Logo Copyright © 2007 NCCG - All Rights Reserved
Return to Main Page

RESURSER

Ansvarsfraskrivelse

Introduksjon til GNPK

Sannhetens symfoni

Nøtteskal

Frelsesplan


Generelt

Artikler

Bibelkurs

Høytider

Intervjuer

Kulter

Norge

Olivengrenen

Profeti

Sabbatstaler

Diverse

Akutt hjelp!

Barnehjem

CD-ROM

Copyright

Donasjoner

Kalender

Kontakt

Menigheter

Publikasjoner



    1. EVANGELIETS HJERTE


      "Se, dager skal komme, sier Yahweh, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt, en pakt som er annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre dengang jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres rette herre, sier Yahweh.

      "Nei, slik er den pakten jeg vil slutte med Israels folk i dager som kommer, lyder ordet fra Herren: Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerter. Jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk: Da skal ingen lenger lære sin neste og sin bror og si: "Kjenn Herren!" For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Yahweh. For jeg vil tilgi deres misgjerninger og ikke komme i hu deres synd" (Jer.31:31-34).

    Profeten Jeremia var en uvanlig profet, og selv om hans tjeneste i hovedsak setter ham i samme kategori som den åndelige familie av det Gamle Testamentets profeter, var han likevel forskjellig fra alle de andre. Han kom fra en prestelig familie i Anatot, en forstad av Jerusalem. Han skrev Bibelens lengste profetiske bok, og tjente som profet i hele 40 år, ved at han ble kalt av Herren allerede da han var en ung mann. Han fikk se fem Juda-konger komme og gå. Han konfronterte stadig folket med deres avgudsdyrkelse og advarte mot den nært forestående ødeleggelse av templet og selve Jerusalem; og de anstrengelser han gjorde, brakte ham stadig i dødsfare. Han måtte befatte seg med løgnaktige "profeter", og ble stemplet som en foræder på grunn av de ord Herren ba ham forkynne. Til og med den gang jødene var i eksil i Babylon, måtte han advare dem mot falske profeter. På grunn av en pøbelflokk med jøder, ble han tvunget til å reise til Egypt, hvor han etter all sannsynlighet døde.

    Av alle profeter, så mener jeg at Jeremia var en av de mest sørgmodige, fordi hans byrder var så tunge. Folket ville ikke lytte til ham, ja, til og med folk og slektninger fra hans egen by satte seg opp mot ham og forsøkte å ta hans liv. Han hadde perioder med intens depresjon på grunn av sine nederlag. Først ønsket han ikke å være en profet, men alvoret og presset i hans budskap var som en fortærende ild inni ham, og han kunne ikke holde det tilbake. Jeremia står derfor som et eksempel på total trofasthet overfor Yahweh, uten å bry seg om personlig ønsker og omstendigheter.

    Personlig føler jeg noen ganger stor identitet med Jeremia, spesielt når det gjelder hans ensomhet. Han var først og fremst en meget følsom mann, endog hyperfølsom. Og Gud har et meget spesielt tjenesteoppdrag for følsomme sjeler hvis de vil lytte til ham og følge ham. Han kaller dem til å være forkynnere og vitner. Det er et faktum at du ikke kan få utrettet noe med et menneske med mindre man er av en følsom natur. Stakkars den pasient som er på et sykehus og som blir pleiet av en ufølsom sykesøster. Stakkars den skole som har en overlærer hvis natur er ugjennomtrengelig og hard. Stakkars den tilhørerskare som lytter til en teknisk dyktig pianist, men som mangler "sjel" i det han spiller. Følsomhet er nøkkelen for alle store artister; sjelens følsomhet.

    Men noen mennesker er hva jeg vil kalle "tykke", det vil si mennesker som er usensitive overfor andre mennesker. Og det var Jeremias skjebne å bli kalt til å forkynne på et tidspunkt de de fleste var slike "tykke" mennesker. Deres lyster og lidenskaper lå tykt utenpå dem, på samme måte som fett-valkene buler ut på tykke mennesker. De snuste som hunder, og knegget som hester, og dirret etter å få tilfredsstilt sine lyster. Og kvinnene vendte seg til horelivet og lå og sprelte i enhver mørk krok. Og midt i all denne svettende hop av bestialske mennesker, kalte Gud den hyperfølsomme Jeremia til å vitne for seg.

