SP. Et spørsmål som ofte blir stilt om forholdet mellom menneskets handlefrihet og Guds vilje. Akkurat hvor mye handlefrihet har vi egentlig? Hvor mye er forutbestemt?

SV. Du stiller et av tidenes store filosofiske og relgiøse spørsmål. Hundrevis av store menn har kjempet med dette og beslektede spørsmål. Det jeg sier kommer bare fra min egen erfaring og er derfor bare en personlig mening, men en som jeg ikke desto mindre føler at er samsvarende med Skriften.

SP. Kanskje vi da skulle kunne begynne med det Gud allerede har åpenbart?

SV. Ja. For det første gjør skriftene det klart at vi har ekte handlefrihet. Vi er ikke fangene til en nådeløs sjebne, som de østre religionene underviser, i hvilken vi er manipulert av valg laget i en antatt tidligere eksistens. På den andre siden, er det virkelig sant at vi høster det vi sår. For det andre, er Guds vilje den høyeste -- Den kan ikke bli overkjørt av mennesker. Spørsmålet er hvordan man skal forsone seg med disse to tilsynelatende motsetninger.

SP. Tror du at du har svaret på dette paradokset?

SV. Ja, det er bare et paradoks i et sinn som ikke har alle fakta -- ikke i et sinn som har et Guddommelig perspektiv. Ettersom vi lever dette livet ved tro, må nødvendigvis noen deler av livets ligninger mangle. Det er bare ved å utøve tro at vi til slutt oppnår sikker kunnskap.

SP. Så det å motta svarene på slike spørsmål som handlefrihet kontra Guddommelig vilje avhenger av mer enn intelektuell undersøkelse?

SV. Så absolutt. Sann kunnskap kommer bare gjennom erfaring, gjennom tro som blir etterlevet. Det er derfor vi er på denne jorden, for å få erfaring. Jeg kan stenge meg inne på mitt rom og studere alt jeg kan når det gjelder fotball, men før jeg virkelig er på banen og virkelig spiller selve spillet, kan jeg ikke virkelig forstå det.

SP. Så for å forstå handlefrihetens paradoks, må vi erfare handlefrihet selv?

SV. Ja. Og vi gjør det i større eller mindre grad, ikke bare som voksne, men som barn som vokser opp. Dette er faktisk foreldres store mareritt, når de kjemper med spørsmålet om hvor mye handlefrihet de skal gi sine barn, og hvor mye de skulle kontrolleres. Det å være foreldre er kanskje en av de største lekser dere noen gang vil lære om handlefrihet.

SP. Så det er som du alltid har sagt -- slik at familie er en skygge av forholdet mellom Gud og menneskeheten?

SV. En slik konklusjon er etter min mening uungålig. Kjernefamilien i felleskap med sine foreldre er et mikrokrosmos av den mennekselige rase i sitt forhold til Gud. Ordtaket, "Som i himmelen, så på jorden", er i det minste sant i denne sammenheng.

SP. Hva har da forholdet til din familie lært deg om ditt forhold til Gud?

SV. For det første, at sann glede er produktet av balanse mellom orden og handlefrihet. Sann glede kommer når det er en riktig balanse mellom å gi et barn handlefrihet og nekte det det. Og videre, at denne balansen endres. Hvis du ønsker at dine barn skal vokse opp på en sunn og balansert måte må du verken gi dem for mye frihet eller for lite. Det første de må lære er at en familie er et felleskap av mennesker som alle lever tett sammen, og at hvis alle fikk gjøre hva de enn ønsket, ville det bare bli kaos. For at en hvilken som helst gruppe mennesker skal kunne leve lykkelig sammen må vi fornekte visse friheter -- "friheten" til å være slemme, for å gi et eksempel eller "friheten" til å ta andre barns leker, "friheten" til å rote til fellesarealer, som stuen. Derfor må enhver familie, uannsett om den er religiøs eller ikke, lage visse regler. Mange av disse reglene er en felles samfunnserfaring, andre er bare for spesille familier.

SP. Så Gud lager på samme måten regler for hele samfunnets gledes del?

SV. Ulik oss dødelige, som med eller uten religion, har tendensen til å leve ved å prøve og feile, er Guds erfaring (hvis jeg kan kalle det det) fullkommen. Helt fra begynnelsen har Gud gitt regler for våre mellommenneskelige forhold. Når menneskeheten har ignorert dem, har vi lidd fryktelig. Og hvorfor har menneskeheten ignorert dem? Hva har vært dens unnskyldning? Tenk over det -- unnskyldningen for å gjøre opprør mot Gud, har alltid vært FRIHET! Frihet til å gjøre hva enn den ønsker. Frihet for hvert individ, kanskje, men helt sikkert ikke frihet for samfunnet som et hele.

