjærlighet, er det alt han kan gjøre for oss. Til motsetning tilbyr Yah'shua (Jesus) oss umiddelbar adgang til Ham -- Han tilbyr oss en levende kraft som vi kan ha nå. Det er mer enn inspirasjon, det er den veldig aktive, levende tilstedeværelse av selve Kristus. Og Han kaller denne tilstedeværelsen "Trøsteren" (Joh.14:16,26; 15:26; 16:7).

Disiplene ble fortrolig kjent med Yah'shua (Jesus) i tre år, ved å reise rundt med Ham, spise med Ham og ved å delta i Hans tjeneste. Som en av disiplene innrømte, hadde Han evig liv, og det var derfor de fulgte Ham og ønsket å være med Ham. (Joh.6:68).

Når dere elsker noen veldig høyt, ønsker dere å være sammen med dem. Så når Yah'shua (Jesus) døde på korset var disiplene ødelagte -- alle deres håp syntes å bli skyllet bort. De visste ikke hva de skulle gjøre. Livet deres virket plutselig så meningsløst. De ble storlig trøstet da Han viste seg for dem i en oppstanden tilstand og tjente dem i førti dager (Apg.1:3). Men så ble Han borte igjen, tatt bort fra jorden til sin Fars verden.

I Sitt fysiske sted sendte Kristus en åndelig nærværelse som ofte er kalt Trøsteren.

Vi er også sendt av Yahweh for å være trøstere. Å trøste noen er å annerkjenne at de har et virkelig behov. Yah'shua (Jesus) sa: "Salige er de som sørger; for de skal trøstes" (Matt.5:4). Han insisterte, til forskjell fra budistene, hinduistene og new agerne, at sørging var en godtatt mennesklig reaksjon på tap, og at trøstende tjeneste var like viktig (Predikerens bok 3:4). Hva Han ikke sa var: "Fornekt deres sorger! Grav dem ned!" Nei, Han sa at å utrykke våre følelser av tap, våre problemer, våre redsler og så videre, er utrolig viktig, så viktig, at Han sier at å sørge er å bli velsignet. Hvordan kan det være slik? Hvordan kan lidelse være en velsignelse? Vel, Han forklarer det veldig kortfattet: "Så de kan bli trøstet".

Høres rart ut? Ikke egentlig. Dere skjønner, å erfare sorg og trøst er å erfare en type kjærlighet som en som aldri sørger aldri kan erfare. En del av meningen med vår tilstedeværelse her er å erfare lidelse slik at vi ved å bli trøstet kan oppleve kjærlighet. Vi er her litt fordi vi skal lære hvordan vi skal reagere på motgang på en positiv, konstruktiv måte. Det er ikke lett fordi vi for det meste er ledet av en indre natur som liker å slette ut når den blir såret.

Alle har sorger. Men vet dere hvordan man blir trøstet? Vil dere bli trøstet? Mange ønsker ikke det. De er redde for å virke svake eller dumme. Som regel nekter man å bli trøstet på grunn av stolthet - de ønsker ikke å innrømme at de ikke har kontroll over enhver situasjon. De ønsker ikke å innrømme at de er hjelpeløse. De er redde for å miste aktelse. Og likevel klager de ofte over at det ikke er noen som forstår dem.

Yah'shua (Jesus) sammenligner den Ruach haQodesh (Hellige Ånd), eller Trøsteren, med seg selv bankende på menneskehjertets dør (Åp.3:20) og poengterer at Han aldri vil tvinge Seg inn i noens liv. Dere, og dere alene, må ta initiativet til å bli trøstet. Det betyr at dere først av alt må innrømme at sorg er lovlig. Det er naturlig. Det er det, det å være menneske handler om. Ikke lås alle deres problemer vekk - få dem ut! Sørg! For å ha det klart, så ikke lag en stor scene for å bli lagt merke til, men forklar dere naturlig. Det er ingen skam å la hjerte snakke når det har virkelige behov.

For det andre, aldri snu ryggen til en som vil trøste -- selv om det er den Ruach haQodesh (Hellige Ånd), en du har kjær, eller en venn. Aksepter deres omtanke og kjærlighet. Som mennesker trenger vi alle å trøste akkuratt som vi trenger å bli trøstet. Ved å trøste og bli trøstet opplever vi kjærlighet. Vi lærer å føle på en uselvisk måte -- vi lærer å føle slik Yahweh føler.

For det tredje, fryd dere i motgang -- takk Yahweh for å ha gitt dere muligheten til å sørge. Anerkjenn Hans suverenitet og omsorg i alle ting. For i Kristus kan all motgang bli gjort til noe godt. Det er en grunn til at vi har vanskeligheter i livet! De er gitt oss av Yahweh for å lære oss å vokse i kjærlighet, spesielt de som vi ikke har skapt selv.

For å finne mening i denne kaotiske verden trenger vi å forstå grunnen til at vi er her. Og det er, etter min oppfatning, tre hoved grunner:

• (1) Utvikle tro på Yahweh gjennom Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus);
• (2) Lære å elske; og
• (3) Å forøke forståelse og visdom.

Og i konteksten av disse tre grunnene må vi forøke et fullstendig perspektiv av dette liv relatert til evigheten -- vi er her, men bare for en kort stund, en dråpe vann sammenlignet med sjøen av uendelighet. Da vi er "inni" denne verdenen er vi tilbøyelige til å miste dette perspektivet -- vi kan ikke se skogen for bare trær. Som maur, er vi tilbøyelige til å bare se den lille verdenen rundt oss. Men ved Guds Ruach haQodesh (Hellige Ånd), med Trøsteren som åpenbarer alle ting, ser vi hele perspektivet, vi ser ting som de virkelig er.

Jeg inviterer deg, hvis du ikke har gjort det tidligere, til å motta Yah'shua haMashiach (Jesus Kristus) som din personlige Frelser og begynne et nytt liv levet ut fra det guddommelige perspektiv. Hvis du har mottatt Han tidligere, men mistet Han, så inviterer jeg deg til på nytt å innvie deg til Han. Og måtte Han, når du overgir deg til Ham og Hans evangelium, erklære for deg gjennom Trøsteren: "I dag har frelse kommet til dette hus" (Luk 19:9,). Amen.

Oversatt fra engelsk av Diakonisse Jannicke Larsen
Oslo menighet, juni 1993