    For å gi dere et bilde av hvor dypt menneskeheten hadde sunket på Jeremias tid, får vi en beskrivelse av Israels tilstand i det andre kapittel av Jeremias bok. For vi leser hvordan Yahweh med lengsel ser tilbake på den perioden da Israel vandret i ødemarken, som om han var på bryllupsreise med sin brud. For en kontrast! Israel var ille nok i Sinaiørkenen den gang de var under Moses, da de til stadighet klaget og gjorde opprør, og til og med hengav seg til avgudsdyrkelse da de begynte å tilbe en gullkalv. Selv ved en slik sammenligning hadde denne tid vært en gyllen tidsalder sammenlignet med de forhold som var på Jeremias tid!

    Vel et århundre tidligere ble de foretatt en liknende sammenligning med Israels ti stammer i nord, som også hadde vært Yahwehs brud (Hos.2:15). I det tredje kapittel av Jeremias bok, skildrer profeten Jeremia Israel og Juda som søstre, der begge to har inngått ekteskap med Yahweh. Israel hadde vært skjøgen, og Yahweh skilte seg fra henne, og nå var Judas skyld enda større enn hennes (Jer.3:6-11).

    Under den franske revolusjon ble en romersk-katolsk prest - for første gang i sitt liv - kalt til å være prest for en markises hustru som var dømt til halshugging på Place de Grève. Hvordan kunne han gjøre det? Hvordan kunne han knele der, og holde i hennes hånd framfor den vulgære, stirrende pøbelen, og leste opp "Salvelsen" idet sverdet falt ved bøddelens hånd? Men han gjorde det. Der finnes forskjellig slags mot som man ikke alltid tenker over. Og det er det mot som den følsomme har, han som ikke trekker seg tilbake når han må stå ansikt til ansikt med ondskap og uanstendighet.

    Og slik var Jeremia. Sant nok, så tror jeg ikke der finnes noe menneske i Skriften som kan sammenlignes med Jeremia hva gjelder hans mot -- med mindre det må være Yahweh selv som gikk til sin egen korsfestelse. Men dette er et mål på Jeremias storhet, at han aldri sviktet eller gav opp det folk han tjente. De gap-lo av ham; de spydde på ham; de fengslet ham; de prøvde å drukne ham i en dam av gjørme; men til tross for dette stakk han aldri av.

    Den Nye Pakts Kristne Felleskap kaller Jeremias-personer i disse siste dager; følsomme, modige sjeler som er villige til å finne seg i alle slags krenkelser fra det folk de skal tjene. Det er et mål på deres kjærlighet og innvielse til Yahweh om å være urokkelige, til tross for den følsomhet de har og den voldsomme reaksjon de får når de ser grovheten og vulgariteten til dem de skal tjene. Den Nye Pakts Kristne Felleskap er en skole for profeter som Gud kaller, profeter som vil være villige til å bli utsatt for enhver form for nedverdigelse for hans skyld, i den hensikt å nå fram til dem som andre mennesker ikke vil prøve å nå fram til.

    Følsomhet og mot er kanskje to av de viktigste særtrekk ved de nye pakts kristne, og det er få som har dem. For vi er ikke bare blitt kalt til å tåle de slag som Gud i sin rettferdighet lar oss få, men også være villige til å tåle urettferdig refsing fra kvinner og menn. Som Kristi disipler har vi ikke den luksus at vi kan føle oss krenket når vi blir urettferdig anklaget, eller å trekke oss tilbake fordi noen har nedverdiget oss eller såret oss. Vi kan ikke slå tilbake eller trekke oss ut av vår tjeneste. Det hører hjemme hos de vantro. Men vi og alle andre som er vitner for Gud, må være villige til å gå blant de mest nederdrektige av mennesker, slik det var med den katolske presten, og å bli anklaget, hånet, og oppleve alle slags former for nedverdigelse dersom man skal tjene andre mennesker som ikke kan forstå eller begripe; og alt dette gjør vi for Ham som døde på Golgata for oss. Alt annet enn dette er ganske enkelt ikke å være en kristen disippel.