SP. Jeg skjønner. Så det du egentlig sier er at det ikke bare er èn handlefrihet men i det minste to?

SV. Ja, der har du en viktig nøkkel. Livet er ikke bare en enkel ligning av faktorer eller tilstander som individer må velge å leve ved men, for å bruke et matematisk uttrykk, samtidig en ligning med to ukjente. Det er to ligninger som er ubønnhørlig sammenknyttet. Livet er ikke bare en ligning av individer, men av familier, stammer, nasjoner, og samfunn som et hele. Livet er komplisert! Livet er større enn du og jeg. Livet er ikke bare om meg og deg, men om oss.

SP. Hvilke bringer oss til politikkens rike...

SV. Ja, politikk. Og hvilken trist, trist historie politikk er. Hva er politikk? I dag er alle regjeringer uten unntagelse menneskelagde, selv om de er influert i forskjellig grad av Guds teokratiske system. Se på kommunisme, den karbonpapir-kopi av kristendom, men med noen fundamentale forvridninger. Og dens største forvridning var i dens tilnærming til handlefrihet. Den plasserte samfunnet -- staten -- over individuell handlefrihet. Og endte med å kue handlefriheten. Den var, som den alltid jorde krav på, et diktatur, og var et diktatur med noen få over de mange.

SP. Men er ikke diktatur uungåelig i en fallen verden?

SV. Jeg tror det. Det finnes sannelig ingen ting som sant demokrati. Det finnes egentlig noen slik ting som "folkets makt" i det hele tatt, slik kommunismen beviste. Handlefriheten til individet i en nasjon er i den nasjonens herskeres hender, enten de er demokratisk valgt eller ikke, akkurat som våre barns handlefrihet er i våres, foreldrenes, hender.

Nå tenk deg dette. Hvis en mor eller far prøver å bestemme over et barn som en ?diktator, uten å gi ham frihet til å velge eller noe annet, hva ville resultatet være?

SP. Vanligvis ulykke, og sansynligvis hemmet vekst.

SV. Akkurat. Og hva skjer hvis vi gir et barn frihet til å gjøre akkurat det hun eller han vil, uten opplærende disiplin? Hva slags barn får du?

SP. Som regel et opprørt, veslevoksent og selvisk barn.

SV. Ja, og slik er det med oss også. Sann frihet, som vi vet, kan bare blomstre der det er ansvarsfølelse. Barn er uansvarlige i forhold til sine foreldre, og på samme måte er mennesker uansvarlige i forhold til Gud. Sann frihet kommer bare med en forståelse og utøvelse av ansvar.

SP. Så det du sier er at handlefrihet bare kan bli begrenset til ansvarsområder?

SV. Absolutt. Ja, "handlefrihetens" ligning, hvis jeg kan kalle det det, kan ikke forklares som annet en ansvar. Ansvar foredler sjelen. Det er det som gir frihet mening. Den Amerikanske Republikks store nasjonalsang oppsummerer dette vakkert -- frihet kan bare bli vunnet ved offer. Det amerikanerene og alle andre oss andre dessverre ikke innser, er at offer ikke bare er å gi livet i krig for andres frihet, men å gi liv i fred for samfunnets frihet.

SP. Du mener å dø for andre i fredstid?

SV. Ikke fysisk død, nei, men å dø for spesielle personlige friheter. Alt som et individ gjør, virker inn på andre individer som kommer inn i livet hans. Og de andre individene virker inn på livene til dem som de har innvirkning på, inntil hele den menneskelige familie har blitt "berørt". Du kan jo se at dette er sant på den måten samfunn endrer seg. Moderne samfunn fornekter dessverre ikke på langt nær nok av de såkalte "friheter" av betydning. Nasjoner ønsker å være fri til å erklære krig. De ønsker å være fri til å leve uhemmede matrialistiske livstiler selv om dette betyr at andre i verden må sulte. Se på hva osm skjedde når kommunismen falt sammen. Vesten ropte og skrøt om dens politiske "frihet" -- dens såkalte demokrati, men deretter nektet de å hjelpe de nye strevende nasjonenene med virkelig økonomisk hjelp. Se på Tyskland. Vest Tyskland var full av edle ideer om politisk frihet for Øst Tyskland, men når de harde tidene kom for å ofre spesielle hardt tjente matrielle friheter, ble plutselig lommebøkene klappet igjen.