    Jeg fikk litt av et sjokk da jeg for en tid tilbake leste i Johannes Åpenbaring. Jeg er sikker på at dere er kjent med hvilke mennesketyper som Yahweh sier tilhører helvete, eller den annen død; mennesker som ikke vil klare å bli frelst med mindre de omvender seg og radikalt reformerer sine liv: "...de vanhellige, de som myrder og driver hor, trollmenn og avgudsdyrkere og alle løgnere" (Åp.21:8). Men der finnes to andre kategorier som venter en lignende skjebne, og det er de feige og de vantro, eller som den Autoriserte Kong James Versjon sier det: "de engstelige og vantro" (KJV). Og hvem er så disse feige mennesker? De feige er de som etter å ha blitt overbevist om sannheten, er engstelige for å gjøre noe med den. Dette er de som er klar over at de må forandre sin livsførsel, men som allikevel nekter å gjøre det. Dette er de sjeler som er støtt i sitt hjerte (etter å ha hørt Guds Ord), men som ikke vil komme til fred med Gud. Slike er dømt til helvete fordi de allerede lever i det, fordi de nekter å overvinne vanskeligheter (Åp.21:6).

    Jeg sa at jeg identifiserte meg med Jeremia. Jeg sier det fordi jeg ofte mister motet og fordi jeg også er en følsom person av natur. Når noen lider, da lider også jeg. Jeg kan ikke noe for det. Det vulgære og prangende frastøter meg. Jeg hater råskap og grovhet og min første innskytelse er å trekke meg unna. Men en høyere makt meg til å motstå denne trangen, fordi jeg vet at å motsette meg denne høyere makt ville være å svikte min Gud og min neste, særlig de mennesker jeg føler en spesiell nærhet til i evangeliet. Mine naturlige impulser vil også prøve å tvinge meg til ikke å vise disse dype følelsene, selv om jeg vet at jeg må vise dem dersom jeg fremdeles skal være i Kristus og være til velsignelse for andre, ved at jeg lar disse følelsene komme frem, med den risiko at jeg vil bli tråkket på.

    Som nye pakts kristne, må vi ikke gjemme bort våre følelser og tanker, selv om vi selvfølgelig må være varsomme og tilbakeholdne når det gjelder ikke-troende, så vi ikke kaster perler for svin som bare tåkker på dem. En av de skjønneste sider ved denne nye pakt, er den forpliktelse vi tar på oss i døp, ved å være modige nok til å oppøve og benytte denne åpne følsomhet for hverandre. Slike ting kommer selvfølgelig kun etter at man virkelig har overgitt seg til hverandre i Kristus og er villige til å nedlegge sine åndelige og (om nødvendig) sine fysiske liv på offerets alter.

    Mot og følsomhet har både mange bivirkninger og mange velsignelser, fordi disse egenskaper i første omgang gjør at du har forståelse for mennesker. De kalde og ufølsomme har liten forståelse for menneskets natur og har vanligvis ingen anelse om hvordan et menneske er innvendig. De kan verken lese tegn eller reagere positivt og støttende for folket. Jeremias hemmelighet var at han forsto menneskets hjerte. Hvis du var sky, eller dum, eller idiot, eller alvorlig, ville Jeremia ha visst alt om deg og ville fortalt deg det med rene ord, inntil du i forferdelse ville sagt det samme som Natanael sa til Jesus: "Hvordan kjenner du meg?" (Joh.1:48). Selv om Natanael var en ærlig mann, og selv om han var overrasket over Jesu evner, så ble han ikke fornærmet eller krenket over Frelserens kunnskaper. De fleste andre blir det, for de liker ikke å bli kledd naken og få blottlagt sine svakheter. De misliker også å være i andres makt, for kunnskap om menneskets natur er makt. Når en persons svakhet blir kjent av en annen, og den andre gjør det klart at han vet om det, da kan det være meget ubehagelig for den hovmodige, hvis reaksjon er typisk fiendtlig. Men Jeremia som alle sanne profeter, bruker ikke denne kunnskapen til onde formål, men for å overbevise menn og kvinner om at de må omvende seg og motta frelse. Natanael var ydmyk. Han var sjokkert over at Jesus kunne lese ham som en bok, men var såpass ærlig og ydmyk at han kunne vende denne åpenbaringen til sin egen fordel ved å erklære: "Rabbi, du er Guds sønn; du er Israels konge!" (Joh.27:49). Slik er det ikke med de onde og hovmodige, som blir krenket over en slik kunnskap, og på forskjellige måter reagerer med variende grad av bitterhet. (Kanskje burde de hellige lære, som Nataniel, å reagere positivt på Yahwehs tjenere, ved å si: "Jeg forstår at Guds Ånd er med deg, og jeg vil følge de råd du gir meg," istedet for å vende seg bort i dyp stillhet eller miste sitt temperement? (Oversetterens kommentar).