Verden er full av hykleri når det kommer til frihet eller handlefrihet fordi den hovedsaklig prøver å skille det fra ansvar. Vårt samfunn er et "jeg" samfunn -- selv krigen for å frigjøre Kuwait fra Irakisk okkupasjon var hovedsaklig en "jeg" krig -- for å sikre Vestens oljeforsyninger. Alle vet det. Det var ikke så mye Kuwaits frihet som bekymret Vesten, men Vestens "frihet" til å ha glede av sin tilstedeværende matriallistiske livsstil uten omtanke for andre.

SP. Så hvordan finner man sann handlefrihet?

SV. Du kan ikke finne den, du må lage den. Gud gir oss handlefrihet til å gjøre akkurat det vi ønsker å gjøre, men det viktigste Han har gitt oss er handlefriheten til å fornekte vår egen individuelle handlefrihet for andre. Men mennesker gjør ikke det. Fordi mennesker generelt er selviske og egoistiske, de kjemper for å ivareta sin individuelle frihet men ikke friheten til hele den menneskelige familie. Så du har en verden fyllt med mennesker som insisterer på sine egne individuelle "rettigheter" men som ikke bryr seg døyten om "rettighetene" til samfunnet som et hele. Mennesker ser ikke lenger enn nesa rekker.

Gud har virkelig sagt: Dere kan gjøre hva enn dere vil. Hvis dere ønsker å bli lykkelige må dere lære hva ansvar er. For å være ansvarlige må dere oppgi mange av disse "friheter" til å gjøre hva enn dere ønsker. Dere må begrense dere selv for andres skyld. Hvis dere ikke gjør det, vil dere miste deres individuelle handlefrihet uansett fordi dere må leve med andre mennesker. Og hvis dere ikke er enig i hvilke friheter som er tillatt, og hvilke som ikke er det, da vil det bare bli strid og krig. Disse vil ta bort mye mer frihet enn dere vil måtte oppgi enn hvis dere frivlig oppgir friheter av deres egen frihet!

SP. Og slik får vi endeløse sykluser av kriger...

SV. Ja. Det finnes perioder av "jeg vil gjøre mine egne ting" etterfulgt av de uungåelige konsekvenser av en slik livsstil -- disharmoni og konflikt. Verden bruker det meste av tiden sin på å stå på avgrunnens rand. Kriger er klare til å ødelegge nesten overalt. Menneskeheten går en grusom balansegang, når den insististrer på sine rettigheter og deretter prøver å skjule konfliktene det resulterer i, med makt. Mer politi på gatene for å hindre kriminalitet. Intervensjonstopper i Somalia for å stanse anarki osv. Men den gjør alt uten å komme til roten av problemene -- som seksuell umoral, manglende respekt for foreldre, et filosofisk system om utviklingslære, beregnet på å fornekte Skaperen og Hans Lover... Samfunnet prøver å helbrede symptomene, men kommer aldri til sykdommens hjerte.

SP. Og hva er denne sykdommen?

SV. Sykdommen er det manglende leddet -- det store gap, noe matematikere kaller en konstant -- i ligningen. Og det er Guds Lov. Folk fjerner konstanten og erstatter den med variabler slik at ligningen ikke går i balanse.

Vi har sett at en lykkelig familie bare kan eksistere hvis det er rettferdige regler, og hvis det er balanse mellom disiplin og handlefrihet. Disse regler er nødvendige for å lære oss ansvarlighet. Kun når folk er ansvarlige kan regler slakkes på. Faktisk, når menneskeheten har lært å være ansvarlige, så vil det ikke være behov for noen regler i det hele tatt! Dette er budskapet i det Nye Testamentet, og fra Profeten Jeremias i det Gamle Testamentet. Hvis folk vil følge Kristi Vei ved å fornekte visse friheter, lære å være ansvarlig for andre, og hovedsaklig tillate Gud å skrive Sin Lov i sine hjerter, så ville det ikke være noe behov for utvendig regler. For Gud ville styret i menneskets hjerter. Guds vilje ville skje.

SP. Det er et stort bilde å "ta ombord" men det er fornuftig -- det finnes virkelig ingen konflikt mellom frihet og fornektelse i det hele tatt, da.

SV. Ikke i det hele tatt. Det finnes i virkeligheten, to friheter og vi trenger klart å adskille dem. Det er friheten til å gjøre det som er rett, og friheten til å gjøre det som er galt. Men Gud, giveren av alt godt, må få tillatelse til å definere hva som er riktig og galt, ikke mennesket. Det er den første såkalte "frihet" vi må oppgi. Vi må oppgi vår egen suverenitet og akseptere Guds. Vi må ikke -- Gud gir oss friheten til å velge -- den viser menn og kvinner vil gjøre det fordi de vil forstå at de ikke har kunnskap og visdom til et slikt ansvar. De kan ikke balansere livets ligning. Den er for komplisert. Og de er for begrensede. Å oppgi den friheten betyr å endre sentrum for våre liv fra å være selv-søkende til å vær Gud-søkende. På mange måter er hele livet en kamp for å bringe selvet inn under andres interesser. Det er hvorfor Gud insatte familien. Familieenheten er et evig prinsipp, for den er Guds største undervisningsverktøy til menneskeheten. Det er derfor vi har slike lange barndomsperioder -- jeg tror ikke folk forstår at barndom er like mye for foreldre som den er for barna.

SP. De sier at barndom er et sammendrag for foreldre...

SV. Jeg tror de fleste foreldre ville være enig i at du gjennopplever din barndom i noen grad når du får barn. Barn er ofte speil for våre egne sjeler, fordi de gjenspeiler våre svakheter i sin "råe tilstand" før de tildekkes av et skall av selvrettferdighet. De er på en måte, gitt oss for å vekke oss, for å gi oss en ny sjanse til å behandle uomvendte synder. De får oss også til å reflektere over hvilken slags handlefrihet vi hadde som barn.

SP. De fleste foreldre gjentar ganske enkelt det foreldrene gjorde mot dem? Gjør de ikke?

SV. Ja, dessverre. Men vi, som søker etter lys og sannhet i Jesus Kristus, skulle bare ta etter de karaktertrekk som er i samsvar med evangeliets budskap. Som Disipler begavet med stor kunnskap og åndelige nøkler, skulle vi være desperate etter å forandre oss, ikke bare for vår egen skyld, men for våre barns, før de tar etter våre dårlige veier. De vil ubevisst lære sine barn den samme blanding av ?handlinger eller mangel på ?handlinger som vi lærte dem.

SP. Kunne du si litt mer om hvordan balansen mellom frihet og ansvar skulle endres ettersom barn vokser?

SV. Det er vanskelig nok å finne den rette balansen til å begynne med, og enda vanskeliger å vite hvordan man skal endre den balansen. Når de er omtrent åtte år gamle skulle barn ha en ganske klar forståelse av hva som er rett og hva som er galt, hvis de er blitt undervist godt. Ved den alderen må de få friheten til å utforske mere og, om nødvendig, gjøre feil. Dette er spesiellt vanskelig, synes jeg, fordi du ønsker å beskytte barn fra å gjøre feil, og derfor spare dem for smerte. Det er dessverre en tendens i oss alle til å gjøre opprør, og så lenge som opprørsånden er sterk, vil ingen som helst mengde av god undevisning eller oppdragelse hjelpe... i det minste ikke i den opprørske fase. Men så i deres opprør, og i vår sorg ved å se våre kjære gå sine egne veier -- veier som vil lede dem til sorg -- mottar vi en åpenbaring om den sorgen som Gud må føle for oss når vi gjør opprør mot Ham og gjør ting på vår egen måte. Forhåpentlig vil vi bli oppmuntret til omvendelse.

Mitt problem, og jeg mistenker at det er et problem for de fleste kristne foreldre, er å vite når vi skal gi mere frihet. Skriftene sier ikke spesiellt når foreldre skulle løse sine barn og gi dem fullstendig uavhengighet. Du kan aldri lære dem nok, aldri forberede dem nok, så du vil måtte slippe taket selv om du vet at de ikke er fullt foreberedt.

Ofte lurer jeg på hva våre prioriteter skulle være i utdannelsen av våre barn, slik at de når iveren etter å bli uavhengig først viser seg, vil de ha nøkler til å praktisere ansvarlig uavhengighet. I det gamle Israel ble barn selvfølgelig forventet å skulle ære sine foreldre hele livet, og ikke bare til de nådde en tilregnlighetsalder, eller forlot hjemmet for å begynne sitt eget hjem. Straffen for å vanære foreldre var ekstra streng, og lærte oss igjen viktigheten av familieforhold. Loven om å ære sine foreldre er ikke mindre streng i den Nye Pakt, selvfølgelig, selv om vi ikke stener dem til døde nå for tiden!

SP. Hva slags kunnskap tror du er viktig for barn, som vil gjøre dem i stand til å bli ansvarlige frie mennesker?

SV. Uten tvil, det å være et godt eksempel. Være standhaftig i sin oppførsel. Barn trenger å se standhaftighet. En person som endrer reglene hele tiden vil ikke skape en stabil og sunn husholdning. Barn trenger å se sine foreldre som venner og ikke som skolelærere som utøver disiplin og straff. Men igjen, å trekke opp grensene er vanskelig. En av mine studenter i Oxford sa en gang at "fortrolighet" føder tilfredshet. Jeg er redd jeg har lært den leksen for sent i mitt liv noen ganger. Fortrolighet og kjærlighet er ikke nødvendigvis det samme. En ting jeg spesielt er uenig i, f eks er praksisen i noen kulturer der barn kaller sine foreldre ved fornavn. Jeg er også uenig i det på skolen. Det er en forskjell mellom å være en bror eller en søster og foreldre.