    En følsom mann som Jeremia likte ikke å avsløre de onde slik han gjorde. Et følsomt menneske har ingen fornøyelse av å være det instrument som får et ondt menneske til å vende sin ondskap mot ham selv. De onde og stolte, de forfengelige og arrogante, foretrekker å skjule hverandres svakheter og synder slik at den syndige tilstand de er i, ikke forstyrres. Verden er sannelig et sted der "hunder spiser hunder" og uskrevne lover som sier: "Hvis du klør meg på ryggen så skal jeg klø deg på ryggen". Ja, det er det kjødelige, falne menneskets uskrevne lov, og er desverre så altfor utbredt i de kristne kirker i alle slags forkledninger. En slik luksus, om vi kan kalle det så, er, som dere alle vet, ikke noe som kan eksistere i denne kirken, for vi kan ikke leve i svik og bedrag.

    Følsomhet er en gave fra Gud. Den er i seg selv en egenskap som har med åpenbaring å gjøre. Den er gitt mange, endog de som ikke bruker den i forbindelse med guddommelig kall. Shakespeare var som Jeremia, og det var også Dostoevsky, og alle de kreative kunstnere som skriver verdens beste litteratur. De gir deg innsyn i en morders hjerte, de feiges hjerte, fråtserens hjerte, en helts hjerte, en trofast mors hjerte, inntil du i forundring må si: "Hvordan vet han alt dette?" Kan det være at han selv har vært en morder, feiging, fråtser, helt, mor, far, barn og sønn? Hvordan vet han, hvordan kan han vite hva disse menneske-karakterene føler? Må han være en overnaturlig begavet profet som Moses? Svaret er at han kjenner til disse personlighetene på grunn av FØLSOMHET.

    Følsomhet er en profetisk gave som vi enten er født med eller tilegner oss på grunn av livets omstendigheter (ofte på grunn av tragedier) eller det er noe vi øver oss opp til. En slik egenskap kan enten brukes for å fremme sine egne interesser, eller i Guds tjeneste. Når den brukes i Guds tjeneste, da formes en profet eller profetinne. Ekstrem følsomhet er en byrde å bære. På mange måter gjør det livet vanskeligere. Man føler større smerte, større depresjon, man blir lettere trett i kroppen, og det sliter på nervene. Følsomme mennesker er tilbakeholdne, de trekker seg unna folkemengden; frykten vokser, til og med ubegrunnet frykt, og alt dette gjør kroppen "tynn". Hvis man skulle ha et mer bekvemmelig liv -- da var det bedre å være en storeter, eller fråtser; men dere skal vite dette, at alt det kreative arbeid med å lese mennesker, kommer fra følsomhet som vil koste mye i styrke.

    Og der har vi nøkkelen til Jeremia, nøkkelen til hans skyhet -- "Å, Yahweh-Elohim, jeg duger ikke til å tale; jeg er så ung" (Jer.1:6); og nøkkelen til hans engstelse -- "De gjør meg til latter hele dagen; alle gjør narr av meg!" Dette er Jeremias ord. De har også likhet med hva Moses sa (2.Mos.3:11). Er du redd for at folk skal le av deg? Hvis du er det, fatt mot, for det betyr at du er følsom. Hvis du er redd, vil Gud vende frykten om til mot hvis du vil stole på ham, og han vil bruke deg i et stort arbeid. Det var en tid da jeg ikke ville snakke med en eneste sjel! Det var en tid da jeg ville gjemme meg bort. Men da jeg fant Kristus la jeg min hånd i Yahwehs hånd, og han har ledet meg framover så langt. Nå, venner, hvis dere er følsomme og er engstelige når noen gjør narr av dere eller spotter dere, vær ved godt mot, for Gud vil velsigne dere hvis dere vil komme til ham i tro. Kanskje vi nå bedre kan forstå hvorfor Jeremia gruet seg for sitt kall i å tjene Gud på en tid da moralen hadde sunket til den dypeste råttenskap. Men husk, Jeremia forlot aldri disse menneskene -- han flyktet aldri fra dem. Dette var Jeremias mot, og dette var det store ved ham.