SP. I det neste livet, er vi ikke alle brødre og søstre der?

SV. Ja, på en måte, men du må være forsiktig. På jorden er vårt forhold til hverandre definert ved fødsel. I himmelen er det definert ved mengden lys i oss. F eks, er det sant at Jesus er vår eldre bror, siden han påtok seg kjød og ble en av oss. Som foreldre går vi også inn i våre barns "verdner" og blir en av dem for å undervise dem. Men Jesus er mer enn en eldre bror for oss, fordi Han også er det annet medlem av Guddommen. Han er Herre, Allmektig, Konge og Gud. Det er en stor forskjell mellom dette og være en bror. Likeledes er foreldre "herrer" over sine barn.

SP. Du har reist i Øst Europa og har hatt anledning til å sammenligne Østen med Vesten. Tror du Østen har noe å lære oss her i Vesten?

SV. Uten tvil. Og den største lekse tror jeg er dette: Du trenger ikke politisk og materiell frihet for å være fullstendig "fri". Det er den store illusjon som nesten er blitt en læresetning om tro i vestlig demokrati, men den er falsk. Sann frihet er inne i sjelen og ikke avhengig av utvendige omstendigheter. Du trenger ikke politisk frihet og materiell rikdom for å være i fred og finne helhet i livet. Jeg ville virkelig si at materiell rikdom noen ganger er en stor forbannelse. Folk som har tilstrekkelig av materielle ting søker ikke vanligvis etter åndelig sannhet. Du ser at det er sant i evangeliseringe i Vest. Å, det er en masse religiøs aktivitet, og kirker vokser. Men skulle du sette de vestlige moderne kristne inn i en østlig sammenheng, hvor det fremdeles er lite virkelig politisk frihet, og enda mindre matriell rikdom, ville de bli så opptatt med å prøve å få igjen sin materielle velstand at de ikke ville ha tid til religion! i øst er folk blitt vant til å leve med lite, og de har lært å få litt til å holde lenge. Men dessverre, etter kommunismens fall, har de fått den smak på vesten og de har blitt omgitt av vanvidde om å ha det vi har. De kristne som kan skjelne blandt dem vil takke Gud for at denne eindom sansynligvis aldri vil komme til dem, og forstå at Herren frelser dem fra en sjebne mye verre enn de erfarte i Sovjet-europa.

SP. Har Vesten ingenting å lære Østen?

SV. Jo. Vesten har mye å lære Østen. De fleste opplyste kapitalister vil lære at sammen med frihet og rikdom kommer ansvarlighet. Kapitalisme har hatt -- og har fortsatt -- en opplylst side ved seg. I en styrt økonomi, slik som i det forhenværende Sovjetunionen, er det lite initiativ. Folk er så vant til å ta imot ordre at de har mistet en annen slags frihet -- friheten til å utøve gaven av kreativitet og initiativ som Gud har gitt dem.

SP. Ville du si at de ideelle politiske betingelser for kristenheten og befinne seg i ville være en slags sosialdemokrati?

SV. Det finnes ingen ideelle betingelser så lenge som uforløste menn og kvinner er ved makten i regjeringer og administrasjoner i landene. Straks du får opplyste ledere, slike som tror og lever etter kristen etikk og kan influere sine land som et hele, gjør det ikke noe om du har et diktatur eller et demokrati. Igjen, dette vil også avhenge av den moralske tilstand i samfunnet som et hele.

SP. Hva med vår tid, 1990-årene?

SV. Jeg tror at det som trengs på dette tidspunkt hvor moralske verdier nesten er tilintetgjort, er et metokrati, som kanskje er bygget ut fra et kort diktatur.

SP. Et metokrati?

SV. Et metokrati befinner seg midt i mellom diktatur og demokrati. Den tidligere Sovjetunionen trenger det sårt fordi det aldri har opplevd demokrati. Det trenger en overgangsperiode. Russland gikk fra en form for føydalisme og rett inn i komunistisk diktatur og forventes ikke å hoppe rett inn i demokrati. Land som Storbritania og Norge utviklet seg gradvis til demokratier gjennom en prosess med politisk reformering.

SP. Sier du at en plutselig overgang fra diktatur til demokrati er umulig?

SV. Ikke umulig, men ekstremt vanskelig hvis det ikke finnes et sunt moralsk og etisk grunnlag. Sovjetunionen var korupt på alle autoritetsplan i samfunnet. De samme menneskene forventes det nå at skal drive et demokrati. Det vil ikke fungere. De samme lederne som hadde fordel av komunisme utnytter nå kapitalisme til det ytterste...på bekostning av andre. Med det samme man har velstand i et kapitalistisk samfunn har man makt. Virkelig makt er ikke i folkets hender men i hendene på de som har penger. Og den eneste måten du kan ta fra dem den makten er enten å konfiskere alle pengene deres eller drepe dem slik Bolsjevikerne gjorde.

Det er grunnen til at et kapitalsk demokrati med frihandel ikke fungerer. Hvem som enn blir valgt til makten er i de rike menneskenes hender. Uten de rike industrisjefene kunne Hitler aldri ha kommet til makten. Noen ganger er det militæret som bestemmer dersom det finnes kraftige armerte styrker.

SP. Det er ikke et særlig lyst bilde....

SV. På menneskelig vis, nei, ikke i det hele tatt. Men heligvis er det en Gud som kontrollerer nasjonenes skjebne. Han tar det som er her -- rottenskapen, forfallet, den moralske nedbrytningen, egoismen, og så bruker han det til å foredle de trofaste og å straffe de opprørske. Når Han ønsker det, vil Han sette menn og kvinner med klarsyn og moral inn i maktposisjoner, som Han gjorde med Daniel i fangenskapets dager. Han vil vende om de nasjonale lederenes hjerter, slik han gjorde med Nebudkanesar, Kyrus, Darius og andre. Han gjør det i dag.

SP. Hvordan skal da kristne som føler et kall til å bli involvert i politikk da reagere, siden vi i den Nye Pakt vanligvis unngår politikk?

SV. Guds menn og kvinner vil bli kalt til politisk makt, det er ingen tvil om det. Men hvis de tror de skal være årsak til nasjonal reformasjon i 1990-årene og framover, tror jeg de tar feil. Ånden sier meg at tiden for nasjonal omvendelse for de fleste land allerede er passert, og at det de må gjøre nå er å med smerte å se på innbyggerenes ondskap, når nasjonene høster dom over seg selv. Nasjonene modnes i ondskap. Det er ikke særlig mye frihet på det nasjonale plan lenger. Jeg tror at den døren nå er stengt. Du vil se i de kommende år, mange av de samme ting i politikk og verdier bli mer og mer ødelagt. Det vil se ut til å være moralske svingninger mot det gode, men samfunnet vil svinge tilbake til den motsatte ytterlighet nesten like raskt. Sann reformasjon trenger tid, men demokrati tillater ikke det. Hvis den velger en regjering som kommer til makten på en moralsk plattform, er det ganske sannsynlig at den blir stemt ut av makt etter sin fire til seks års periode i ledelsen, eller hvor lenge det enn er. Så vil mere ødeleggelse komme inn. Så lenge som møkk er der -- og det er ikke mye den regjeringen kan gjøre med det -- vil den fortsette og komme tilbake med tidevannet.

Jeg husker en diskusjon med en venn fra en annen kirke for flere år siden, angående regjeringers velferdsprogram. Vi diskuterte opprensing av slumstrøk. Han argumenterte med at regjeringer som USA's med hell hadde ryddet slumområder, og at livskvaliteten generelt var bedret i den nasjonen, sammenlignet med for hundre år siden. Jeg pekte på for ham at selv om dette var sant, så viste det seg to nye slumstrøk for hvert som ble renset opp i verden, et annet sted. Og at den fremgang som blir fullført på grunn av rikdom, i virkeligheten var en illusjon, fordi rikdommen ikke engang ble fordelt -- slik at mens ting som slumopprensing i Vesten øket, ville den på andre steder i verden bli verre. Dette ville så bli etterfulgt av folkevandringer i resten av verden, og masseemigrasjon til Vest, slik som virkelig skjer nå. Grensene til nasjonalstater ville bli utvannet og nasjonenes karakter svekket og til sist ødelagt.

SP. Synes du det er galt?

SV. Etter min mening ja. Enhver nasjon eller kultur har selv om den er ufullkommen, i sin forvaring viktige åndelige nøkler. Gud forordnet verden til å være en planet av nasjonale stater med individuell identitet, som levde sammen i harmoni og fred. Dette er med sikkerhet Bibelens kunnskap. Ånder blir født inn i spesielle nasjoner med sine unike omstendigheter, og åndelig atmosfære, for å hjelpe dem til å vokse og utarbeide sin frelse. Når nasjoner er blitt onde, har de enten blitt ødelagt ved sverd, eller kulturen rasert ved masseinnvandring av utlendinger.

SP. Er du imot emigrasjon?