    Alle dere som er samlet her i dag, er forskjellige. Noen av dere er følsomme og engstelige. Andre er litt "tykkere", men har mot. Og andre igjen, kan være både "tykke" og engstelige. Hvordan dere enn er, så kaller Gud dere til å stille dere selv på evangeliets ambolt, så Han ved sin overnaturlige kraft kan forme dere til nye mennesker. Han kaller dere til å gå gjennom den strenghet og disiplin i åndelig opplæring som profeter og profetinner må gjennomgå, som er denne felleskaps kall. Enhver som har mottatt vitnesbyrd om dette verk er kalt, for Gud har innskrevet dere i profetenes skole for å bli nye mennesker. Min oppgave er å få dere til å gå disse trinn og se til at dere fullførerer deres løp. Det er ikke en oppgave som jeg speiselt ønsker, som jeg har sagt tidligere, og jeg har allerede mange ganger følt smerte i mitt hjerte etter hvert som jeg har sett høyt elskede brødre og søstre gå sin vei på grunn av gjenstridighet, feighet, stolthet, stahet eller et kaldt hjerte.

    Vi er spesielt velsignet som har fått så mange forståelsens nøkler fra Yahweh i åpenbaringene, slik at vi er tvunget til å stå ansikt til ansikt med sannheten eller å flykte fra den. I 1989 ga Yahweh et profetisk ord:

      "Så sier Yahweh: Alt som øker i orden, skjønnhet og følsomhet er godt og er av meg, enten det gjelder det indre eller det ytre, og er noe man bør søke ivrig etter. De som er helliget ved min Ånd vil søke etter mer orden og mer disiplin, mer skjønnhet og mer følsomhet inntil alle sider ved deres liv blir harmonisk og balansert, lik et finstemt og samspilt orkester som spiller en celestial melodi. Det er denne verdens disposisjon å des-organisere, og de fleste menn og kvinners disposisjon å organisrere seg selv til en viss grad og så stoppe. Men den helliggjorte disippel vil trenge seg på , og vende sin vitenskap til kunst, og sin kunst til ren tilbedelse, og på ny skape Edens hage rundt seg, uten å bli tilfreds før hans tempel, kropp og hjem er et fullkomment speilbilde av de himmelske boliger. Søk derfor å forskjønne og ordne alt dere er og alt dere gjør, idet dere husker på å søke balanse i alle ting, slik at det ytre ikke utvikler seg fortere enn det indre og utfører tomme gjerninger, og at det indre ikke utvikler seg fortere enn det ytre så det blir kaos og udisiplin. Det er viktig at dere lærer deres barn disse ting allerede fra de er små, sier Yahweh, idet dere grundig lærer dem gode vaner som vil forme mønstret til grunnvollen i deres åndelige hus som dere kan bygge på etter hvert som de vokser opp. For dere må ikke bare gi dem friheten til å uttrykke seg selv, så deres energi kan bevege seg frem og tilbake og rense deres sjeler, men dere må også disiplinere dem, og balansere uavhengig handling med struktur og orden. Slike ting som ... å øke følsomhet, skjønnhet og disiplin ... er nyttig, for hvis dere ikke er følsomme overfor andre og det som er rundt dere, vil dere ikke være i stand til å utvikle en uselvisk, Kristus-lik kjærlighet. Og hvis dere ikke søker etter skjønnhet vil dere aldri forstå Messias' hus, hvis navn er Skjønnhet, og dere vil ikke være i stand til å komme der inn. Og hvis dere ikke har disiplin, vil dere ikke være i stand til å stige ut av den falne materie og inn i de renere åndelige verdener, men må nødvendigvis vasse i grov materie og halvmørke lik en gris som velter seg i gjørmen. Dere er alle kalt til å være skapere, til å snu forfallet av den porsjon dere har og som er gitt dere i denne stand, ved at dere omformer stygghet til skjønnhet, kaos til orden, og grovhet til følsomhet....Amen."

    Fordi Jeremia var en slik ekspert til å lese menneske-hjertet, så var det at han i hjertet søkte etter all sann religion. På hans tid mente de fleste at et menneske bare kunne være i kontakt med Gud hvis han stod på Israelsk land-jord. I våre dager, sier man til sammenligning at det kun er mulig å være en spesiell venn med Gud dersom man befinner seg i en bestemt kirke. De fleste mente også at et menneske bare kunne være i kontakt med Gud når man gjennom-gikk en spesiell seremoni. Og en konge som het Josjia satte sin lit i en kirkelig reformasjon. Det er selvfølgelig sannhet i alle disse synspunktene. Vi trenger å være i kontakt med hellige steder, slik som i templet; vi trenger ordinanser for å kunne fokusere våre sinn og hjerter på evangeliets sentrale sannheter. Men Jeremia ropte fra hustakene at ingen av de ovennevnte oppfatninger er den sanne religions hjerte. Ingen av disse tingene -- Tempel, ordinanser, prestedømmer, etc., kan frelse et menneske, de gir ikke mot til den feige, eller sikkerhet til synderen. Det er kun når menneskets hjerte påvirkes av den levende Guds ord, påvirkes av kjærlighet, brent og lutret og skapt på ny, kun da er religionen i sin rette virksomhet; og fordi Jeremia kunne forkynne på denne måten, en religion som er av hjertet og som påvirket hjertet, har Jeremia vært en far for alle store forkynnere i denne verden, og som menigheter ønsker å få høre igjen. Bare lytt til det han her sier:

      "Tiden kommer da jeg vil gjøre en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Det vil ikke være lik den pakt jeg gjorde med deres forfedre da jeg tok dem i hånden for å lede dem ut av Egypt, for de brøt min pakt, selv om jeg var som en herre for dem, sier Yahweh ... Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerter. Jeg skal være deres Gud og de skal være mitt folk. Aldri mer skal et menneske lære sin neste, eller sin bror, ved å si: "Kjenn Yahweh", for de vil alle kjenne meg, fra den minste av dem til den største...jeg vil tilgi dem for deres ondskap og vil aldri mer komme i hu deres synder" (Jeremia 31:31,34 NIV).

    Og hvem tenker dere på når dere hører dette skriftstedet? Er det ikke Kristus selv den gang han var i kjødet? Da han leste mennesker, ble hånet av mennesker, bodde hos mennesker, irettesatte dem, tilgav dem, elsket dem, og ga ethvert menneske i sitt hjerte hva det trengte. Følsom, ja; et sorgens menneske, ja; Jeremia, ja; men det var på denne måte han leste det som lå dypest i menneskets hjerte, og kom dem i møte der de aller mest hadde behov på det menneskelige plan.

    Dette er de sanne kristne av den nye pakt. Ikke mennesker som har snakketøyet i orden. Ikke en ekspert i teologi eller en dyktig administrator. Han kan godt ha disse egenskapene, men først av alt er han en følsom person som selv har funnet Gud et hemmelig sted i sin egen sjel, en Gud som dekker hans egne behov og som taler til ham om hans egen tilstand. Det er slike mennesker som taler til andre, og som Gud taler gjennom. Og dette er hva Yahweh sier:

    Samme hvilken situasjon et menneske befinner seg i, så er der ikke ett eneste behov som Gud ikke er i stand til å dekke. Gud kan møte ham i Babylon, slik det var med Jeremia, eller i Oslo, i Bergen, i London, i Moskva eller i New York; i depresjon eller i glede; i redsel, i trygghet; i varmt solskinn eller i mørke; i kirken, i teatret; i selskap med andre eller alene; for det eneste sted du virkelig kan møte Gud, er i det skjulte sted som ligger i menneskets egen sjel, og som man har med seg uansett hvor man befinner seg. Dette er evangeliets trøst; der finnes ikke et eneste sted hvor et menneke ikke kan være uten at Gud også er der med sin hjelp. Men vi må slippe ham inn, vi har nøkkelen. Og en stor del av min oppgave, og en stor del av den oppgave som alle prestedømsbærere har, er å be dere om å dreie rundt denne nøkkelen. Da kommer Gud inn, inn i deres situasjon. Og da foradrer rommet seg -- de gamle møblene er der, de gamle problemene er der, men de ser annerledes ut. Og når du aksepterer dine problemer med Gud ved din side, da finner du ut at at du kan vandre videre. Guds styrke blir fullkommengjort i vår svakhet: Dette er hva profeten Jeremia fant alene i sitt hjerte, og det kan også enhver av oss...Og det er det sanne evangeliet.

    Og når vi har kommet til denne erkjennelse, bevisstheten om at Yahweh er nær oss og leder oss, da kan vi overvinne vår mangel på følsomhet og vår frykt. Da kan vi komme sammen som ett legeme i samsvar med budet og bygge Sion. Jeg har viet hele mitt liv til denne saken. Vil dere være med meg?

    Måtte Yahweh, Israels Gud, velsigne dere etter hvert som dere søker ham og er oppriktige overfor dere selv. Og dette er min bønn, i hans sønns, Yah'shuas (Jesu) navn. Amen.

    Bergen 15 april, 1992
    Oversatt av Trond Standnes, Ytre Arna

    Laget: 7. november 1997
    Oppdatert: 31. oktober, 2004


    Copyright © 1987-2008
    Guds Nye Pakts Kirke
    Yahwehs B'rit Chadashah Forsamling