SV. Masseemigrasjon -- prinsippielt, ja, men ikke fordi jeg er en rasist. Jeg er en internasjonalist, hvis den merkelappen kan hjelpe deg. Folk ville ikke ønske å emigrere hvis det var likhet på jorden. Det er jordskjelv, politisk uro og andre faktorer som får dem til å flytte. De fleste emigranter er i dag økonomiske emigranter som ser etter et bedre liv. Selv er jeg en slags "emigrant" for jeg har bodd i tre land i mitt liv, selv om grunnen for at jeg er i Norge er åndelig. Jeg kan en dag komme til å flytte til et annet land.

SP. Sier du at kultur spiller en viktig rolle i det å ta vare på handlefrihet?

SV. Jeg tror det. Hvis alle land var like, hvilket valg ville det da være? Hval slags modeller kunne vi kopiere hvis det bare var et "verdenssamfunn"? Når jeg tenker på et spesiellt land, tenker jeg øyeblikkelig på den nasjonens dyder og dens åndelige kvaliteter, som jeg ønsker å ta etter. Når jeg tenker på Norge, tenker jeg på renheten i folket. Når jeg tenker på Tyskland, tenker jeg på arbeidsomheten og ordenssansen. Når jeg tenker på Japan, tenker jeg på det sentrale ved familien og på familielojalitet. Når jeg tenker på Ukraina tenker jeg på gjestfrihet. Når jeg tenker på England, tenker jeg på ære og rettferdighet. Jeg ønsker å ta etter noe i hvert eneste land.

Men hva hvis alle disse landene forsvinner? Mange har forsvunnet gjennom århundrene siden de mistet sin spesielle identitet. Se på Rom -- en stor sivilisasjon, så viktig at Herren lot kristendommen grunnlegges innenfor dets grenser i dens storhets tid. Enhver kultur har sin egen unike åndelige jord, hvor spesielle evangeliske frø kan plantes. Når den ånden blir ødelagt, kan ikke nasjonen eksistere. Rom ble overvunnet, ødelagt innenfra ved umoral og utenfra ved masseinnvandring og invasjon. De vestlige europeiske land går gjennom en lignende prossess, som de beveger seg mot en enkel sammenslulttet stat, hvor de faktisk blir et mini-USA. Amerikansk kultur, eller en mangel på det har nesten fullstendig utslettet den vestlige europeiske kulturarv, og Øst Europa er ivrig etter og omfavne den også.

Hvis du ønsker å vite hvordan nasjonsstatene kommer til å bli, se på USA. Den amerikanske popkulturen er infiltrert alle steder. Borte er storheten av det amerikanske ideal som hadde sitt høydepunkt i det nittende århundre og som åndet sitt siste åndedrag ved slutten av den Annen Verdenskrig. Det er mye jeg beundret i Amerika for hundre år siden, men lite i dag. Men vi må forstå det fordi det er en slags moderne amerikansk kultur, som vil bli verdenskulturen. Det er en kultur uten noe dyp i det hele tatt, som ikke gir noen virkelig handlefrihet, fordi det er lite som er verdt å velge fra. Reis til hvilket som helst Vestlig land og du vil ha mye av det samme valg. Det er -- Vestens kultur -- er uttrykt i musikk som Rock, i kunst ved andywarhole, i klesdrakt ved t-shirts og jeans, i underholdning ved nintendospill, i religion ved bli-fort-rik evangelister og fanatiske kulter, i sosial velferd ved millioner uten medisinsk beskyttelse og i sitt demokrati ved en underjordisk mafia som krever det meste av ?regningen. Dette vissvass fortynner vår europeiske kultur, og vestens kultur, for ikke å nevne de edle verdier i den Amerikanske konstitusjon selv -- en konstitusjon som en inspirert kommentator i forrige århundre sa at en dag ville henge i en tynn trå.

SP. Det er deprimerende...

SV. Hvis det er verdens forløsning ved menneskelige midler som du mener er deprimerende, så ja, er jeg enig med deg. Egentlig er dett værre fordi det er håpløst. Men husk, det er et stort klimaks på veien -- en sann og evig forløsning på grunn av opphøyet intervensjon -- og nasjonene som er dømt verdig til å fortsette vil eksistere i en tusenårig fred.

SP Vil noen nasjoner forsvinne?

SV. Uungåelig. Noen vil muligens slå seg sammen slik som de skandinaviske land som har en slags "fellesbevissthet". USA og Cannada vil gjøre det samme, så også Tyskland og Østerike. Grenser vil trekkes av Gud og ikke politikere. Gamle nasjoner kan godt komme til å vende tilbake i tusenårsriket, slike som ikke har eksistert på århundrer.

SP. Hva med ex-Sovjetunionen.

SV. Jeg mistenker at mange av de forhenværende Sovjetrepublikker vil gjenforenes, selv om jeg ikke vet hvilke eller hvordan. De har levet sammen for lenge til bare å vandre i hver sine forskjellige retninger. Deres var et "arrangert ekteskap", det skal være sikkert, og de trenger tid fra hverandre for å utarbeide tingene, men vil sansynligvis "gifte seg igjen" på en eller annen måte i framtiden. De trenger hverandre. Men om dette vil være permanent, vet jeg ikke, heller ikke tror jeg det er viktig akkurat nå. Det jeg tror er viktig er at de forskjellige nasjoner kjemper for å bevare sine kulturer, ikke som blind nasjonalistisk religiøs fanatisme, men med den hensikt å berike hele menneskeheten. Hvis man søker Kristus, vil det beste overleve. Men det vil være nødvendig å kjempe for det, fordi krefter for kulturell ødeleggelse er sterke. På samme måten som opprydningen etter en tornado, tar det mye tid og krefter å rense opp etterpå. Sivilisasjoner bruker århundrer på å bygges, men kan ødelegges i løpet av dager.

SP. Og den Nye Pakt -- hva er dens rolle i alt dette?

SV. Det fullstendige overblikket -- hele bildet -- tror jeg ikke noen av oss har ennå. For øyeblikket skal vi være en surdeig med innflytelse hvor vi enn kan ha det, så ut sannheten som Gud har åpenbart til oss. Det er en hensikt. Den neste er å bygge en kontra kultur, miniutgaver av sanne teokratiske kulturer i små samfunn rundt i verden, som vi kaller "Sionsk kultur", "Milenisk kultur" eller "Førstefødt kultur" hvor sann frihet kan utøves. med kunnskapens lys og hellighet kommer en annen slags frihet -- grunnleggende muligheter til å bli menn og kvinner som i sannhet er bygget på Guds åndelige bilde. Menn og kvinner som har vokst opp i disse Nye Pakt koloniene vil gå ut i verden og så frøene til en visjon om et bedre liv, som budbringere som går ut for å forberede verden til Herren Jesu Kristi gjennkomst, i det de oppmuntrer herskere til å ta med sanne ideer og læresetninger i sine politiske og kulturelle program. På den måten vil mange bli forberedt på det som skal komme.

SP. Skal vi bare konsentrere vårt misjonsarbeide på verdens ledere, da?

SV. Ikke i det hele tatt. Mannen i gata er sentrum for vår evangelisering. Vi betjener enhver som vil ta imot Sannhetens Ord og betro perlene vi har gitt videre i Guds hender. Sannhetene vi sår vil bli gitt videre av andre ved Guds ledelse og vanligvis uten at vi kjenner noe til fruktene av vårt såarbeide. Det er måten Herren alltid har arbeidet på. Det er slik Han har samlet Lysets nøkler til oss ved å bruke andre mennesker som har vært tjenere i Hans hender. Vi er lyssamlere -- sammenføyere, åpenbarere -- og budbringere. Vi mottar fra andre, samler det sammen, går gjennom det og sender det videre. Det er slik motkulturen blir bygget. Vi tilfører vår egen erfaring og vår egen åpenbaring av det Guddommelige. Vi er høstmenn for lyset som er spredt ut over verden, og vi bringer det sammen inn til Lysets lagerhus, Guds Hellige Tempel. På samme måten som arkeologene samler tusner av deler av pergament, sorterer vi bitene og samler orginalen. Så underviser vi våre folk, og de gir det i sin tur videre ettersom de blir ledet ved den hellige ånd.

SP. Er det andre som høster lys?

SV. Ja de har gjort sin del og spart oss for mye tid og arbeide. Noen ganger har det ikke vært korrekt nok til å være til nytte. Enkelte ganger er de gale delene limt sammen! Den neste generasjon vil overta etter oss, tilføye mer, rense det vi har gjort, inntil som en gang i det store bibliotek i Alexandria er vi i besittelse av hele Rikets kunnskap.

SP. Det lyder som en drøm...

SV. Det er en drøm, men det er en som er inspirert ved åpenbaring, en drøm som har skjøvet uttallige menn og kvinner framover, før. Det var deres valg og deres offer. Og det er et stort offer. Alt stort arbeide krever stort offer. Det er vårt kall, og med Guds vilje vil vi oppfylle det.

____________

Intervju gitt fredag 17 & lørdag 18 desember

Oppdatert: 9. november 2004

---

Copyright © 1987-2008 Guds Nye Pakts Kirke
Yahwehs B'rit Chadashah Forsamling

---